Manglende likestilling i rettsvesenet
Samtidig som forestillingen om at kvinner fortsatt undertrykkes og forskjellsbehandles, opprettholdes og propaganderes i samfunnet, blir det oversett at det på mange områder tvert imot skjer en systematisk favorisering av kvinner. Et slående eksempel på dette er innenfor strafferetten.

Undersøkelser gjort av flere store medier viser at kvinner når det kommer til straffereaksjoner, får betydelig mildere behandling enn menn for tilsvarende overtredelser, enten det gjelder promillekjøring eller vold mor barn. Dette bryter med grunnregelen om likhet for loven, som er et rettsstatlig prinsipp så vel som et maskulinistisk prinsipp. Vi anser at den særlige sympatien for kvinner, uansett hva de har gjort, som denne rettspraksisen avspeiler, i virkeligheten bygger på en ikke-uttalt holdning om at kvinner ikke kan anses som fullt ut ansvarlige for sine handlinger på samme måte som menn. Favoriseringen av kvinner innenfor strafferetten representerer dermed en rest av tidligere tiders syn på kvinnen som kvinnebevegelsen med full rett har bekjempet, men som den samme bevegelsen – når dette slår ut til kvinners fordel – synes å være helt komfortable med. Denne tendensen til å ville ha i pose og sekk – både beholde kaken og spise den – ser vi på mange felter.

Det har også gjennom de senere år vært en utvikling i selve lovgivningen som har en klar kjønnsprofil og hvor menn rammes urimelig. Dette ser vi i den gradvise utvidelse av straffelovens voldtektsbegrep koplet sammen med betydelig økning av minstestraffen. Dette fører til at unge menn risikerer å bli dømt til lang fengselsstraff etter seksuelt samvær med en kvinne som i utgangspunktet frivillig har vært med på intim kontakt. Etter lovendringen sommeren 2025 («samtykkeloven») har menn blitt ytterligere utsatt for å få livet ødelagt fordi en kvinne i ettertid angrer på en flørt. Når slike lover innføres, skjer det i navnet av å beskytte kvinner mot overgrep, hvilket maskulinister er tilhenger av. Men vi vil ikke gjøre det ved å prisgi menns rettssikkerhet.

Det samme standpunktet har vi til den strafferettslige regulering og politiets håndtering av familievold, eller «mishandling i nære relasjoner».  Vi støtter rettsbeskyttelse av kvinner og barn mot menns vold i familieforhold, men ser at anmeldelser for slike overtredelser ofte misbrukes i forbindelse med samlivsbrudd og brukes som virkemiddel fra kvinnens side i kampen om barna. Politiets opptreden bærer i for stor grad preg av et kvinnepolitisk engasjement, som langt på vei er et resultat av sentrale politiske føringer. Her er det behov for betydelige reformer både av lovgivningen og prioriteringer.

Frihet under ansvar
På samme måte som likhetsprinsippet, er også prinsippet om frihet under ansvar både et liberalt og et maskulinistisk prinsipp. Likestilte borgere skal, uansett kjønn eller bakgrunn for øvrig, svare for sine handlinger og bære de konsekvenser av sine feil som lovgivningen eller uskrevne normer krever. I dagens samfunn ser vi sterke tendenser til at dette undergraves på mange plan, med store negative konsekvenser til følge.

Et viktig eksempel er nettopp barnefordeling. Her ser vi hvordan manglende sanksjonering av destruktiv og ulovlig opptreden – slik som selvtekt, falske anklager og sabotering av rettsavgjørelser – gjør seg gjeldende i stort omfang. Og her virker disse mekanismene gjennomgående på en kjønnsskjev måte, dvs i favør av kvinnen.

Behov for en ny kurs for skolesystemet
På et annet viktig felt, nemlig skolen, er det ikke slik at manglende sanksjonering spesielt favoriserer kvinner.  I dag har skolen alt for svake virkemidler å sette inn mot uønsket opptreden fra elevers side, med den følge at manglende disiplin og respektløs opptreden har bredd seg epidemisk, dertil også en eskalerende økning av direkte voldsutøvelse fra elever mot lærere. Dette har ikke en tilsvarende kjønnsretning som innenfor barneretten, da det i stor grad er kvinnelige lærere som rammes og gutter/mannlige ungdommer som er overtrederne. Uansett ser vi utviklingen som utslag av en feminisering av utdanningssektoren, der det har foregått en langvarig og målrettet innsats for å endre skolen.

