Odd Nerdrum, «Dawn» (1990)

DR viser for tiden en dokumentarserie om den norske maleren Odd Nerdrum. Det er en god anledning til å se nærmere på denne mesterlige maleren. Hvorfor er han så kontroversiell? Og hvorfor er han så god?

Odd Nerdrum er en anomali. I en tid hvor kunsten helst skal være konsept og kommunikasjon, står han ved staffeliet og maler, som om de gamle mesterne stadig levde. I den forstand kan han sammenlignes med den like fremragende danske maleren Thomas Kluge.

I likhet med Kluge er Nerdrum blitt beskyldt for å male kitsch. Nerdrum har til og med selv valgt ordet «kitsch» om sitt prosjekt. Det er ikke ironisk ment. Man skal derimot forstå det som en krigserklæring mot en kultur som vil forklare alt og som derfor ikke lenger ser noenting.

De ser slett ikke hvor antimoderne Nerdrums prosjekt er, i positiv forstand. Det er utidsmessig kunst i Nietzsches betydning: kunst som tiden mangler, men har bruk for.

Strauss om Nerdrum

I litteraturen finner vi et åndelig slektskap hos den tyske dikteren og kulturkritikeren Botho Strauss, og nettopp Strauss har skrevet et dypt og originalt essay om Nerdrum.

Strauss ser i Nerdrum en kunstner som har skapt en lukket motverden til den moderne billedkunsten.

Mens samtidskunsten dreier seg om ideer, institusjoner og kritisk strategi, viser Nerdrums lerreter en annen orden: epifaniske bilder som rammer som et sjokk. En mytisk intensitet som ikke lar seg oversette til teori.

Nerdrum er maler for alt det vår tid helst vil forklare bort. Sannheten kommer til syne som plutselige åpenbaringer, som billedsjokk som ikke kan forklares, men kun utholdes; som mytiske scener og en nesten uutholdelig intensitet som ligger langt utenfor rekkevidden til den opplyste, rasjonelle samtalen.

Nerdrums bilder viser at mennesket er innfelt i en orden det ikke selv har skapt. I stedet for å iscenesette identitet og det liberale individets suverene selvbeherskelse, viser han mennesker som vesener som står overfor noe eldre og mer ugjennomskuelig enn dem selv: jord, himmel, tid, skyld, skjebne, tragedie.

Landskapene er tidløse, kostymene gåtefullt historieløse, og figurene lever ikke i et gjenkjennelig «nå», men i en slags permanent ettertid. I selve verkenes grunnstemning ligger det tilsvarende en tilknytning til det førmoderne: en mistillit til fremskrittstroen, en dyp viten om tragediens uavvendelighet og en intuisjon om at verdighet oppstår i måten man bærer sin ulykke på.

Der den moderne bevisstheten løper mot neste løsning, stopper Nerdrum tiden og lar oss se hva det vil si å være bundet til skjebne, arv og en verden som var der før oss og vil være der etter oss.

Det antimoderne hos Nerdrum

Det antimoderne viser seg også i Nerdrums avvisning av selvskapelsens ideal. Figurenes verden er ikke plastisk, men preget av uavvendelighet: De trer ikke inn i en åpen fremtid, men befinner seg i situasjoner hvor utfallet allerede synes innskrevet i scenen.

Dette kommer til uttrykk i måten kroppene er plassert på – som om de reagerer på krefter som går på tvers av deres egne intensjoner – og i en billedøkonomi hvor alt overflødig er skåret vekk, sånn at bare det uunngåelige står igjen.

Også Nerdrums forhold til stil og teknikk er antimoderne: Han insisterer på et langsomt, håndverksmessig arbeid og en gjenopptakelse av en figurativ tradisjon som den moderne kunsten offisielt har lagt bak seg.

Hvorfor gjør Nerdrum – og Thomas Kluge – det?

