En ny rapport fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) hevder at forsvarsadvokater «føler» at minoriteter diskrimineres i det norske rettsvesenet.

41 prosent mener etnisitet påvirker utfallet negativt. Det er en påstand som snur virkeligheten fullstendig på hodet. For hvis man løfter blikket fra advokatenes spørreskjemaer og ser på hva som faktisk foregår i norske rettssaler, tegnes et bilde av et system som bøyer seg bakover for å finne formildende omstendigheter for kriminelle med innvandrerbakgrunn.

Det store offer-paradokset

Rapporten kommer samtidig med at rettsvesenet behandler saken mot Hamse Ali. Her har vi en mann som sto frem med en historie om et brutalt, rasistisk overfall. Hele det norske etablissementet, fra politikere til pressen, kastet seg ukritisk på bølgen. Det ble gått i fakkeltog, og pengene satt løst.

Var dette et tegn på et rasistisk system? Tvert imot. Det var beviset på et system som er så desperat etter å bekrefte sin egen fordom om at «Norge er rasistisk», at de slukte agnet rått. Nå når politiet mener at hele historien var oppdiktet, og at skadene skyldtes fyll og en elsparkesykkel, blir stillheten øredøvende.

Hadde systemet vært diskriminerende, ville Ali aldri fått den massive støtten i utgangspunktet.

Silkehansker mot barne-kriminelle

Elefanten i rommet, som OMOD-rapporten beleilig unngår, er hvem som fyller opp statistikken. I Oslo viser Salto-rapportene år etter år en massiv overrepresentasjon av unge med innvandrerbakgrunn i den grove kriminaliteten. Vi snakker om ran, knivstikkinger og senest granatangrep.

Møter disse «barna» et rasistisk og hardt rettsvesen? Nei. De møter «ungdomsstraff», konfliktråd og bekymringssamtaler. Mens etnisk norske lovbrytere i andre kategorier møtes med lovens fulle strenghet, ser vi gang på gang at alvorlig voldskriminalitet begått av innvandrerungdom møtes med en pedagogisk tilnærming som i praksis fungerer som straffrihet.

Når en 15-åring kan rane jevnaldrende med machete og slippe unna med samfunnsstraff, er det ikke gjerningsmannen som diskrimineres. Det er offeret.

Svenske tilstander i domstolene

Vi ser den samme tendensen i nabolandet vårt. Nylig slapp en eritreisk voldtektsmann utvisning fra Sverige, til tross for at han voldtok en 16 år gammel jente. Begrunnelsen? Voldtekten «varte ikke lenge nok». Er dette diskriminering av minoriteter? Nei, det er et rettsvesen som har abdisert fra sin plikt til å beskytte borgerne, av frykt for å virke for hard mot utlendinger.

Det er også velkjent at forsvarere – de samme som nå klager i rapporten – rutinemessig bruker «kulturell bakgrunn», «traumer fra hjemlandet» eller «manglende språkforståelse» som argumenter for strafferabatt.

Og domstolene lytter.

Når advokatene «føler» at klientene deres diskrimineres, er det kanskje fordi de forveksler kravet om ansvarlighet med rasisme. At Mohammed og Martin skal stille likt, er et edelt prinsipp som Klassekampen skriver om, men akkurat nå ser det ut til at Martin må sone, mens Mohammed får en ny sjanse, en ungdomsstraff og et fakkeltog.