Vi er ikke tilhengere av å gjeninnføre gamle dagers skole, med fysisk avstraffelse og fritt spillerom for trakasserende læreradferd, men kampen for å avskaffe slike tilstander har ført oss inn på en kurs som er særdeles uheldig for samfunnet. Styrking, eller snarere gjenoppretting, av lærererens autoritet, nedbygging av elevenes lovfestede rettigheter og langt mer effektiv og følbar sanksjonering av uønsket elevadferd er derfor sentrale maskulinistiske kampsaker.

Statsfeminismen
Vi mener begrepet statsfeminisme betegner en vesentlig realitet i dagens Norge. Det innebærer både at kvinner har fått uforholdsmessig mye dominans på visse politikkområder, at kvinner opptrer organisert og målrettet for å skaffe kvinner posisjoner innenfor statsapparatet, og at en feministisk ideologi har fått hegemonisk status innenfor hele offentlig sektor. Vi bestrider ikke kvinners rett til å organisere seg og danne nettverk og promotere kvinner til lederstillinger, eller til å fremme feministiske ideer, men statsfeminismen har institusjonalisert og gjort til en offentlig oppgave det som burde være frivillig arbeid på fritiden – slik mannsaktivister driver sin virksomhet så å si uten statlig finansiering.

Kvotering til stillinger i det offentlige
Vi er mot kvotering til stillinger i det offentlige. Den viktigste formen for kvotering er kjønnskvotering, men det har i økende grad også blitt innført kvotering på basis av andre kriterier. Vi mener derimot at det skal håndheves et strengt kvalifikasjons-prinsipp. Dette prinsipp er i praksis blitt undergravet over lang tid. Istedenfor å velge den beste kvalifiserte, som kvalifikasjonsprinsippet tilsier, er det i stor grad blitt slik at det er tilstrekkelig at en søker anses «kvalifisert» dersom vedkommende hører til den kategorien som man ønsker flere av, i særdeleshet kvinner. Særlig ved toppstillinger mener vi et slikt fordreid «kvalifikasjonsprinsipp» må avvises. Det innebærer i realiteten en nivåsenkning, fordi det fører med seg at terskelen for når noen er å regne som «kvalifisert» presses nedover. Samfunnet må ha de best kvalifiserte til viktige posisjoner.  At dette legges til grunn, stimulerer samtidig en sunn konkurranse om å prestere best mulig og skaffe seg den best mulige erfaring og kompetanse for den aktuelle posisjonen.

Dagens kvoteringspraksis har en klar kjønnsretning på den måten at den for det aller meste favoriserer kvinner og rammer menn. Det har slått ut i en markant dominans av kvinner i lederstillinger i det offentlige, noe «ingen» synes å mene er problematisk fra et likestillingssynspunkt. Favoriseringen av kvinner medfører i mange tilfeller at det er nytteløst for en mann å tenke på å søke en type stilling som han ellers ville være en sterk kandidat til å få, fordi man vet at det er en klar føring for at bare kvinner kommer i betraktning. Ikke bare menn, men hele samfunnet taper på dette.

På noen områder er kjønnskvoteringen særlig uheldig. Det gjelder på sektorer der behovet for mannlige egenskaper i utpreget grad gjør seg gjeldende, som i forsvaret og i politiet. Merittering til toppstillinger i slike etater burde først og fremst skje på basis av at man har vist seg dyktig i stillingen på lavere nivåer og deretter har «gått gradene».  Vi utelukker ikke at en kvinne kan være best kvalifisert til en politisjefstilling, men i utgangspunktet vil det, hvis relevante kvalifikasjonsprinsipper legges til grunn, sjelden være tilfellet. I dag er det uforholdsmessig mange kvinnelige politisjefer, og det er en sammenheng mellom dette og at politiet ikke klarer å fylle sitt samfunnsoppdrag på tilfredsstillende måte.

Vi anser at det offentliges kampanje for å få flere kvinner inn i forsvaret, og særlig inn på offisersnivå, og flere kvinner inn i politiet, og særlig på ledernivå, er en feilslått bruk av ressurser og medfører en avledning fra det som må være i fokus for disse svært viktige etatene.

Vi mener det er stort spørsmål om samfunnet overhodet bør ha kvinnelige soldater og kvinnelige politifolk, i hvert fall i de mest utsatte operative posisjoner. I den grad det skal være kvinner i slike posisjoner, bør dette være begrunnet med at samfunnet har behov for det, f eks som mobiliseringsreserver i et totalforsvar.

