Fra et pro-palestinsk opptog på vei til Folketinget i København den 22. oktober 2023. Foto: Emil Helms / Ritzau Scanpix via AP / NTB.

Krigen mellom Israel og Hamas har blottstilt kultur­forskjeller som er så avgrunns­dype at fagfolk i den danske sosial­sektoren mister troen på den fredelige sameksistensen, sier en av Danmarks største autoriteter på integrerings­feltet.

Henrik Kokborg er spesialist på kulturens og religionens innvirkning på integreringen, og har gjennom tolv år holdt mer enn 1500 kurs for over 40.000 lærere, politifolk, sosial­arbeidere og helse­personell.

I en kronikk i Netavisen Pio onsdag forteller han at Israel–Hamas-krigen har fremkalt et brått stemnings­skifte blant fagfolkene som følger kursene hans: Fokus har skiftet fra sosio-økonomiske forhold til kulturelle.

Disse fagfolkene har alltid arbeidet ut fra et premiss om at flyktninger og innvandreres utfordringer med å integrere seg i samfunnet skyldes sosio-økonomiske årsaker.

De fleste innvandrere hadde jo dårlig utdannelse, var påvirket av fattigdom og hadde kanskje også krigstraumer med i bagasjen. Og derfor arbeidet fagfolkene ut fra disse forklarings­modellene, godt bakket opp av de fleste forskere.

Men i dag vokser andre og tredje generasjon opp i Danmark, der det hverken er krig eller fattigdom. Alle får skolegang, og mange arbeider.

Men det har ikke ført til en reduksjon i den sosial­faglige arbeids­byrden – tvert imot.

Det er stadig store problemer og tunge sosial­saker blant særlig barn og unge fra familier med etnisk minoritets­bakgrunn.

Fagfolkene opplever manglende respekt og adferds­normer fra minoritets­elever, som ikke tar danske verdier eller tradisjoner til seg.

Etter hvert gjør problemene seg gjeldende også blant ansatte i sosial­sektoren, forklarer Kokborg:

Også på de sosial­faglige arbeids­plassene har det begynt å oppstå problemer i det daglige samarbeidet med kollegaer med motsatt­rettede kulturelle og religiøse verdier og normer.

Det skaper gnisninger og utrygghet, og går utover trivselen og det kollegiale fellesskapet.

Dette omslaget har skjedd raskt:

Det var ikke noe jeg hørte om for bare tre år siden, men nå hører jeg hvordan kommunale ledere ser seg nødsaget til å velge bort søkere med minoritets­bakgrunn fordi kandidatene for eksempel ikke anser kjønnene som likestilte.

Men av frykt for reaksjoner sier ikke de samme lederne dette åpent.

Etter Hamas-angrepet på Israel er situasjonen blitt mer akutt.

Mange føler seg presset av sine muslimske kollegaer til å velge side i konflikten.

«Vi ser din taushet. Du støtter apartheid og drap på barn med din taushet», blir det skrevet i oppfordringer som sendes rundt både i direkte meldinger og i åpne oppfordringer på sosiale medier.

I skolene oppfordres det til jihad:

Andre opplever aggressive barn og unge som i skolenes og ungdoms­utdannelsens lærings­miljøer sprer hat mot jøder, og opfordrer til jihad og Israels utslettelse.

Fagfolkene forteller ham også at de ikke lenger ser forskjell på IS-tilhengere og demonstrerende palestinere.

Reaksjonene Kokborg får, er uten sidestykke:

I løpet av de tolv årene jeg har undervist fagfolk, har jeg aldri opplevd noe lignende.

Aldri noensinne har en kursdeltager gitt uttrykk for at hun ikke lenger tror at vi i fremtiden kan leve fredelig sammen. Men bare denne uken har jeg opplevd mere enn tjue personer gi uttrykk for dette.

Men heller ikke disse sier det åpent. Dermed forblir deres resignasjon en «taus kunnskap som kun svært få får kjennskap til», skriver Kokborg.

Hva gjør vi hvis de som står i spissen for integreringen, ikke lenger tror at arbeidet deres nytter? spør han.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.