Da sønnen min kom hjem og fortalte at han ikke fikk tegne Jesus på julekortet på skolen, og presten i kirken langet ut mot «ytre høyre», gikk det opp for meg: Intoleransen mot tradisjonelle verdier er i ferd med å bli så omfattende at du ikke lenger kan velge å ignorere det. Det er ikke bare noe man teoretiserer over i et essay, men noe som angår også meg personlig. Hverdagslivet i Skottland minner nå mer om livet under et undertrykkende, altomfattende og ukristelig presteskap der man for å unngå å miste plassen i det gode selskap, ikke må nevne Jesus i forbindelse med julefeiringen eller sympatisere med dem som mener at innvandringen må begrenses.

Det er spesielt to episoder de siste dagene som har gjort det klart for meg at all galskapen jeg og mine kolleger rapporterer om, og alt det vi leser av woke påfunn rundt om, er noe som faktisk skjer ute i samfunnet. Det er blitt et dypt og omfattende samfunnsproblem, og intoleransen mot tradisjonelle verdier er i ferd med å infiltrere alle arenaer i samfunnet.

Den første episoden skjedde på en barneskole, midt i et av Edinburghs bedre strøk. Sønnen min, som går i tredje klasse, kom hjem fra skolen en dag med spørsmålet: «Er muslimer gode mennesker, mamma?» Jeg ble forfjamset, for hva vet vel sønnen min om islam og muslimer, og hva hadde skjedd, siden han stilte meg det spørsmålet? Det er knapt en liten håndfull muslimske familier på skolen hans, og jeg har aldri hørt ham klage på disse barna.

Så hva hadde skjedd? Det viste seg at det var læreren hans som hadde fått ham til å stille spørsmålet. Hun hadde instruert barna til å la være å tegne personen eller skrive navnet «Jesus» på julekortene de hadde laget til familiene sine. De laget et design, som så ble sendt til et firma der man kan bestille x antall julekort. Dette var altså til personlig bruk. De muslimske barna kunne tegne det de ville, og de ikke-religiøse likeså, mens de som tror på Gud og Jesus, ikke fikk den friheten. Det heter forresten ikke julekort lenger, men «vinterkort». Begrunnelsen læreren ga, var at de ikke skulle fornærme muslimene i klassen. Derav min sønns forundring – og hans spørsmål: Hvorfor ville ikke muslimene like at han tegnet Jesus på sitt eget kort?

Det er ikke første gang jeg har reagert på den woke, venstreliberale politikken som føres av skolen når det gjelder kristne høytider. Da vi fikk nyhetsbrevet før påske, ble det ytret ønsker om «Happy Ramadan,» og ikke et ord om påsken. Jeg sendte en e-post hvor jeg lurte på hvorfor det ikke var noen påskehilsen i brevet, og fikk da til svar at det hadde vært en forglemmelse. De sendte ut en ny utgave der «Happy Ramadan» fikk selskap av ordene «Happy Easter».

Da jeg fikk se kortet sønnen min hadde laget, var det det tristeste «vinterkortet» jeg har sett: to mørke grantrær mot en mørk blå himmel. Det var vel juletrær, men det var ikke noe festlig eller juletre-aktig over det.

«Vinterkort» uten Jesus.

Den andre episoden skjedde forrige søndag. Vi har egentlig begynt å gå i en evangelisk kirke, som er fullstappet hver søndag, full av studenter, småbarnsfamilier og pensjonister. De har ikke tradisjonell orgelmusikk eller et kirkekor, men prekener som fokuserer på Bibelen, og ikke på politikk. Det kan man ikke si om Church of Scotland, som vår lokale kirke tilhører. Vi har gått der i mange år nå, siden vi flyttet til området for 12 år siden. Yngstemann er døpt der, og vi har gått dit jevnlig, stort sett på grunn av de koselige damene som driver søndagsskolen og den nydelige kor- og orgelmusikken. Dessverre er presten blitt mer og mer radikal de siste årene. Derfor har vi gradvis gått mer og mer i den andre kirken isteden, men da vi fikk en forespørsel fra gamlekirken om barna kunne bli med på julespillet med søndagsskolen, sa vi med glede ja.

Vits om påkjørsel av «høyreekstrem»

Mens barna gikk og øvde replikker, satt vi voksne og hørte på prekenen. Og det var litt av en preken! Temaet var «ytre høyre» og alle de farene som fulgte med. Innvandringsmotstand var det motsatte av det Jesus prekte, sa han. De som hengte opp kristne symboler og flagg, approprierte kristendommen til egen vinning, påsto han. De som gikk i Londons gater i september under «Unite the Kingdom»-marsjen, hadde misforstått – de var slett ikke kristne, men rasister. Så dro han en vits om en stakkar som hadde malt et St George-flagg på en rundkjøring i England, og så hadde han ikke sett seg godt nok for, og blitt påkjørt. Denne «vitsen» ble besvart med humring fra forsamlingen. Selv gremmet jeg meg.

Prekenen ble avsluttet med at Jesus ville ønsket fremmede velkommen, ikke sendt dem hjem, og at vi i Skottland burde åpne dørene for asylsøkere og andre innvandrere. Litt ironisk var det at dette kom fra en prest som bor i et område med svært lite innvandring fra Midtøsten og Afrika. Mon tro om menigheten, og presten, hadde vært mindre entusiastisk til masseinnvandring om de fikk et asylsenter fullt av ukjente menn i nabolaget?

Tradisjonelt har Skottland vært et kristent land, selv om den kristne tro har hatt en nedgang gjennom flere år. Bare 39 prosent definerer seg som kristne, og en knapp majoritet av befolkningen sier at de ikke har noen religion. Likevel er selvsagt den kristne kulturarven tydelig, som i andre vestlige land. Men den viskes gradvis ut. Det henger fortsatt julelys i gatene, og det handles gaver og julemat, men innholdet i julen er tomt. Som i Norge, der julen blir angrepet år etter år, er det vanskeligere å skimte julens budskap i alt ståket. Men mens det blir opprør i julegudstjeneste-debatten i Norge, er det ikke alle endringene som får oppmerksomhet. De foregår i det stille, og folk godtar dem.

Kristus tilbake i julen

«Put Christ back into Christmas» er et arrangement 13. desember i London, arrangert av Tommy Robinson. Robinson, som k0mmer til Norge 9. desember, har skjønt at julen handler om et budskap, ikke bare staffasje, og i alle fall ikke om venstreliberal woke-politikk. Derfor strømmer folk ut av de konvensjonelle kirkene og velger heller kirker der Bibelen står i sentrum.

Kristendommen gjenreises i Storbritannia, men ikke takket være Church of England

Det er ikke like lett å bytte skole som det er å bytte kirke. Siden poden trives på alle vis ellers, må vi bite i det sure eplet og akseptere at de er langt fra vennlige overfor kristendommen. De lovpriser mangfold, men i realiteten betyr det at islam får hovedrollen. Heldigvis kan vi kompensere hjemme, men hvor langt må det gå før det blir en kraftig motreaksjon? Vi aner allerede konturene, men i mellomtiden må vi leve i et samfunn der konfliktene mellom «Det gamle vi» og «Det nye vi» blir stadig tydeligere.