Alle er single nå, og å ha kjæreste er «pinlig», mener Jane Mulkerrins i en artikkel i Vogue.

«Kjærester er ute av moten. Manuset er i endring. Å være i et forhold bekrefter ikke lenger din kvinnelighet.»

Hun kritiserer jenter som legger ut forlovelsesbilder på sosiale medier, og understreker at dette også gjelder for Taylor Swift, skriver The Times.

«Det regnes ikke lenger som en prestasjon, og om noe, er det blitt mer skryt å erklære seg som singel.»

Mulkerrins mener det faktisk er flaut å ha en kjæreste. Man blir helt matt.

Uten en kjæreste, samboer eller ektefelle kan man ikke skape en familie med barn. Det er jo akkurat det som skjer i Europa nå: Urbefolkningen har sluttet å få barn. Det ender med at andre overtar vårt kontinent om noen få tiår.

Hun skryter av hvordan hun har sett lyset og er så mye lykkeligere som singel. Man undres hvilke partnere hun har plukket ut tidligere. Eller hvilke partnere som gadd å velge henne.

Som en som har tilbrakt langt mer av sitt voksne liv som høylytt singel enn som lykkelig par, har jeg lenge visst at det første er den langt kulere statusen.

Tidligere denne måneden kunngjorde The Economist at «en stor relasjonsresesjon er på gang», og blant amerikanere i alderen 23–34 år har andelen som lever uten partner, doblet seg på femti år, til 50 prosent for menn og 41 prosent for kvinner.

Tallene stemmer sikkert, men er dette noe å juble for? Er det virkelig så kult å leve alene?

Mens kvinner er bedre utdannet og mer økonomisk stabile enn noensinne, henger menn etter, skriver The Economist, og «for mange [kvinner] virker en middelmådig partner ikke lenger som et bedre alternativ enn å forbli singel».

Er kvinner helt ute av stand til å forstå at det kanskje er de som er middelmådige? Ikke misforstå, jeg kjenner mange flotte kvinner, og noen av dem er mine kollegaer, i varierende alder. Men Mulkerrins later ikke til å være som en av disse.

Dessuten: Hvorfor skal kvinner velge middelmådige menn? Det har aldri i mitt liv falt meg inn å velge en middelmådig kvinne!

Hun har lest i The Guardian at «single kvinner gir opp dating», og at «Menn ser ut til å gjøre livet verre for kvinner» (The Guardian igjen).

Denne kvinnen vil fortsatt gå på date, flørte og ha sex. Hun vil bare ikke binde seg til noen. Hva skal man si? Hvis en mann hadde sagt det samme, ville kritikken kommet umiddelbart.

Så følger hun opp med å omtale en sexpartner som avsluttet sexen for å lage pasta Bolognaise! Dette følges opp med omtale om ghosting, breadcrumbing og dick pics som den kjedelige hverdagen i moderne dating. Hva slags folk er det hun omgås?

Spørsmålet er åpenbart: Hvis dette virkelig er moderne dating, hvorfor melder du deg på? Personlig har jeg aldri vært på en eneste date i mitt liv. De få gangene jeg har møtt jenter jeg virkelig har likt, har jeg fortalt dem det umiddelbart, noen ganger bare sekunder etter det første møtet.

Skal man oppleve kjærlighet, så må man være villig til å ta en sjanse. Og det inkluderer absolutt ikke dick pics. Det krever litt mot å erklære sine følelser overfor jenter/kvinner. Men er menn med mot ute av dagens mote?

Det er ikke overraskende at hun skriver at hennes «skolegang» inkluderte en time med en psykoterapeut for å «avklare mine mål». Psykoterapeuten sviktet, tydeligvis.

Faktisk sa hun til meg: «Du virker som en veldig hel person, som er tilfreds med jobben og livet ditt, som setter pris på opplevelser og verdsetter uavhengighet og frihet svært høyt.»

Mulkerrins var enig.

Hele artikkelen fortsetter på det samme sporet, så jeg orker ikke å sitere alt hun sier. Men som avslutning plukker jeg ut to avsnitt som sier mye.

For selv om fire bølger av feminisme har brakt oss et stykke på vei, indoktrinerer samfunnet oss fortsatt med at heteronormativitet – og viktigst av alt, parforhold – er den eneste veien til ekte lykke, og at ved å avvise dette, risikerer man en fremtid med elendighet, fattigdom og et hus fullt av katter.

Samboere og ektepar har i gjennomsnitt langt bedre økonomi enn single. Og hvor mange er det egentlig som har huset fullt av katter? Det er vel heller single kvinne som driver med slikt.

Jeg tror og håper at samtalen om kjæresten som er pinlig, er en internettvennlig forkortelse for å stille spørsmål ved en samfunnsstatus quo som fortsetter å validere parforhold fremfor uavhengighet – fremfor alle andre livsscenarier.

Hvem i all verden velger en kjæreste man synes det er pinlig å vedstå seg hvis man møter andre venner og bekjente?

Svaret ser ut til å være: feminister. Hva vil den femte bølgen av feminisme bestå av? Neppe noe positivt.