“Strange is your language and I have no decoder” – Peter Gabriels sang «I don’t remember” fra det tredje
soloalbumet.

Langs Europas ytterkanter finner man artister av den jomfruelige, uberørte typen. Bretonske Gwennyn er en av dem – dattera til Malo Louarn, en kjent fransk serietegner og samtidig en lidenskapelig bretonsk nasjonalpatriot. Født i Rennes i 1974 med bretonsk som morsmål, lærte hun ikke fransk før 4-5 årsalderen. Sunget har hun siden hun begynte på skolen. En rekke priser har hun vunnet, flere studioalbum og en drøss med konserter har det blitt i inn-og utland, og med det fjerde og siste studioalbumet «Beo» tar hun i en alder av 40 for alvor steget inn i de voksnes rekker.

Det fins de som sammenligner henne med Enya, og det fins visse likheter, men også noen forskjeller. Akkurat som Enya bytter mellom engelsk, irsk og latin, har også Gwennyn evnen til å gli sømløst mellom engelsk, fransk og bretonsk i samme sang. Men mens Enya har oppnådd internasjonal anerkjennelse, har sær fransk språkpolitikk bidratt til at denne perlen av en artist paradoksalt nok er relativt lite kjent selv i Frankrike. En annen forskjell er at mens Enya etter min mening har en tendens til å bli en anelse overprodusert med alle synthene og de samplede røstene, har Gwennyn en mer akustisk tilnærming. Hun bruker akustisk gitar, trommer og uillean pipes(irsk sekkepipe). Hvis man i det hele tatt skulle våge seg på å gjøre noen sammenligning, kan man dra paralleller til whisky: Der Enya er som en smooth Johnnie Walker Blue Label, blir Gwennyn mer som en sherryfatlagret Glenmorangie ispedd en dæsj fineste fransk konjakk.

Strange is your language and I have no decoder. Og det prøver dagens teknologer å gjøre noe med, med de utfordringene det medfører. Tenk deg at du er på reise og møter noen som snakker et fremmed språk, og du bare holder smarttelefonen inntil øret og får det oversatt i sanntid?
Både Android og iOS har støttet for dette og her har det vært endel utfordringer.

I 40-50-årene ble det vidt antatt blant vitenskapsmenn og akademikere at så snart man fikk kodifisert de grammatiske reglene i språket, skulle det bli en smal sak å få tekster oversatt av en datamaskin.
Det viste seg av forskjellige grunner ikke å være så enkelt.

Språket er alltid tvetydig, i tillegg til at levende språk er i flux, gamle ord forsvinner og nye kommer til hele tiden. Det gjør at det ikke alltid er mulig å bruke regler, for det er for mange mulige regler til at det kan skrives ned, og tilnærming, med frekvensanalyse oppdaget de at «going to go» opptrådte langt hyppigere enn «going to, go» eller «going two go». Så selv om disse tre frasene høres identiske ut, er den første mer sannsynlig å være korrekt. Dagens maskinoversettere har en slik statistisk tilnærming, samtidig som Google Translate er en hybridløsning som implementerer tung bruk av grammatiske regler samtidig som den sammenligner tekster statistisk. Takket være organisasjoner som EU og FN som har store mengder tekster oversatt fra før, kan datamaskinene «crawle» store mengder ferdig oversatte tekster og bruke dem som grunnlag til å sette opp setningstabeller. Hvis den f.eks. finner «un chien noir» på fransk hver gang «a black dog» opptrer på engelsk setter den disse to setningene sammen i en tabell.

Svakheten med et slikt system er at det tar ikke høyde for regionale aksenter eller dialekter, heller ikke at det kan finnes grammatiske egenheter i det talte språket som ikke fanges opp. Heller ikke at to ord kan være like i to forskjellige språk, men bety helt forskjellige ting. Et eksempel kan være at i talt russisk er trykket viktig, har man feil trykk skjønner de ikke – i verste fall blir meningen en helt annen. Pisát’ med trykk på a betyr å skrive, mens písat’ med trykk på i betyr å tisse. Norsk er også litt sært, for her har vi tonemer, noe få vestlige språk har, samtidig som vi driver og setter sammen ord på en helt annen måte enn de gjør på engelsk. For ikke å snakke om når man beveger seg inn i poesiens og skjønnlitteraturens verden. Her er det duket for mye komikk hvis man leker litt med skjønnlitterære tekster.