Når det gjelder militæret, ligger det i dettes oppgaver og natur at dets viktigste mål er å mobilisere kampkraft mot en potensiell fiende. De er samfunnets ytterste vern mot fiendtlige angrep, og de skal være forberedt på å ofre livet i kamp for sitt land. Dette er oppgaver av en art som gjør at alminnelige betraktninger om arbeidsmiljø og likestilling blir underordnet. Det er distraherende for unge menn som skal ha fokus på de militære oppgaver, at det er unge kvinner tett på dem i det daglige liv. Det er uunngåelig at det oppstår seksuelle spenninger som virker negativt på kampevnen, og som også lett kan føre til seksuelle overtramp. Det siste rammer kvinner og gjør at dette er ikke en type «arbeidsplass» som egner seg for dem. I en kampsituasjon vil mannlige instinkter om å beskytte kvinnen kunne føre til at det tas beslutninger som er taktisk feilaktige, eller katastrofale, fordi man legger for stor vekt på å redde en kvinnelig medsoldat opp mot det som i det større bildet er det riktige militære valg.

Når det gjelder politiet, lever ikke disse tett sammen og avsondret fra det øvrige samfunn over lengre tid, men de er til gjengjeld på daglig basis i farlige og krevende situasjoner. Vi snakker nå om de som er i operativ tjeneste på gaten. I mange tilfeller vil kvinnens egenskaper komme til sin rett og de kan fylle sin oppgave, men når som helst kan det oppstå en situasjon der fysisk styrke og fysisk fremtreden har stor betydning. Politiet må til enhver tid være forberedt på at dette kan skje, og da må alle dets folk i felten være rustet til disse utfordringene.

Uansett skal ikke opptakskravene variere avhengig av om det gjelder kvinner eller menn, slik det er i dag. Der stillingen eller yrkesløpebanen etter sin art gjør det relevant med fysiske krav, kan ikke disse kravene settes ulikt basert på kandidatens kjønn. Dette gjelder åpenbart også for andre etater der fysiske forutsetninger er vesentlige, som for eksempel brann- og redningsetaten.

Også næringslivet må danse etter statsfeminismens pipe
Også innenfor næringslivet forekommer det kvotering og andre former for favorisering  basert på kjønn ved ansettelser og forfremmelser. I stor utstrekning er dette en følge av offentlige pålegg og annen form for myndighets-påvirkning. Vi er mot dette, slik vi er mot kvotering i det offentlige.

For næringslivet innføres det for eksempel, stadig strengere regler om kjønnsrepresentasjon i selskapenes styrer.  Realiteten i dette er at selskapene pålegges å utnevne flere kvinner i styreposisjoner enn de ellers ville ha gjort. Dette skal angivelig – ifølge regjeringen – bidra til innovasjon, bedre arbeidsmiljø, smartere beslutninger og verdiskaping, hvilket det ikke er noe empirisk belegg for. Dersom dette var tilfellet, ville selskapene sørget for å skaffe seg det krevde antall kvinner i styreverv helt uten statlig tvang. Det er tvert mot overveiende sannsynlig at selskapene med slike lover vil måtte velge mindre kvalifiserte kvinner på bekostning av kvalifiserte menn, hvilket snarere vil bidra til redusert verdiskaping.

Likestillingsloven – en lov for kvinnefavorisering
Likestillingsloven stiller en rekke krav som påvirker og dels tvinger frem en kvinnefavorisering også i privat virksomhet.

Lovens diskrimineringsforbud, som har det å hindre diskriminering av kvinner som et sentralt virkeområde, er slik utformet at «diskriminering anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd.» Det innebærer altså en omvendt bevisbyrde med risiko for både straff og erstatning, hvilket er et ukseptabelt avvik fra alminnelige rettsprinsipper.

Lovens diskrimineringsforbud omfatter også «indirekte forskjellsbehandling», som gir loven uant rekkevidde og e4r et juridisk instrument for å tvinge frem likhet i betydningen utfallslikhet («equity») og ikke likhet i muligheter («equality»).

Likestillingsloven tar ifølge sin formålsparagraf særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Det står i rak motsetning til et reelt likestillingsprinsipp at loven her framhever kvinner, da nødvendigvis i motsetning til menn, som en gruppe hvis interesser særlig skal ivaretas ved loven. Dette bidrar til lovens preg av å være et redskap for å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet på bekostning av menn.

