Da jeg var 13 år hadde jeg sommerjobb i Dagbladet. Jeg tok T-banen fra Manglerud ned til Akersgata hver dag etter skolen.

Jeg kastet brusflaskene, og gamle halvspiste salami-brødskiver, fortært av den da fremadstormende, 30-år gamle, Harald Stanghelle. Tørket støv av pulten til Sissel Benneche Osvold, og slo av en prat med Arne Hestenes i kantina der han satt hver kveld, fordi han var ensom – før jeg vasket bort journalistenes piss på gulvet ved pissoarene.

Jeg overhørte diskusjoner om det ene og det andre. Ørene var på stilk.

Under sjefredaktør Arve Solstad, prøvde avisa å fornye seg redaksjonelt, men skulle fortsatt ha særpreg som en intellektuell og liberal motvekt, til den gang borgerlige VG og Aftenposten. En sak som vakte mye debatt var blant annet innføringen av a-endinger i språket. Ganske så uhyrlig – ja det skal jeg si dere. Ganske ugreit den dag i dag, spør dere meg.

Den unge vaskejenta var full av beundring, av glede og spenning – hver dag hun kom på jobb. Det var ingen tvil. En dag skulle hun bli journalist, som dem. Det var drømmen.

Hun skrev flammende stiler på skolen om abort og rasisme. Om makt og overgrep mot den svake part. Kritiserte og analyserte.

Under utdanning og kveldskurs, for å forsørge seg i studietiden, jobbet hun som regnskaps-medarbeider i selskapet Saga Securities (Danske Bank), der Tore Tønne, en sympatisk og hyggelig mann (ikke mange av dem i en sånn ellers mannsdominert og tøff bransje) var styreleder. En uhøytidelig fyr på mange måter som var lett å prate med i sosiale tilstelninger.

Så tok hun pennen fatt, og fortellerlysten tok over. Reisen som skrivende startet i gamle Bladkompaniet i 1997 – housemusikkens glade år.

Hun klarte det. Hun ble – en journalist.

Det gikk ikke mange år før jeg, vaskejenta, skulle bli forferdet over at andre penner – skrivende som meg – tok livet av hyggelige Herr Tønne, med sine ord. Med sin makt ved bruk av ordet – til å drepe et menneske psykisk, hjelpe han på vei utfor stupet – slik at han selv avsluttet sitt liv.

Jeg var sjokkert. Forferdet – som i dag. Men oppgjøret kom, og det ble bestemt at noe slikt, nei det var ikke akseptabelt. Sånn kunne man ikke holde på i pressen, og det skulle aldri skje igjen.

Dette var en lærepenge – til den kollektive journalist-psyken.

Et internt oppgjør var det dog kun snakk om – der ingen ble dømt for noe strafferettslig. For hensynsløs og brutal skal vi se at det er lov å være – når bare det er det riktige offeret som rammes. Den alle, alle de som har ordet i sin makt, enkeltvis, eller som gruppe, kan forenes om – at må dømmes til en skammelig og miserabel skjebne. Ja også gjerne til døden.

Etter dette fulgte hundretusenvis av ord fra vaskejenta – og i dem historier fortalt, gjennom plattformene til alle de store mediehusene.

«Journalistikken er samfunnets hukommelse og samvittighet, den kollektive fortellingen som gjør oss til et «Vi».

– Olav Mellingsæter (lånt fra Sven Egil Omdal, sies det)

I 2020 kjente vaskejenta lusa på gangen. Pennene som drepte hyggelige Herr Tønne hadde tatt over igjen. Nå med større kraft enn noen sinne tidligere.

De var overalt, og nå snakket de med to tunger. De brukte kommentar-journalistikk til å fremstille seg som forkjempere for demokrati og ytringsfrihet – mens redaktørene som publiserte kommentar-tekstene, på bakrommet, egentlig kjempet for sensur gjennom nyhetsjournalistikken – og de fant sågar opp et helt nytt og snedig sannhetsministerium.

De benyttet alle de fem hersketeknikkene som Berit Ås i sin tid identifiserte:

De usynliggjorde (1) kritikere av makten – lot dem ikke slippe til.

