Snarere enn å skrive en manual, vil jeg reflektere litt over kommentarfeltene i SoMe, først og fremst på Facebook. Kanskje du likevel kan plukke opp et råd eller to.

Hva kjennetegner en digital debatt? Hvordan har den utviklet seg? Hvor vil den ende?

Jeg er av de mer aktive i kommentarfelt på Facebook. Jeg deltar også på tvers av medier. Enkelte medier har helt lukket muligheten til å kommentere sakene deres, noen delvis. Eller de unnlater å legge ut kontroversielle saker som de vet har mye motstand i folket, for eksempel om vindkraft eller innvandring. Men én ting har jeg lagt merke til: Mange av mediene som lukket kommentarfeltene i årene 2019–2022 (den verste sensurperioden), har åpnet dem igjen. Antakelig oppdaget de at besøkstall og sideklikk gikk kraftig ned da kommentarfeltene ble lukket. Hvorfor? Fordi mange brukere er like interessert i kommentarfeltet som i selve saken. Mange henter også verdifull informasjon i kommentarfeltet, som selve saken utelater.

Det er ikke lenger slik at journalister er autoriteter på området de skriver om (selv om de liker å tro det). Det sitter brukere av SoMe med langt større kunnskap om de forskjellige fagfeltene, og som gjerne korrigerer journalister som enten er kunnskapsløse eller det som på engelsk kalles «biased». Kanskje vi på norsk kan kalle det partisk, selv om jeg føler at det ikke er helt dekkende. Det ligger noe mer i «biased» enn bare partiskhet, eksempelvis agenda eller skjulte motiver.

Dette er antakelig mye av grunnen til at mange kommentarfelt ble stengt i utgangspunktet. Kunnskapsløsheten, partiskheten og de skjulte motivene ble eksponert og avslørt av lesere som var smartere enn redaksjonene.

På toppen av den redaksjonelle sensuren innførte Facebook sin egen sensur. Dette skjedde i forbindelse med covid. Facebook har, ifølge dem selv, trukket tilbake mye av sin sensur. Noen brukere mener at de ikke har merket noe til dette, at sensuren fortsatt pågår, og at Facebook bare påstår at de har lempet på sensuren, for ikke å miste flere brukere. Andre, meg selv inkludert, mener å merke en forskjell, og at det er tillatt å skrive mer i dag enn for fem år siden. Eller kanskje er det bare jeg som er blitt mer vågal i et stadig hardere debattklima.

Men fortsatt er muligheten der til å rapportere både artikler og kommentarer. Jeg bruker denne funksjonen flittig. Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

Selv om det ikke blir sagt direkte, er alle forsøk på å sensurere ytringsfriheten ment å ramme høyresiden; de konservative som ikke ønsker woke eller fri innvandring, som kanskje støtter Israel, som ikke finner seg i at milliarder brukes på klimatiltak mens velferden raseres, eller kanskje ikke støtter verken det ene eller det andre, men har bevart sin evne til kritisk tenkning.

For la det ikke være noen tvil: Der nettdebatter for få år siden var «alle mot alle», er det nå en ordkrig mellom høyre og venstre.

Noe annet som ikke blir sagt direkte, er at det er blitt åpenbart at den voldeligste siden er venstresiden. Venstretilhengerne går til personangrep, sverter, truer og trakasserer – skriftlig – over en lav sko, og mye mer enn høyresiden.

Jeg bruker deres egen funksjon mot dem. Hver uke rapporterer jeg mellom 40 og 100 venstreradikale innlegg. Jeg godtar aldri en AI-avgjørelse, som alltid er første instans, og der blir alle mine klager avvist. Det virker som om algoritmene klarer å fange opp at det er en venstretilhenger jeg klager inn, og dermed beskytter dem. Men jeg ber alltid om en gjennomgang, som er andre instans og en menneskelig vurdering. Og her blir kanskje et sted mellom 15 og 20 prosent av klagene mine tatt til følge. De har ganske enkelt ikke noe valg, så ekstreme er mange av venstresidens kommentarer. Hva er resultatet? Den innklagede får en advarsel, kommentaren slettes og Facebook-fengsel truer. Noe å skjelve i buksene for? Neppe. Men hver ripe i lakken til en venstreradikal godhetsposør er verdt det. Venstretilhengerne er så forbasket selvgode og tror de er immune mot enhver form for kritikk.

Det er også viktig å gjøre Facebook-administrasjonen oppmerksom på hvilken side som instigerer verbal vold.

Venstresiden er også dumme. Og dette vil jeg gjerne forklare uten å virke flåsete. Å tro alt man ser og hører (som for eksempel i MSM), er ikke et tegn på høy intelligens. Å etterape en frase som en sannhet uten å stille spørsmålstegn ved den, likeså. Noe annet som forbindes med lav intelligens, er skråsikkerhet. Venstresiden er, i hvert fall inntil nylig, så forbannet skråsikre at de blir arrogante og håner sine motstandere. Intelligente mennesker legger inn en åpning for at de tar feil, og at det som er riktig i dag, ikke nødvendigvis er riktig om to år, og de oppfører seg deretter, med ydmykhet. Venstresiden er ikke der.

