Jonas Gahr Støre drømte om et multikulturelt Norge uten radikal islam som problem, med fri bruk av hijab og blind tro på inkludering.

Nå har Gahr Støre & co. fått sitt ønske oppfylt, men prisen er høy: Hijab brukes som stemmesanker, Gaza prioriteres over nasjonale utfordringer, og nordmenn anklages kollektivt for hat, mens andre trusler forbigås i stillhet.

En svikefull drøm om et multikulturelt Norge

I 2009 drømte Jonas Gahr Støre om et multikulturelt Norge. Som stortingskandidat for Oslo Ap sa han til NRK at han ønsket å bygge «det norske vi» – et samfunn der alle minoriteter skulle bli sett og respektert.

Radikal islam var ikke et problem, mente han, og fri bruk av hijab på skoler og arbeidsplasser skulle være en selvfølge.

NRK: Støre ønsker multikulturelt Norge
Stortingskandidat Jonas Gahr Støre mener det ikke er grunn til på advare mot radikal islam i det norske samfunnet, og vil at hijab skal kunne brukes fritt på skoler og arbeidsplasser.

Allerede den gang jobbet han hardt for å beskytte muslimer og islam, og har fortsatt på samme linje siden. Alle andre grupper blir stigmatisert, bortsett fra muslimer, de skal skjermes, uansett.

All retorikk som kobler muslim med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har, sa Gahr Støre den gang.

Dermed etterlater han et helt annet inntrykk enn partikollega og tidligere partisekretær Martin Kolberg, som tidligere i år advarte mot radikal islam, skrev NRK den 9. august 2009.

Det var noen uker før stortingsvalget, der Arbeiderpartiet, som en del av den rødgrønne koalisjonen, vant valget, og Jens Stoltenberg fortsatte som statsminister.

Allerede da overså Støre tegn på radikalisering i enkelte miljøer, og prioriterte politisk korrekthet over sikkerhet. I dag, 16 år senere, har han fått sitt ønske oppfylt:

Hijab som symbol for tilpasning, en minnetale som anklager nordmenn for ekstremt tankegods, og en politikk der internasjonale saker som Gaza trumfer Norge og nordmenn.

Hijab-symbolikken: Fra Støres frihet til Høyres knefall

Støres idealer om hijab har i praksis blitt et politisk verktøy. I 2025 stilte Høyres toppkandidat i Vest-Agder, Amalie Gunnufsen, opp i moské iført hijab for å appellere til muslimske velgere.

– Noe så nedrig, at en kvinne dekker til håret og legger seg flat for dette, da har du sunket lavt, skrev en Facebook-bruker. En annen påpekte: – Trist at hun må ta på seg hijab for å kunne snakke. Er ikke det å gå motsatt vei?

Det er akkurat det jeg tenker når jeg ser over mot gamlelandet fra den andre siden av Atlanteren. Hvor lavt kan norske politikere synke? Tilsynelatende ikke lavt nok.

Høyre-politiker Amalie Gunnufsen frir til muslimske velgere iført hijab: – Sunket lavt

Er det ikke i Høyres program at innvandrere må tilpasse seg norske normer? Likevel har det blitt slik at politikere tilpasser seg muslimske normer, mens nordmenn forventes å holde kjeft.

Gunnufsens opptreden viser hvordan Støres 2009-visjon har smittet over på hele politikken: Norske politikere bøyer seg for islamske symboler, mens integrering blir enveiskjøring.

Dobbeltmoralen: Kollektiv skyld for nordmenn, taushet om islamisme

Siden våre politikere bestemte seg for å forvandle Norge til et multikulturelt mekka, har vi sett økt radikalisering og terror inspirert av islamistiske miljøer.

Likevel har Støre som statsminister holdt fast på linjen fra 2009: Kritikk av islamisme stigmatiseres som rasisme, mens trusler mot nordmenn og andre grupper får mindre oppmerksomhet.

Støres dobbeltmoral blir tydelig i talen ved minnemarkeringen for Tamima Nibras Juhar, som ble drept av Djordje Wilms, en serber med tysk statsborgerskap.

Statsministeren med to ansikter fordømte høyreekstremisme og pekte på at hat og radikalisering begynner et sted i samfunnet:

La oss minne hverandre på at bare gjerningsmannen er ansvarlig for gjerningen, men at tankene og ideene kommer et steds fra. Hatet og aggresjonen har et utspring. Radikalisering og fremmedfrykt begynner et sted. I et mørkt, sint fellesskap, hos et menneskesyn som hater.

Rosetoget etter 22. juli 2011 ble trukket frem, og drapet ble omtalt som politisk motivert terror drevet av rasistiske utsagn.

Støres retorikk etter Oslo-skytingen i 2022, en islamistisk terrorhandling utført av Zaniar Matapour, var en helt annen. Da individualiserte Støre ansvaret fullstendig. Dagsavisen skrev i juni 2022:

Kun dem som sto bak, er ansvarlige
Støre sier også at dersom det viser seg at angrepet er islamistisk terror, som PST peker på, så vil mange muslimer føle seg utsatt i dag og i tiden fremover. – Da er det vårt felles ansvar å gjøre det tydelig at ingen andre enn den eller de som sto bak angrepet, er ansvarlig for det, sier statsministeren.

Han unngikk å diskutere ideologiske røtter eller radikalisering i muslimske miljøer, til tross for PST-rapporter som dokumenterte islamistisk motivasjon.

I flere tiår har Støre og resten av eliten hamret inn i hodene våre at enhver kobling mellom islam og fare, vold eller terror må utryddes, og at vi aldri må stigmatisere noen på grunn av deres religion.

Ironisk nok peker han nå implisitt på nordmenn som bærere av hat i saker som Tamima-drapet, mens radikal islamistisk vold forbigås i stillhet. At nordmenn, inkludert jøder, føler seg utsatt, nå og i all overskuelig framtid, gir han fullstendig blaffen i.

Dette mønsteret illustrerer en selektiv oppmerksomhet og dobbeltmoral som har fulgt hans visjon om multikulturalisme siden 2009.

Støres 2009-visjon var arrogant og svikefull

Støres multikulturalisme gjenspeiles også i utenrikspolitikken. Gaza og palestinere får mer oppmerksomhet enn norske behov. I valgkampen 2025 drukner saker som energi, eldreomsorg, helse og integrering i Palestina-retorikk, som appellerer til minoritetsvelgere, men overser etniske nordmenn.

Støres 2009-visjon var arrogant og svikfull. En politikk uten hensyn til nordmenns ønsker, preget av selvtilfredshet og idealisme, en type holdning som i dag kjennetegner mange politikere, enten de kommer fra Høyre, FrP eller ytre venstre.

Han drømte om et multikulturelt Norge uten radikal islam som problem, med fri bruk av hijab og blind tro på inkludering. Nå har Gahr Støre & co. fått sitt ønske oppfylt, men prisen er høy: Hijab brukes som stemmesanker, Gaza prioriteres over nasjonale utfordringer, og nordmenn anklages kollektivt for hat, mens andre trusler forbigås i stillhet.

Resultatet er polarisering, svekket nasjonal identitet og dobbeltmoral. Velgerne må spørre seg: Er dette virkelig «det norske vi», eller et ondskapsfullt eksperiment som splitter nasjonen?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.