Kan man takke høyere makter for et politisk attentat? Svaret er på en måte «ja». Midt i den bunnløse sorgen over å ha mistet en av de viktigste stemmene verden har sett i nyere tid, er det faktisk tid for å ta selvkritikk for at vi sto på sidelinjen og lot Charlie Kirk ta støyten alene.

Vi sviktet

I sene nattetimer er det nettopp dette spørsmålet som rir meg som en mare. Følte Charlie Kirk seg innerst inne alene? Jeg tror det. Jeg er sikker på det med hver fiber i min menneskelige kropp. Uten noen som helst sammenligning: Jeg følte noe lignende i min fem år lange kamp for å få innført et system i Norge som kunne ha reddet langt flere barn fra seksuell mishandling enn hva som er tilfelle i dag. Jeg kastet inn håndkleet foran stengte dører i maktens korridorer. Charlie Kirk gjorde aldri det. Og enda viktigere: Han ville aldri ha kastet inn et eneste håndkle. Om han hadde fått leve.

Forskjellen på rett og galt

Jeg har faktisk sittet på Facebook hele dagen og debattert med folk som er forledet til å tro at det onde er det gode. Før drapet på Charlie Kirk anså jeg en slik aktivitet som en lost case – som bortkastet energi. For hvordan argumenterer man mot folk som propagandaen i mediene våre har overbevist om at ondskap er godhet?

Akkurat nå er jeg bittelitt oppløftet, for jeg tror at jeg i det minste har fått et menneske i propaganda-havet til å tenke.

Å, va det dæ Jesus, va det dæ vi møsta igjæn?

Husker du denne setningen i en av Åge Aleksandersens sanger? Selv husker jeg ikke en gang hvilken politisk hendelse som fikk ham til å lage teksten. Men følelsen er klistret til hjertet og hjernen min. Hvor mange ganger skal vi massakrere menneskelig anstendighet før vi våkner?

Jeg er ikke en gang spesielt kristen. Jeg tilhører segmentet som ikke innehar evnen til å tro noe som helst som ikke er bevist bortenfor all tvil. Det til tross skjønner jeg at alt det vakre og vidunderlige med naturen og menneskene ikke kan være tilfeldig. Det må være en slags kraft et sted.

Det er tid for å velge side

Over åtti år er gått siden det norske folk ble tvunget til å velge side. Nazistene marsjerte inn i gatene våre og trengte ikke mer enn et døgn på å frata oss alt som het frihet. Den gangen var medløperne en minoritet. I dag smerter det meg langt inn i sjelen å si at de er en majoritet.

Gerhardsen, Bratteli & co. – alle disse som kom fra konsentrasjonsleirene etter krigen og overtok styringen av Norge, fikk, med rette, det norske folk til å inneha en ubegrenset tillit til myndighetene. De gjenopprettet ytringsfrihet, velferd og demokrati. Alt dette som nazistene hadde tatt fra oss. Problemet er at bare en generasjon senere ble maktens korridorer igjen fylt av folk som ikke hadde samme sinnelag. Og dét gikk oss hus forbi.

Charlie, Trump og Orbán

Gudene må vite hvorfor Torp, Simonsen, NRK, VG, Dagbladet og resten av røkla har valgt å forføre oss inn i fortapelsen. Kanskje er det best betalt i gullpenger. Men da får man si som Jesus: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?

Det er dette Charlie, Trump, Orbán og deres like har forstått. De selger ikke folkets sjel for noen pris. Dø om så det gjelder!

Og her står kampen mellom det gode og det onde. Ekte godhet lar seg ikke lure. Det kjenner treet på fruktene. Og Gud bedre som fruktene vi har fått servert i mange år, stinker til high heaven.

Så kanskje, bare kanskje, kan vi bli mange. Kanskje kan ingen Charlie Kirk bli stående igjen alene. Det er håpet som bærer oss akkurat nå. Fremtiden vil vise om det holder.