Regjeringen har satset alle kortene på å oppfylle Støres løfte fra 2019 om at Norge skal «leve av å redde klima». Dette forsettet ble konkretisert gjennom «grønt industriløft 2.0» hvor Arbeiderpartiet skal reindustrialisere Norge etter 40 år med Aps globalistiske avindustrialisering. Denne gigantiske satsingen vil kreve enorme mengder strøm, som igjen skal sikres gjennom en kolossal satsing på ustabil, kostbar og eksperimentell vindkraft på land og hav.

Dette er altså  «suksessoppskriften» som velgerne nå har valgt fire nye år av. Og det innbærer også en videreføring av det største prestisjeprosjektet av dem alle: Utbygging av flytende havvind fra Utsira Nord.  Trass alle advarsler ruller dette prosjektet bare videre, og 20. mai 2025 utlyste regjeringen offisielt konkurransen om tre prosjektområder utenfor Utsira, med 35 milliarder i subsidier som lokkemiddel.

Bare to søkere, men det holder akkurat 

Til tross for denne gigantiske godteposen har de fleste aktører klokelig trukket seg fra konkurransen, ettersom kostnadsøkninger, fiaskoer og Trumps klima-kansellering har fått havvind-boomen til å implodere. Risikoen er altfor høy, uansett subisidier. Regjeringens prestisjeprosjekt ble imidlertid reddet  i siste øyeblikk av to konsortier som leverte anbud. Det er akkurat nok til å iverksette en konkurranse om statsstøtten. How convenient.

Den ene søkeren er statskontrollerte Equinor, som trass alle festtalene naturligvis var forpliktet til å levere anbud. Det andre var konsortiet «Vårgrønn AS» som er et fellesforetak mellom det italienske energiselskapet Plenitude og den norske energientreprenøren og investoren HitecVision. Dette er ikke noe nyopprettet selskap, slik vanlig er i klimasammenheng: I oktober 2022 tok Vårgrønn over Plenitude sin andel i Dogger Bank A, B og C, og dette oppkjøpet gjorde Vårgrønn til et ledende europeisk havvindselskap.

Regjeringen satser på det dyreste, vanskeligste og mest eksperimentelle

Utsira Nord er ett av to områder på norsk sokkel som er åpnet for havvind. Området ligger syv kilometer utenfor øya Utsira i Rogaland, men siden havet var for dypt for bunnfast vindkraft har Regjeringen satset videre på flytende havvind. Dette er fullstendig ulogisk og uforklarlig ettersom dette er en enda mer eksperimentell og kostbar løsning enn bunnfast havvind.

Bunnfast havvind har enda dårligere lønnsomhet enn landvind, som heller ikke lønner seg uten at strømprisene er høyere enn det næringslivet kan overleve med.  Likevel har Regjeringens satsing skapt euforisk stemning på den lille øya Utsira, hvor politikere ser for seg et gigantisk løft for lokalmiljøet og kommunen. Nå har nok ikke optimismen blitt mindre, men det spørs om det hjelper.

Regjeringen satser på det dyreste, vanskeligste og mest eksperimentelle

Alle aktører innrømmer at havvind ikke er lønnsomt nå. Samtidig uttrykker alle den samme store troen på at «det blir lønnsomt på sikt» – uten å definere hva man bygger denne optimismen på. Alle tall og data viser nemlig at vindkraft er dyrere enn reklamen sier, leverer mindre strøm enn lovet, er mer ustabilt enn noen vil innrømme, og har vedlikeholdskostnader og levetid som nærmer seg hemmeligstemplet. INGEN tall rundt vindkraft viser ekte lønnsomhet, noe selv NRK motvillig har begynt å skrive om.

Det første prøveprosjektet for flytende havvind var Hywind Scotland som ble påbegynt i 2016.  Etter bare fem år med saltvann og seksveis-stressbevegelser måtte samtlige turbiner taues hele veien tilbake til Norge for tungt vedlikehold i mai 2024.  Det ble ferdig i oktober samme år, og vindturbinene ble tauet tilbake på plass. Det har ikke lykkes i finne kostnadene for denne operasjonen, men med tanke på at hver flytende vindturbiner koster nær en milliard kroner, (som er tre ganger mer enn bunnfast havvind) så skjønner alle at dette aldri vil lønne seg, uten ødeleggende priser på strøm. 

Onde tunger kan saktens spekulere på om hemmelige avtaler, kickback, korrupsjon eller skjulte avtaler og garantier fra bakrommet på Arendaluka ligger bak når Regjeringens prestisje blir reddet av de to aktørene som skulle til for å unngå en pinlig fiasko. Alle slike spekulasjoner er naturligvis bare konspirasjonsteorier: Korrupsjon og hemmelige avtaler er helt utenkelig i Norge.

Det er bananrepublikker som driver med sånt. I Norge skapes fremtiden grønne samfunn av geniale politikere og klimaforskere med empiri fra fremtidenes klima. Hva kan gå galt?