Forestill deg situasjonen: Kjøkkenet lukter så vondt at alle kaster opp og ingen vil spise noe. Stanken har nå spredt seg til hele huset. Selv hunden nekter å oppholde seg innendørs, og familie­medlemmene har begynt å krangle om hvem som er ansvarlig for denne uholdbare tilstanden og hva årsaken kan være.

Hvorfor har du ikke gjort noe? sier kona til mannen, og han svarer at hun kunne jo ha tatt seg av det selv. Etter å ha innhentet råd hos kommunen, tilkaller familien en skadedyrbekjemper, som finner en forlengst død rotte bak skapet til høyre for kjøkkenbordet. Den er gått heden for så lenge siden at den har begynt å råtne.

Med andre ord fantes det en entydig årsak til familiens ulykke.

Hvis vi ser på samfunnet, plages også vi av en forvirrende blanding av tilsynelatende uløselige problemer:

Til tross for alle forsikringer fortsetter masseinnvandringen av folk som er fiendtlig innstilt til Danmark og hater dansker.

Islam sprer seg, og landet blir stadig mer ugjenkjennelig for innbyggere over 40 år. Man kan ikke ferdes trygt på gaten etter mørkets frembrudd – især hvis man er kvinne.

Det klages over dårlige sykehustjenester, dyre oppvarmingsregninger og det faktum at folkevalgte politikere ikke lenger har noe å si, fordi alle viktige beslutninger overlates til byråkrater i Brussel eller deres lydige dommere her hjemme.

Folk blir truet eller utstøtt hvis de uttrykker sine meninger på vanlig dansk. Islam inntar stadig mer av meningsdannelsen og det offentlige rom.

Hvor skal man ta fatt i dette virvaret av hjemsøkelser? «Gi meg et fast sted å stå, så skal jeg flytte verden», skal den greske matematikeren og astronomen Arkimedes ha sagt.

Det er ikke annerledes i dag. Hvor er det faste punktet man skal stå på hvis man ønsker å danne seg et begrep om de fortredelighetene vi hjemsøkes av, og gjøre seg forhåpning om å kunne gjøre noe med dem? Finnes det overhodet et slikt punkt, eller er det hele så uforståelig og usammenhengende at vi like godt kan gi opp å lete?

Vi bør i det minste prøve. Og jeg er overbevist om at akkurat som med rotten, har samfunnets forråtnelse en kilde som kan identifiseres og dermed bekjempes.

Hvis vi ser på politikernes løgnaktighet, rettssystemets fremmedkjærlighet, universitetenes og akademikernes galskap, kunstens forfall og hvordan den lokale kristendommen svelger alskens ukristelige påfunn og moteideologier, peker pilen mot mediene.

Hvis de hadde vært ordentlige medier, ville ikke denne utglidningen ha skjedd. De ville ha anholdt enhver fordervet politiker og spurt hvorfor hun ikke har gjort noe for å beskytte det danske folket mot en fremtid som dhimmier, dvs. undermennesker som har valget mellom å underkaste seg islam eller få hodet hugget av – slik det så tydelig er beskrevet i islams hellige skrifter. Gammelmediene har ikke gjort noenting, men har tvert imot konsentrert seg om å baktale og forfølge alle som våget å ta opp vår islamske fremtid.

Det samme gjelder EU-ekspertene, dommerne, de islamofile prestene og de ambisiøse akademikerne. Hvis det hadde vært medier til å holde dem i sjakk, ville de ha pakket sammen, for mannsmot er ikke deres sterke side.

Konklusjonen må være at Danmark ikke kan reddes før vi nekter å betale for våre medier og deres prostituerte, og holder opp med å legge vekt på deres historier. Du kan begynne hjemme ved å slå av DR og unnlate å la deg indoktrinere av Politiken, Berlingske og Jyllands-Posten. Man skal lære seg at når de kommer med noe, er det en løgn som er beregnet på å få deg til å akseptere islams overtagelse av fedrelandet.

Det eneste håpet er at det i dag finnes adskillige alternative medier med ekte journalister og kommentatorer, som står opp mot gammelmedienes unisone ondskap.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.