Hos Samnytt har journalist Jonas Andersson besøkt Tensta og Rinkeby i Stockholm, to av Sveriges mest omtalte og notoriske bydeler. I flere tiår har de vært åsted for skyteepisoder, fremveksten av parallelle normsystemer og en enorm demografisk endring.

Både eldre og yngre beboere, mennesker som har sett forandringen fra ulike vinkler, beskriver et sted der hverdagen har glidd lenger og lenger bort fra det Sverige som en gang eksisterte.

Et par butikker er åpne, noen muslimske kvinner sleper matposer over torget, og en skoleklasse går forbi mens læreren gir instruksjoner på arabisk. På biblioteket henger det et oppslag om «midlertidig reduserte åpningstider», og de arabiske skiltene om «Money transfer» er å se overalt.

Tensta og Rinkeby har i mange år vært kategorisert av svensk politi som «særlig utsatte områder» – en kategori som brukes når såkalte sosioøkonomiske problemer, parallelle maktstrukturer og kriminalitet sammenfaller. Mer vanlig har områdene blitt beskrevet som «ghettoer» eller «no-go-soner».

I Tensta sentrum møtte Samnytts reporter to eldre kvinner fra Finland, den ene med rullator. De har begge bodd i Tensta siden 1970-tallet, og de beskriver en endring som har skjedd gradvis, men tydelig. Som alle andre der ønsker de å være anonyme og ikke stå frem med navn og bilde.

«For tretti år siden var det knapt noen problemer her ute. Du kjørte hjem i taxi, gikk ut og danset», sier den ene. Hun fortsetter: «Nå går vi ikke ut om kveldene».

Den andre kvinnen legger til: «Men det har faktisk blitt litt bedre i det siste. De dreper ikke så mye».

Hun fortsetter: «Svenskene er i mindretall nå, du ser nesten ingen svensker, men fordi vi er fra Finland – og også innvandrere – men ser litt ut som svensker, er det blitt verre for oss».

De er noen av de få nordiske menneskene man møter her?

«Ja, det er ikke mange igjen. Alle har flyttet eller er døde. Barna og barnebarna vil ikke bo her. Sentrum har blitt mye, mye verre. Det finnes ingenting».

Samtalen kommer inn på islam og det faktum at det blir stadig tydeligere at de fleste kvinner bruker hijab eller heldekkende muslimske klær.

«Så sier de at islam er en veldig kvinnevennlig religion, men det er den jo ikke i det hele tatt. Vi vestlige kvinner blir bare sett på som horer», sier den ene kvinnen.

Vil tvangs­bygge blokker i villa­områder: – De som bor i villa, må tilpasse seg

De gjengkriminelle nettverkene i området består i stor grad av, og har nesten utelukkende bestått av, personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika – særlig Somalia – og Midtøsten.

På torget i Rinkeby møter Samnytt to unge menn. Den ene er i tjueårene med røtter i Midtøsten. Den andre er 18 år gammel, født i Sverige, med somalisk bakgrunn. De snakker gjerne, men ønsker ikke å bli fotografert.

Mange partier snakker nå om å innføre et gjeninnvandringsstipend for innvandrere som ikke tilpasser seg det svenske samfunnet, hva tenker de om det? En av dem vil støtte Sverigedemokraterna (SD).

«Jeg kommer til å stemme på SD, jeg vil at disse skal forsvinne», sier den unge mannen som er litt eldre. Han fortsetter: «Jeg er selv innvandrer, men jeg er en god innvandrer, jeg betaler skatt og jobber. Jeg gjør noe bra for Sverige. De som ødelegger landet, bør reise hjem».

Når han sier «de», hvem mener han da? Begge mennene ser seg rundt og ser ettertenksomme ut. «De kriminelle som ødelegger for alle. Send dem hjem», sier den yngre mannen med røtter i Somalia.

«De kriminelle må deporteres. Jeg forstår ikke hvorfor landet ikke gjør det. SD burde gjøre det. De som ødelegger landet, må reise hjem. Sett dem på et fly: dra hjem!»

Men hva gjør man når mottakerlandet sier nei, vi vil ikke ta imot dem?

«Kan de gjøre det? Det visste jeg ikke … Nå synes jeg synd på Sverige».

De beskriver også hvordan området har forandret seg fra år til år.

«Det er lenge siden jeg har sett noen svensker her. Har du sett Rinkeby før? Man kan se filmer, det var ganske fint», sier den eldste av de to. «For 30 år siden var det bare svensker her. Nå ser du nesten ingen, det er kaos her».

«Jo, du kan se en svenske noen ganger hos tannlegen der oppe», legger den yngre mannen til.

Når samtalen kommer inn på de gjengkriminelle som er å se på torget etter mørkets frembrudd, kommer de også spontant inn på familienes rolle og ansvar.

«Det er mest foreldrenes jobb å holde oversikt. Det er mange som ikke gjør det», sier den yngre av somalisk opprinnelse.

«Man kan se hvem som er dårlige for Sverige. På kveldene pleier de å stå her og selge og alt mulig… Det er bare å ta dem og kaste dem ut. Det er ikke så vanskelig!»

Samnytt skriver at når man legger sammen vitnesbyrdene fra Tensta og Rinkeby – fra pensjonister som har bodd her i et halvt århundre til unge menn som forsøker å etablere seg på arbeidsmarkedet – er bildet samstemt. Endringen har skjedd gradvis, men uten at noen egentlig har tatt det fulle ansvaret for hvor utviklingen har ført.

Det svenske folket har heller aldri tatt direkte stilling til den typen samfunnsendringer som nå preger disse områdene. Beslutningene er blitt til gjennom politiske kompromisser, statlige strategier og medietrykk, ofte langt fra dem som bor her og uten folkelig støtte.

Derfor blir spørsmålet om ansvarlighet etter hvert uunngåelig. Hvor mye kan man endre i et demokratisk samfunn uten å konsultere velgerne og granske de ansvarlige? I Tensta og Rinkeby er svaret ikke teoretisk. Det er synlig i gatene, i skolene, i statistikken – og i folks egne ord.