De latterliggjorde (2) de som kritiserte drakoniske covid-tiltak (leger, fagfolk og Svein Østvik med flere).

De tilbakeholdt informasjon (3), alt av US-politics stort sett, klima, og listen er lang,

og kommentar-journalistikken drev med fordømmelse uansett hva (4) (Eva Stenbro m.flere etter forsøket til sine presse-kolleger, Janne Amble og Kadafi Zaman, på et oppgjør ala Tønne-saken),

og de brukte sine penner til påføring av skyld og skam (5) (alle som hever stemmen med kritikk av narrativ er «farlige mennesker» – stempling med nedsettende merkelapper for å påføre sosial skam).

Vaskejenta kunne ikke være delaktig i dette lenger.

Det var som om hun befant seg i et mareritt. Hun hadde brukt 25 år av livet sitt, gått inn for oppgaven med hele sitt hjerte, inspirert av gamle Herr Hestenes, den unge Stanghelle, og alle de halvspiste brødskivene som ga krefter til å gå ut å gjøre verdens viktigste gjerning; å stå opp mot systemet. Gjøre det bedre. Gjøre oss til et bedre «vi». Fortelle historiene. Bruke ordet.

Hun sa opp alle arbeidsforhold. «Synes det er en del som ikke er så bra lenger i forhold til verdigrunnlaget, og den journalistiske etikken» sa hun på vei ut døra til den sekten hun oppdaget at hun var blitt en del av. Hun ble straks irettesatt av sektens portvoktere. Det ble gjort klart og tydelig at dersom hun brukte stemmen sin offentlig, for å kritisere sannhets-ministeriet Faktisk, så skulle hun angre bittert. Aldri mer få noen som helst jobb kom til å bli hennes straff og brutale skjebne. Kjettere blir utstøtt av familien. Sånn er det bare.

Men verre skulle det bli. Ikke for vaskejenta men for journalistikken. For samfunnets hukommelse og samvittighet.

To år senere blir en ung mann brutalt slaktet ned med en jaktrifle. Det skjedde i september 2025 i Utah, USA.

Han het Charlie Kirk.

Han hadde et konservativt politisk ståsted. Var personlig kristen, og hadde bygget opp en organisasjon som reiste rundt på universitets-campus, og der konseptet hans var å invitere til debatt om politiske spørsmål.

Han hadde en kone og to små barn da han ble slaktet ned med jaktvåpen foran tre tusen unge studenter, samt de mange tusen som fulgte live-stream- sendingen fra eventet på ulike kanaler.

Beste-venninnen til vaskejenta var internbud i avisen VG, som holdt hus noen steinkast fra Dagbladet sin inngang i Akersgata. Det var en litt finere jobb enn det å være vaskejente, og disse jobbene var ettertraktet hos barn av VG-ansatte. På denne tiden var det Olav Versto som redaksjonssekretær, deretter politisk redaktør.

Jeg lurer på hva han hadde sagt, på sin klingende Vinje-ny-norsk, om at politiske drap blir legitimert i kommentaravdelingen han en gang var sjef for.

«Norske barn har sett blodet pumpe ut» – skrev kommentar-journalisten Astrid Meland i sin problematisering av det politiske drapet – på en ung mann som brukte ytringsfriheten til å forkynne sine politiske ståsteder, og sin religiøse tro. For all del.

Dét var problemet med dette drapet, kom de til frem til i VG-redaksjonen. At noen hadde sett at «blodet pumpet ut», og at noen av disse kan ha vært norske barn. Fått en regelrett pc-skjerm-blod-syreskade i øynene – og alt på grunn av Trump sine rike tech-venner som gjorde det mulig å se at blodet pumpet ut – fikk skribenten kommunisert i sine skriblerier, mens liket av Kirk lå halv-varmt på likhuset.

Det ble tegnet et bilde av Kirk som en forkastelig person. En som sa stygge ting om jøder, og brukte ekle ord om motstandere – som ordet «parasitt». Rene løgner om Kirk, som ikke kan forsvare seg når han jo var død og drept, men likevel formidlet og publisert. I Versto’s VG-avdeling. Bevisste løgner, da kommentatoren selv har dokumentert dem ved å lenke til sin kilde for de aktuelle påstandene, som viser at Kirk aldri sa det som blir ført i pennen i den aktuelle kommentaren.