Microsoft hadde en demo i 2014 av sin nye Skypeløsning, hvor en engelskmann og ei tysk dame kommuniserte i sanntid via Skype. De klarte ikke den gangen å oversette muntlig til muntlig direkte, de måtte først konvertere talen til skrift og ta omveien om tabellene før de kunne spille det tilbake til muntlig målspråk, noe som duket for mye komikk og misforståelser. Enkle setninger gikk greit, men når man gikk over til mer komplekse setninger, med metaforer og ordspill innbakt, møtte den fort veggen.

Det sier litt om hvor dum en seriell datamaskin er, samtidig som det sier litt om hvor fantastisk menneskehjernen er. For å sette det på spissen: en seriell computer er dum som et brød, en amøbe er smartere. Det en seriell datamaskin i prinsippet gjør, selv med dagens regnekraft er at den leser inn en chunk med data, behandler det i henhold til en algoritme – en handlingsregel som bestemmer hvordan data skal behandles – og spytter den ferdig prosesserte databiten ut igjen. Selvfølgelig prøver programmererne å finne fram til de mest effektive algoritmene, men en datamaskin er ikke et
menneske, det vi ser er en emulert falsk intelligens.

«Я Больше Не могу – Я Больше Не могу» – «Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke mer!» -hørte jeg
noen svømmende småjenter på Ingjerdstrand rope. På flytende russisk ispedd klingende
østnorskaksent. «Jaja» – tenkte jeg mens jeg trakk på smilebåndet – «her er det en nordmann som
har vært i Gardaríki og funnet seg ei russedame å lage unger med».

For barn er den andre ytterligheten, de er som en søppelbøtte i språklig henseende. Snakk til dem hvilket språk som helst, gjerne flere på en gang, og de suger det opp som støvsugere. Barn bare etteraper de lydene de hører og finjusterer underveis til det blir forståelig. Fuzzy Logic.

Tristan og Isolde var navnet på en opera komponert av Richard Wagner ferdigstilt i 1859, som igjen baserer seg på en keltisk legende med samme navn, en legende enda eldre enn den arthurianske romansen om Lancelot og Guinevere. Og nå beveger vi oss inn i en annen verden; England fantes ikke, det engelske språket slik vi kjenner det i dag eksisterte ikke. Tristan var en cornisk prins som fikk i oppdrag av kong Mark, onkelen og kongen sin å eskortere sin vordende brud – arrangerte ekteskap
var i høyeste grad skikk og bruk på den tida – den irske prinsessen Isolde til bryllupet. Litt forskjellige versjoner fins av hva som skjedde fins. Én versjon sier at Isolde fikk brygget en kjærlighetsdrikk sommedgift, men ting gikk fryktelig galt da Tristan og Isolde fikk den i seg i stedet for kongen og hans vordende ektemake. Så de ble hemmelig forelsket i hverandre.

Altså: Mark var konge mens Tristan var vasallen hans. De sto i en overordnet-underordnet relasjon samtidig som Tristan var nevøen hans, de hadde også en slektsrelasjon samtidig som Tristan utviklet et hemmelig forhold til kona til onkelen
hans som nå var blitt filletanta hans. Summa summarum et umulig forhold som med datidens øyne
ikke bare ville blitt sett på som upassende, men incestuøst hadde det kommet ut.

A Perfect Storm, et makeløst grunnlag for drama i alle overtoner og fasetteringer. Et tema for evigheten.
Her kommer den bretonske jenta inn i bildet, for hun er født inn i det her. Dette er deres kulturkrets,
ikke bare Bretagne, men samtlige av de seks keltiske nasjonene hvor de øykeltiske språkene fortsatt
lever(kontinentalkeltisk er for lengst utdødd). Med dette toppstykket med samme navn som i
legenden forener hun fransk sensualitet med keltisk livlighet på en måte jeg aldri har hørt før. Og
med dagens teknologi trenger verken språkbarrierer eller fransk språkpolitikk å være til hinder for at
ikke en så flott artist som Gwennyn skal få den internasjonale omtalen og hederen hun fortjener.
Tristan ‘em chalon…