En fersk lege, Marit Berg Mathisen, har skrevet dagbok fra en 17,5-timers nattevakt. Det er ikke en hyggelig fortelling.

Det er en historie fra frontlinjen i et helsevesen som har kollapset under vekten av politisk vanstyre og en hær av papirflyttende byråkrater. Hennes logg er et vitnesbyrd om en rovdrift på mennesker som er så alvorlig at den grenser til det kriminelle.

«Jeg har mest lyst til å gråte, men har ikke tid», skriver legen. Hun beskriver en vakt der hun er redd, sulten og må tisse, mens hun løper mellom pasienter med akutt hjertestans, suicidale pasienter hun ikke rekker å følge opp, og en turnuslege som er «grønn i ansiktet» av utmattelse. Hun kjører hjem i halvsøvne, «føler seg dritings» og får parkeringsbot fordi jobben ikke engang klarer å skaffe henne en parkeringsplass.

Dette er ikke et unntak. Dette er den nye normalen i Helse-Norge.

Hvem har ansvaret for denne skandalen? Ansvaret ligger ikke hos legene og sykepleierne som jobber til de stuper. Ansvaret ligger hos politikerne og de iskalde helsebyråkratene som har skapt systemet.

I årevis har politikere, spesielt fra Arbeiderpartiet og Høyre, tvunget igjennom en «effektivisering» av sykehusene. De har snakket om «omstilling», «oppgavedeling» og «digitalisering». I praksis har dette betydd færre hender på gulvet og flere direktører i administrasjonen. De har skapt et system der en lege tvinges til å lure en dement 90-åring inn på en kommunal enhet, for så å bli skjelt ut av systemet og måtte skrive avvik på seg selv.

Når Klassekampen konfronterer ledelsen ved Sykehuset Innlandet med den livsfarlige situasjonen, får de det forutsigbare, iskalde svaret fra HR-direktør Cecilie Dobloug Nyland. Hun er «takknemlig for engasjerte ansatte» og kan forsikre om at de «arbeider med tiltak for å redusere arbeidsbelastningen», blant annet gjennom «økt nærvær og digitalisering».

Det er et språk så blottet for virkelighet at det er en hån mot legen som sto med ansvaret for et hjerteinfarkt midt på natten.

Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Norge bruker mest penger i verden på helse. Dette er et spørsmål om prioritering. Mens champagne-sosialistene i regjering og helseforetakene bruker milliarder på prestisjebygg, mislykkede IT-systemer og en stadig voksende administrasjon, står legene på gulvet uten blekk i skriveren.

Det legen Marit Berg Mathisen beskriver, er ikke bare en travel vakt. Det er et varsel om et system som er i ferd med å drepe sine egne ansatte av utmattelse, og sine pasienter av mangel på omsorg. Og de ansvarlige?

De «arbeider med tiltak».