Men, denne kommentatoren var ikke alene. Hun er ikke en ensom og ondskapsfull mørk ridder i denne historien. Hun er en av mange. Av et helt system. For hetsen pågikk i alle kanaler.

Over-drapet av den drepte ville ingen ende ta. Han var djevelen selv, ja en ekkel Anders Behring Breivik-klone, fikk NRK formidlet.

Han fortjente å bli drept. Det var det unisone budskapet.

«Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør»

Den dagen en av våre ungdomspolitikere blir slaktet ned, som Kirk, fordi norsk presse har gjort drapsmannen til Kirk til en folkehelt – en som redder samfunnet fra disse «onde menneskene» – så vet vi i dag hvem som er ansvarlige for drapet.

Et nå varslet drap, på grunn av disse pennene som gikk amok i all sitt hat og forakt.

Det verste som kan skje dem er at de kanskje får kjeft en dag fra sine egne, som med Herr Tønne, men det er lite som tyder på det heller nå. I hvert fall sånn med det første.

Aas’ hersketeknikker er fair game. De som bruker dem ser på seg selv som ofre. Drap, av den innbilte overgriperen, er innafor. Overgriperen er den med ord som provoserer dem.

Hat og og dødelig forakt for andres meninger er legitimt. De som ytrer blasfemi må ties i hjel. De må latterliggjøres – og de som ikke holder kjeft – de er det innafor at blir drept.

Jeg lurer på hva Versto hadde sagt, om han levde i dag, om å bruke pennen sin for å rettferdiggjøre drap.

Kanskje han hadde kjent på samme forferdelse over sine kolleger, som Melands kollega – i samme avis, Maria Mikkelsen, må ha kjent på da kollegene hennes i NRK, TV2, ITromsø og Avisa Nordland, tidligere i år tok livet av hennes bror, på samme måte som de gjorde med min gamle venn, Herr Tønne.

Erika Kirk klarte å finne tilgivelsen i sitt hjerte for dem; Tilgi dem fader for de vet ikke hva de gjør.

Jeg tror ikke VG-kommentatoren Meland, redaktøren hennes Gard Steiro, eller NRK-redaksjonen, vet hva de gjør.

Så jeg ber alle om å tilgi dem. Fordi de ikke vet det. Enda.

Og den dagen de vet, så må de også tilgis. For de vet ikke hva de gjør.

Noen annet svar er det ikke på dette. På det mørket som har senket seg over den norske offentligheten.

For så er vi her i dag. Alle 13-åringer som vasket doer, eller var bud i avis-korridorene. Som skrev norsk-stiler med flammende engasjement for et samfunn der man ble lært opp til at tok i mot din stemme, dine tanker og ideer – med glede. Med stolthet over at du skal bli hørt, for din stemme er viktig. Er viktig i dette lille landet. I dette landet der det jo er vår viktigste verdi. Ytringens frihet.

Vi er her nå. Der du kan bli drept for den – for stemmen din. Og at det blir rettferdiggjort og heiet på – av de voksne i klassen. Av de voksne som har ordet i sin makt. Av nåtidens Stanghelle, Versto, Benneche Osvold og Hestenes.

Der er vi nå. Det er arven dagens pennebruk gir videre til neste generasjon.

Så jeg ber deg. Du som leser dette, og som bruker din penn. Ta en prat med 13-åringen du en gang var.

Sønn av en avisredaktør kanskje – en far du så opp til, datter av en kultur-journalist – en mor du beundret, en 20-år gammel student i Volda, eller en 15-åring som bare var god på å snakke høyt i klassen, om noe du var engasjert i.

Publiser denne teksten for han eller henne, som du har med deg. I deg. Publiser den for, og i – hjertet ditt. Tenk deg om. Tenk på hvem du vil være, og hva du er med på.

For din stemme betyr noe. For du er den som har makten – til at den kollektive fortellingen igjen gjør oss til et «Vi»