Når unge kvinner vender seg mot konservative verdier, beskrives det som et spor 150 år tilbake i tid. For mange er det utenkelig at løsningen finnes utenfor rammene det moderne prosjektet selv har definert.

Vårt Land publiserte nylig en artikkel der Andrea Veiden og undertegnede ble intervjuet. De hentet inn en såkalt «ekspert» for å diskreditere våre synspunkter på konservativ livsstil. Det avisen ikke gjorde, var å hente inn faglig kompetanse på temaet de selv løfter.

Kristin Skare Orgeret er professor i mediefag. Hun omtaler unge kvinners ønske om familieliv og kyskhet som «et spor 150 år tilbake i tid». Hun kunne heller forsøkt å forstå hvorfor det moderne prosjektet har kollapset.

For dét har det.

Psykiske lidelser blant unge kvinner øker eksplosivt. Fødselsraten i Norge er nede på et historisk lavmål. Kvinner bruker store deler av 20- og 30-årene på utdanning og seksuelle erfaringer de verken finner mening i eller trygghet i. Innen de når 35, står mange uten partner og uten barn. Ofte etterlatt med en eksistensiell tomhet, som ikke lar seg forklare av klimaangst eller karrierepress. Likevel er det ikke disse kvinnene som vekker bekymring hos Orgeret. Det er de få som stiller spørsmål ved selve grunnfortellingen.

Det de helst vil glemme

Orgeret uttrykker bekymring over at unge kvinner knytter egen verdi til alder og kyskhet. Det er vanskelig å vite hva som er mest bemerkelsesverdig: at hun fremstiller dette som noe nytt, eller at hun fremfører det som en trussel.

For det er verken nytt eller farlig. Det er biologisk grunnleggende. Kvinners verdi har alltid blitt forstått annerledes enn menns, både sosialt og biologisk. Biologien er ikke normativ, men den setter rammer. Det moderne prosjektet har gått ut på å fornekte disse rammene, ikke fordi de ikke finnes, men fordi de utfordrer likhetsideologiens kjerne.

Studier viser at kvinner i langt større grad enn menn utvikler emosjonell tilknytning etter sex. Flere partnere over tid gir økt risiko for depresjon, angst og lav selvfølelse. Dette handler ikke om moral, men om konsekvens. Likevel blir de som påpeker slike sammenhenger, avfeid som reaksjonære. Som om de truet samfunnet ved å minne det om noe det helst vil glemme.

Kropp som produkt, psyke som regning

OnlyFans har blitt en bærebjelke i markedet for selvobjektivering. Unge jenter, også i Norge, selger kropp og intimitet til fremmede menn for digitale klikk og kortsiktig gevinst. Aktører som Bonnie Blue har tjent nok penger til å leve i luksus resten av livet. De fremstilles som vinnere i et marked der kropp er kapital, og prislappen stiger i takt med eksponeringen.

Men spørsmålet er ikke hvor mye penger man kan tjene. Spørsmålet er hva det gjør med psyken til unge jenter å redusere kroppen til et produkt, og intimitet til en transaksjon. Når verdi måles i ekstern validering og seksuell respons, oppstår en form for indre tomhet som verken designervesker, Dubai-turer eller likes kan dekke over i lengden.

Selvobjektivering og seksuell selveksponering henger tett sammen med depresjon, angst og kroppsskam. Kvinner som lærer å se seg selv utenfra, mister etter hvert forbindelsen til sitt indre. Mennesket er ikke skapt for konstant markedsføring av egen kropp. Det trenger mening, tilhørighet og et fast fundament. De fleste kvinner trenger ikke en plattform, de trenger et hjem. Ikke tilfeldig sex, men en trygg tilknytning.

Når kritikk kles ut som analyse

I mangel på faglig kompetanse ender Orgeret med å ty til et av de mest slitne virkemidlene i den akademiske verktøykassen: å redusere konservative kvinner til «hvite, pene damer». Som om det å være vakker og hvit nå diskvalifiserer deg fra å mene noe om samfunnet. Og når dét ikke holder, drar hun inn Andrew Tate. En mann ingen av oss har sitert, referert til eller nevnt. Der forsvant altså det siste som måtte være igjen av intellektuell troverdighet.

Hun fremstiller det hele som en del av «høyrebølgen». Som om problemet er hvem som sier det, og ikke hva som sies. Men dette er ikke analyse. Det er avverging. Når virkeligheten ikke lar seg benekte, forsøker man å diskreditere budbringeren.

Men sannheten står like stille: Kvinner er ikke lykkeligere nå enn før. De er ikke tryggere, friere eller mer tilpass med seg selv. Kanskje det er på tide å spørre om problemet ikke er de som vender tilbake til noe, men de som tviholder på en løgn som ikke lenger lar seg forsvare.

Det er ikke farlig å se 150 år tilbake i tid. Det farlige er å insistere på at vi ikke har noe å lære derfra.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.