Det statlige likestillingsapparatet, som omfatter blant annet likestillingsloven og tilhørende håndhevingsorganer, medfører vidtgående inngrep i den private eiendomsretten, påfører bedriftene store ekstra kostnader og risiko, svekker menns muligheter i arbeidslivet og krenker grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. I tillegg bygger dette systemet opp under en falsk forestilling om at det eksisterer en gjennomgripende diskriminering av kvinner i det norske samfunnet.

Vi vil ikke være tilfreds bare om bestemmelsen om særlig å bedre kvinnes stilling blir fjernet. Vi mener hele likestillingsloven med tilhørende byråkratisk apparat bør avskaffes.

Favorisering av menn bør skje for noen få profesjoner, yrker og studier
Selv om hovedprinsippet må være at kvalifikasjoner alene skal være avgjørende, kan kvotering og favorisering av et kjønn rettferdiggjøres i noen yrker der det er spesielt viktig at man har en noenlunde kjønnsbalanse, og hvor kjønnsskjevheten i dag er en stor.

Vi mener for eksempel at det er viktig at det blir en bedre kjønnsbalanse, dvs flere menn, i skolen. Gutter spesielt trenger her flere mannlige rollemodeller og mindre ensidig feminin dominans.

Det burde også være en noenlunde lik kjønnsrepresentasjon i de instanser og etater som utformer og gjennomfører politikken på områder som direkte har med kjønn og barn å gjøre. I dag er det her en meget sterk kvinnedominans på alle nivåer, fra departement til familievernkontor, noe som utvilsomt har betydning for den kjønnsmessige skjevheten i politikkutforming og praksis. Her er det behov for en politisk kursendring hvor det blir satt kraft på økt rekruttering av menn.

Et annet felt hvor det bør skje en satsing på å få en høyere andel menn, gjelder forskningsmiljøene knyttet til felt som kjønn, barn og oppvekst, barnerett og vold i nære relasjoner. Også her er det overveldende dominans av kvinner i dag. Dette er miljøer som er viktige premissleverandører for politikkutformingen, og kvinnedominansen her bidrar i høy grad til den ensidighet i perspektiv i kvinners favør som preger disse miljøene og det de produserer.

Noe annet er at vi mener samfunnet ikke burde bruke så mye ressurser på i særdeleshet kjønnsforskning, som preges av mye ideologisk aktivisme og lite samfunnsrelevans. Her kan det kuttes med hard hånd.

Vi kan ikke se noen yrker der det i dag er grunn til å spesielt prioritere kvinner. Det er ikke et samfunnsproblem at det er få kvinner som jobber som fjellsikrere eller data-ingeniører. Det samme gjelder for studier. Ved mange studier gis kvinner i dag ekstrapoeng, fordi det anses ønskelig å få opp kvinneandelen. Nødvendigvis slår en slik praksis negativt ut for menn/gutter. Det er paradoksalt at dette skjer i en tid der kvinnedominansen er meget høy ved mange studier, samtidig som det er noen vilje til å gi menn ekstrapoeng ved disse studiene. Det understreker at feminismen i dag handler om å fremme kvinners særinteresser, ikke likestilling.

Mannsutvalget – et sosialdemokratisk, ikke et maskulinistisk, svar på en likestillingspolitikk som har løpt løpsk

Vi mener at Mannsutvalgets utredning (NOU 2024:8) gir nyttige bidrag til å vise hvordan gutter og menn på mange måter faller dårlig ut i dagens samfunn, men vi mener at hoveddiagnosen utvalget stiller er feil. Det er ikke «mangel på likestilling for menn» – i betydningen for få offentlige støttetiltak som favoriserer menn og gutter – som er hovedproblemet. Det er selve likestillingspolitikken slik den har utviklet seg både som ideologi og som politisk og rettslig realitet, som er det største problemet for menn. Vi er tilhengere av at det satses mer på å forhindre prostata-kreft, at det settes søkelys på den høye selvmordsraten blant menn, at det gjennomføres reformer av barnelovgivningen og enkelte andre tiltak utvalget foreslår, men først og fremst er vi tilhenger av at samfunnet avvikler diskrimineringen av menn og nedvurderingen av det maskuline.

Vi er for likestilling. Punktum. Ikke «likestilling også for menn». Vi mener menn må bryte med det rådende kjønnspolitiske paradigmet, avsløre de ideologiske løgner og den systematiske mannsdiskrimineringen dette bygger på, framheve verdien av det maskuline element i samfunnet og søke tilbake til egen styrke, som individer og som kollektiv, heller enn å satse på at en feminisert stat skal ordne opp for oss.