Mandag denne uken la Stockholm Environment Institute frem sin rapport «Produksjonsgapet», som viser hvordan de 20 største landene som produserer fossile hydrokarboner, planlegger sin energiproduksjon i fremtiden. For de mange som fortsatt tror på klimakrisen, må dette være skremmende lesning, for alt peker mot en kraftig økning av produksjonen av gass, olje og kull. Og som alle vet: Uten kraftige og raske kutt i forbruket av fossile hydrokarboner, blir det heller ikke noen kraftige og raske kutt i menneskeskapte CO2-utslipp.

Rapporten avslører at av de 16 største oljeprodusentene i verden lover 12 å øke produksjonen. Og av verdens 18 største gassprodusenter sier 15 at de vil øke produksjonen – fordi verden trenger energi. All matvareproduksjon og distribusjon til 8 milliarder mennesker er basert på fossil energi. Flytrafikken er ventet å doble seg innen 2040. I land som produserer kull, planlegges derfor en produksjonsøkning minst til 2035, mens olje- og gassproduksjonen er estimert til å fortsette å stige helt til 2050 – altså da hele verden skal ha oppnådd klimamålene, grønt skifte skal være gjennomført og bruken av fossile hydrokarboner skal være historie.

Norge er verdens 10. største oljeprodusent og verdens 7. største gassprodusent. Vi har også planer om å produsere så mye vi kan, først og fremst fordi våre politikere hevder at norsk gass er et «klimatiltak» som hemmer bruken av kull i Europa, men vi er ikke alene om å ha gode grunner: Samtlige land som lover å øke sin fossile energiproduksjon, hevder seg å være tvunget, ha gode grunner og ha enda bedre intensjoner. Som om dét kutter et gram CO2.

Ingen tegn til suksess, men ingen tegn til å avlyse

Rapporten er ikke klimakritisk og avlyser på ingen måte det grønne skiftet: Den er fokusert mot å advare mot økt fossil energibruk, og dokumenterer først og fremst avstanden mellom en planlagt produksjonsøkning av fossile hydrokarboner på 120 prosent, og kuttene som er nødvendige for å nå målene i den famøse Paris-avtalen av 2015.

Den gang undertegnet 192 land at de kan ta kontroll over planetens klima, så oppvarmingen ikke passerer 1,5 grader, som om det finnes vitenskap som kan spå naturens alltid skiftende klimaendringer frem til år 2100, vitenskap og empiri som viser at «energiomstillingen» gjennom påståtte «klimatiltak» er mulig, eller at klimaet faktisk vil «adlyde» våre CO2-kutt.

Ingenting i tallmaterialet som legges frem, viser heller at det «grønne skiftet» faktisk eksisterer, at det har pågått i flere tiår, eller er i nærheten av å være koblet til virkeligheten – men dét skal klimaindustrien ha: Ethvert tilbakeslag presenteres som en «mulighet» til å bruke enda mer penger på klimapolitikken og prøve enda hardere å oppnå mål som aldri har vært oppnåelige. Enhver fiasko fremstilles som en «utfordring», og den grandiose energiomstillingen de ser for seg, omtales alltid som uunngåelig og selvfølgelig.

Det finnes ikke noe grønt skifte

I virkeligheten er klimapolitikken basert på science fiction, fantasi-matte, gruppetenkning og Mikke Mus-økonomi. Alt rundt klimapolitikk er basert på selvbedrag og velgerbedrag, og grunnen er åpenbar: Klimapolitikk er også en fantastisk pengemaskin, svindelgenerator, profittmulighet og en perfekt mulighet for maktmisbruk og korrupsjon. Det er nettopp derfor klimapolitikken er ustoppelig, selv om gapet mellom intensjoner og realiteter øker i stadig raskere takt.

Klimaredaksjonen i NRK er naturligvis forpliktet til å omtale denne rapporten, men de er også forpliktet til å fortsette å villede publikum til å tro at det foregår et «grønt skifte» i verden. Derfor intervjuer de utelukkende mennesker som lever av klimapolitikken, så som Solveig Aamodt, forsker ved det offentlig finansierte CICERO Senter for Klimaforskning, som siden 1990 har gitt over 100 karrierejegere i livsoppgave å skape et kvasivitenskapelig grunnlag for politikernes pengebruk på klima. Hun sier til NRK:

– Med økende handelskrig og fokus på mange andre ting enn klima, er det ikke veldig overraskende at vi ikke tar et stort steg i riktig retning.

Dette er feil. Vi ekte analytikere har dokumentert at dette samfunnseksperimentet ville gå i feil retning siden 1990-tallet. Og siden vi kritikere baserer oss på ekte realfag, har vi også fått rett hele veien. NRK på sin side har som oppgave å skremme folk med subjektiv politisk propaganda, og skape uro og angst i befolkningen, så klimapolitikken kan fortsette. Derfor inneholder alltid artiklene deres informasjon som drypper av dommedagsvarsler om truende styrtregn, syndflod, helvetesvarme, sult, død og katastrofe basert på fremtidsforskning fra klimapresteskapet.

Man kan ikke tillatte at borgere stiller kritiske spørsmål til klimapolitikken, derfor bruker NRK bibelske og kvasireligiøse metoder til å påvirke opinionen og stoppe klimakjetteri. Det tjener media, politikerne og klimaindustrien grovt på.

Ingen sammenheng mellom løfter og resultater

Problemet er naturligvis at skremselspropaganda får stadig dårligere effekt når folk med egne øyne kan se virkeligheten: Klimapolitikk virker ikke, og rammer dem negativt i hverdagen. Folk ser også pengebruken, korrupsjonen, profitteringen, fiaskoene, manipuleringen, tvangen og de manglende og negative resultatene av klimahysteriet, og derfor blir det tiltagende vanskelig å holde folk trofaste mot narrativet. Alle med over 85 i IQ vet at å nå klimamålene i 2030 og 2050, er en illusjon, men klimapolitikk har aldri handlet om fakta, matte, vitenskap, observasjon eller resultater. Det handler bare om penger, makt og prestisje.

Dette høres ut som en drøy, påstand – men bevismaterialet er bunnsolid. Det faktum at norsk skog er tatt ut av «karbonregnskapet», finnes det ingen logisk forklaring på. Hadde skogen vært inkludert, ville verdens mest elektrifiserte land allerede ha oppnådd sine klimamål, og klimapolitikken, avgiftene og overgrepene mot norsk natur, samferdsel og industri ville vært helt unødvendige.

Men da ville ikke politikernes kompiser i vindkraftindustrien og kraftbransjen fått ta over som de har gjort, og kompisene i EU og FN ville kritisert norske politikere for «manglende klimaambisjoner». Et annet bevis er at samtlige negative resultater for «klimatiltakene» alltid blir tatt til inntekt for å satse enda hardere og bruke enda mer penger på klimaprofitørene. Bare se på hvordan satsingen på klimakvoter, karbonlagring, hydrogen og biodrivstoff går i tilbakevendende motebølger.

Klimapolitikken er så åpenbart råtten og gjennomkorrupt at det begynner å bli vanskelig å skjule det. Men tro ikke at de som lever av og for dette bedraget, vil gi seg frivillig. Det skal mye mer til enn en rapport som klart viser hvor nytteløst 30–40 år med klimapolitikk faktisk har vært.

Siden så mange lever av denne svindelen, vil det antagelig ta minst ti år til før korthuset kollapser for alvor. Men kanskje kan Trumps avlysning av all klimapolitikk få flere statsledere og velgere til å innse sannheten: Energiomstillingen er fiksjon, og naturens klimaendringer vil fortsette, uansett hva vi gjør.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.