Velkommen til 2025, året der terror knyttet til islamistisk ekstremisme fortsatt skjer, men der reaksjonen vår stort sett er et nikk og et «oi, huff».

Folk de dør, og det sjokkerende er at stemningen er mer «jaja» enn «aldri mer».

For vi har jo lært at det viktigste ikke er å ta ekstremisme på alvor, men å ikke krenke noen.

Samtidig så er dette er hverdagen vår:

Kjønnsdelte svømmetimer fordi likestilling plutselig ble helt valgfritt.

Press på jenter om at de skal dekke seg til i områder det bor mange innvandrere, konsekvent kalt «kultur», aldri kontroll.

Fritak fra undervisning fordi enkelte verdier er tydeligvis for mye å be om.

Skoler og institusjoner som bøyer seg baklengs for de religiøse kravene, men det, ja det kaller vi mangfold.

Og hvis du da påpeker det, ja da er du problemet.

Det mest paradoksale er at vi later som dette ikke har noe med ekstremisme å gjøre. Som om de voldelige ideologiene bare dukker opp helt av seg selv, helt isolert fra holdninger, normer og verdier. Som om ideer går fra null til terror.

Ingen sier at alle muslimer er ekstreme. Det vet vi alle at de ikke er. Men det er tydeligvis helt umulig å si at islamistisk ideologi eksisterer, og at den påvirker både samfunnet vårt og hverdagen vår – uten å bli stemplet som noe stygt.

Vi må også kunne diskutere holdningene blant muslimer. Vi har sett en rekke meningsmålinger som viser en urovekkende stor støtte til sharia, vold mot ikke-muslimer og til og med terrorangrep. Og dette er blant de «velintegrerte muslimene» i vesten.

Også er det dobbeltmoralen. Når vi har et terrorangrep av en høyreekstremist rykker alle ut, og alle er tydelige på at dette aldri noen gang må skje igjen. Enten du er på høyresiden eller venstresiden markerer du tydelig avstand, og tar det som et «angrep på oss alle».

Men når uskyldige jøder blir drept i terrorangrep i dag så er det et par poster, litt stillhet, også med videre scrollingen.

Det er som om noen ofre er mer verdt enn andre, eller i det minste mer politisk korrekt å sørge over.

Vi sier at vi kjemper mot ekstremisme, men bare når den kommer i tilpasset innpakning. Islamistisk terror er blitt bakgrunnsstøy for oss. Rett og slett klarer vi ikke å forholde oss til den, fordi det til syvende og sist krever ærlige samtaler.

Og de er ubehagelige.

Så i stedet gjør vi det vi er best på:

Vi tilpasser oss, vi unnskylder oss, og vi tier.

Og på toppen av det hele later vi som at vi gjør det ut av toleranse.

Men toleranse uten grenser er ikke toleranse. Det er feighet. Og et samfunn som er mer redd for å bli kalt intolerant enn for det å forsvare egne verdier, er et samfunn som sakte, men sikkert gir opp.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan kjøpe eboken her.