Fordi menneskets grunnsituasjon – sårbarhet, skyld, lengsel etter mening – best ivaretas av former som allerede har vist sin holdbarhet gjennom århundrer. I en kultur som hyller brudd og nyhet, svarer Nerdrum med kontinuitet og tyngde.

Odd Nerdrum, «Skyen» (1985)

Hos Nerdrum blir alt det som den dominerende, optimistiske fornuften håper å kunne løse gjennom samtale og argumentasjon, overført til bilder som ikke kan svare tilbake. Der den moderne tenkningen forstår mennesket som deltaker i en åpen dialog, viser hans malerier et menneske som står overfor erfaringer som ikke kan forhandles: død, tap, skjebne, nåde.

I stedet for gjennomlyst transparens får vi gåtefull fortetting; i stedet for idealet om herredømmefri kommunikasjon får vi figurer som ikke engang kan kommunisere med hverandre, men kun med en dunkel horisont.

Nerdrum maler den rest av erfaring som blir igjen når man har snakket seg gjennom alt og oppdager at det fremdeles står en naken kropp under en tung himmel.

Kitsch som motkunst

Tilbake til spørsmålet om kitsch.

For Strauss er det avgjørende at Nerdrum ikke bare tolererer etiketten «kitsch», men selv gjør den til program, og at nettopp dette er hans storhet. I en kunstverden hvor kitsch normalt er et skjellsord for sentimentalitet og teknisk dyktighet i en åndelig tom etterligning, kan man snu perspektivet om: Hos Nerdrum er kitsch den formen hvor det forviste alvoret kan vende tilbake.

At maleriene ligner noe fra en tapt figurativ tradisjon, er tegn på motstand mot en modernitet som har mistet forbindelsen til det tragiske og metafysiske. Kitsch betyr her: bilder som tør være patetiske, fortellende, «for mye», og som nettopp derfor kan bære erfaringer av tragedie, skjebne og nåde som den høylytte, ironiske samtidskunsten ikke lenger kan romme.

Nerdrums kitsch vil ikke inngå som ironisk kommentar i den moderne kunstsirkulasjonen; den er alvorlig ment, og dét er nettopp hva som gjør den skandaløs.

Hvis Nerdrum malte i en modernistisk stil, ville verkene før eller senere bli tatt opp og temmet som en stil i den moderne kanon og moderne kunstinstitusjon. Kitsch er bevisst anakronisme, alvorlig ment patos, kompromissløs figurativ fortelling på tvers av den moderne kunstens spilleregler.

Nettopp derfor fungerer Nerdrums maleri som motkunst, men ikke i den gamle avantgarde-forstand, der det nye sprenger det gamle, men omvendt: Det gamle, forviste formspråket vender tilbake for å sprenge samtidens selvfølgeligheter innenfra.

Return of the Sun

La oss til slutt se på mesterverket «Return of the Sun» fra 1986:

Tre unge kvinner står på kanten av verden og rekker ut mot et lys vi aldri ser direkte. Munner og øyne er åpne, men øynene er matte – blinde, må vi anta; de reagerer på en glans de ikke kan se. Blindheten viser nettopp at forholdet til horisonten ikke er opplyst innsikt, men en dunkel, mytisk dragning: Mennesket står her ikke som et seende, moderne subjekt som behersker sitt perspektiv, men som et vesen som famler mot et lys det både er avhengig av og truet av. Som om de både ber og skriker mot noe de kun fornemmer.

Er solens gjenkomst frelse eller undergang?

Bildet svarer ikke. Maleriet etterlater oss i uro og holder oss fast i en dobbelthet som den moderne bevisstheten helst vil slippe: At horisonten både kan være begynnelse og slutt, både løfte og dom, nåde og fortapelse.

At tiden kan være i ferd med å renne ut, samtidig som noe annet er på vei inn.

Mennesket er et skrøpelig, delvis blindt vesen under en urolig himmel.

Det finnes fortsatt sannheter som kun anes når lyset plutselig faller over et lerret.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!