Hva gjør mennesker dumme? Det er et ubehagelig, men også nødvendig spørsmål. Vi er alle omgitt av dumhet, og vi bærer hver vår andel av den. Dumhet er ikke først og fremst mangel på intelligens – mange briljante mennesker handler dumt – men et spørsmål om holdning, om hvordan vi forholder oss til virkeligheten. Den mest grunnleggende formen for dumhet er vissheten om å ha alle svarene.

De dummeste menneskene er ikke dem som tviler, men dem som aldri gjør det. De som låser blikket på én forklaring, én fortelling, én idé, og gjør den til et dogme. Den som aldri slipper usikkerheten inn, blir fanget i en korridor uten vinduer. Slik snevrer vi inn vår oppmerksomhet til en monorail av lånte meninger – noe vi har plukket opp på nettet, fra en guru, fra et politisk parti – og vi farer av sted uten å legge merke til landskapet rundt oss.

De gamle grekerne hadde et klart blikk for dette. De hevdet at mer skade i verden kom fra inkompetente mennesker enn fra de onde. Onde handlinger kan være kalkulerte, rasjonelle, til og med forståelige i sin kynisme. Men dumhet – overbevisningen om at «jeg vet» – skaper kriger, kollaps og lidelse på en mer uforutsigbar og ødeleggende måte.

Thukydid, historikeren som beskrev Peloponnes-krigen, viste hvordan Athens ledere kastet seg ut i eventyr i Sicilia, drevet av vissheten om at «dette vil bli lett». De tenkte ikke igjennom rammene, de overså kompleksiteten, de var så sikre at de sluttet å tenke. Resultatet ble slutten på Athens storhetstid. Dette er kjernen i problemet: Ledere som er for sikre, er farlige. De ser ikke skygger, bare lys. Og den som bare ser lys, blir blind.

Negative evner

John Keats, den engelske poeten, lanserte begrepet «negative capability». Han mente at Shakespeares geni lå i evnen til å romme motsetninger i samme skikkelse: Karakterene var aldri endimensjonale, men fulle av tvetydighet. Mennesket kan være både godt og ondt, både sterkt og svakt, både elskende og ødeleggende. Shakespeare dømte ikke for raskt, han holdt kompleksiteten åpen.

Negative capability er kunsten å tåle tvetydighet. Evnen til å la to motstridende tanker eksistere i sinnet samtidig, uten å tvinge frem en konklusjon. Det er å sitte i mørket og erkjenne at man ikke ser hele bildet. Det er kreativitetens kilde, men også visdommens.

Den moderne verden har i stor grad mistet denne evnen. Vi er dressurert til raske svar, til svart-hvitt-tenkning, til algoritmens binære logikk. Det ubehagelige blir fortrengt: kompleksiteten, tvilen, tausheten. Dermed blir vi fattigere mennesker, og et farligere samfunn. For det er i fraværet av tvil at dumheten slår rot.

Mellom fysikk og psykologi

I kvantefysikken finnes begrepet superposisjon: En partikkel kan eksistere i flere mulige tilstander samtidig, inntil den blir observert. Noen har forsøkt å overføre dette til psykologi og filosofi: tanken om å tenke i «kognitive superposisjoner». Å holde flere muligheter åpne, å nekte å kollapse virkeligheten for tidlig.

Det er et bilde på det Keats kalte negative capability. Å tillate at sannheten ikke er enkel, at mennesket er et paradoks, at livet er en labyrint snarere enn en rett korridor. Bare da kan vi leve med en dypere klokskap – det grekerne kalte phronesis: praktisk visdom, evnen til å navigere med balanse og dømmekraft.

Den farlige vissheten

Dumhetens kjerne er ikke mangel på kunnskap, men manglende ydmykhet. Vi kan være uvitende og kloke samtidig, dersom vi vet at vi ikke vet. Men den som tror seg å vite alt, mister evnen til å lytte, til å sanse, til å stille spørsmål.

Dette ser vi i politikken, i vitenskapen, i dagliglivet. Ledere som hevder å ha løsningen, bevegelsene som insisterer på å eie sannheten, individet som nekter å revurdere seg selv – de blir alle farlige i kraft av sin ureflekterte visshet. De gjør ikke alltid vondt med vilje, men skaden de forårsaker, kan være like stor som den ondes.

For å være menneske er å bebo et rom av uvisshet. Vi er ikke skapt for å eie hele sannheten, men for å søke, undersøke, stille spørsmål. Filosofen Sokrates visste dette bedre enn noen: «Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet.»

En invitasjon til ydmykhet

Hva kan vi lære? Først og fremst at ekte klokskap fordrer en viss mørkhet. Den som aldri tviler, blir dum. Den som aldri stopper opp og ser kompleksiteten, blir blind.

Vi må lære å bære paradokser. Å kunne si: «Kanskje er begge deler sant. Kanskje er svaret ennå skjult.» I denne evnen til ikke å gripe, men vente, ligger det en form for styrke som vår tid har glemt.

Det er ikke en svakhet å si «jeg vet ikke». Det er et vern mot dårskapens ødeleggende visshet.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.