Jeg får ofte høre at jeg er hjernevasket. Dette var noe høyresiden begynte å anklage venstresiden for, og nå forsøker venstresiden å sende anklagen i retur (etteraping). Men det har ikke helt samme effekt. For hvem skulle i så fall ha hjernevasket høyresiden? MSM ser så godt som aldri en sak fra de konservatives side. Høyresidens overbevisning kommer med andre ord fra egen refleksjon og konklusjon. Dét er ikke hjernevask, men hjernetrim.

Helt ærlig, noen ganger lurer jeg på hvordan venstreorienterte mennesker klarer å gå og snakke samtidig. Det må jo være fordi det de sier, aldri er innom hjernen.

Men det har skjedd en utvikling. Jeg husker at under covid var det en ensom affære å tale imot nedstenginger, vaksiner, tvangstesting og bruken av munnbind. Mengden hets jeg måtte tåle, var enorm, og enkelte dager måtte jeg ganske enkelt la være å uttale meg, fordi jeg ikke var psykisk sterk nok den dagen. Seriøst, det føltes som, og jeg tror også det var slik: 99 mot 1.

De hjernedøde flokkdyrene fikk en enorm selvtillit ved at de støttet hverandre mot oss få som protesterte. Hvis du ikke selv deltok i kommentarfeltene den gang, tror jeg ikke du kan forestille deg alt de fikk seg til å skrive. Men for meg ble det en avsløring og en vekker. I dag er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at ondskapen har valgt venstresiden.

Antakelig kan sistnevnte bevises. Mennesker med narsissistisk eller antisosial (ikke å forveksle med asosial) personlighetsforstyrrelse utgjør cirka 5 prosent av befolkningen. Én av tyve har med andre ord en alvorlig mangel på empati, innlevelse og samvittighet. Noe annet som kjennetegner disse forstyrrelsene, er en forakt for andre mennesker. De liker ingen. Andre mennesker er enten deres konkurrenter eller undermennesker (en opplevelse av grandiositet er en del av forstyrrelsene). I tillegg til dem som har en diagnostiserbar forstyrrelse, kommer alle dem med sterke trekk, men som rent klinisk går under «normal». Men sammenlagt er kanskje så mange som 20 prosent av befolkningen sterkt preget av narsissistiske og antisosiale trekk.

Disse er som regel apolitiske, de tilhører ingen sider, kun sin egen. Men de trekkes mot fora hvor de kan spy ut sin forakt. De har sanset at hvis de velger den «riktige» siden, kan de slippe unna med langt mer hat enn hvis de velger «feil» side. De kan til og med få maktposisjoner i organisasjoner som tilhører den «riktige» siden. Og slik mener jeg at venstresiden, som på mange måter opprinnelig var en velment og human bevegelse, er kuppet av forstyrrede narsissister og er blitt ond. Og de godtroende og naive lar seg lett manipulere.

Narsissistene er høyst til stede i kommentarfeltene, hvor deres forstyrrelse får fritt utløp. Dette kan det være skremmende å oppleve hvis man ikke er forberedt, og skremmer antakelig mange besinnede høyrefolk fra å la sin stemme bli hørt.

Men er det et riktig tidspunkt å delta, så er det nå. Av to årsaker. Jeg tror en ny bølge av sensur er på vei, og den vil igjen gjøre det vanskelig å bli hørt for alle dem som ikke følger konsensus. Vi må rope ut nå, innen det er for sent.

Den andre grunnen er at motstanden mot den arrogante og uvitende venstresiden er sterkt tiltakende, og har vokst jevnt siden begynnelsen av covid, med ytterligere akselerering etter drapet på Charlie Kirk og nå når Trump har klart å forhandle frem en våpenhvile for Gaza (fred blir det aldri før Hamas er utryddet). Venstreidioter (ja, det lyder flåsete, men det føles så godt å si det) får nå så ørene flagrer i kommentarfeltene, mer enn noen gang før. Og man merker at det påvirker dem. De begynner å bli usikre, miste litt selvtillit, rett og slett vakle. Argumentene deres holder ikke vann, for de bare gjentar mantra, og stilt til veggs vet de ikke hva de skal svare.

De har også merket at personangrep kan gå begge veier. Jeg trenger ikke å sitte på noen høy hest. Jeg faller gjerne ned på deres nivå, og det virker som flere konservative har oppdaget at man må svare med samme mynt. «Putinist», «trumpist», «folkemord-apologet» og «rasist» blir nå like ofte kontret med «hamas-supporter», «klimahysteriker» og «leftist». Kanskje ikke de mest vulgære kallenavnene, men det handler om å stemple og gruppere. Venstresiden er ikke vant til å bli plassert i bås. De er vant til å ha monopol på nettopp dét.

Om det hever debatten? Neppe, men de har så jævla godt av å høre det.

Nå trenger vi enda flere uredde konservative i kommentarfeltene.

Det er nå eller aldri.