Jeg er en etablert komponist som har studert komposisjon i Oslo og Berlin. Som nasjonalkonservativ står en ganske alene mot det gruppepress og den indre justis som hersker blant kunstnere og såkalte kulturarbeidere.

På min egen Facebook-vegg er jeg forsiktig med å være politisk. Det går mest i fotografier av vår katt Alma (fem år og fire måneder), og oppdatering på mitt virke. Men jeg er tidvis aktiv på andres vegger.

Allerede 8. oktober 2023 kom fordømmelsene av Israel fra mine godhetsposerende kunstnerkolleger. Det er en god del av dem som i egenskap av kunstnere tror de besitter et genuint sjelsliv som gir dem store innsikter særlig i det de ikke har satt seg inn i. Antagelser og følelser tillegges like stor vekt som kunnskap og argumenter. Det er et stort engasjement, men det skorter på grunnleggende kunnen om språk og argumentasjon. Så når de slipper opp for argumenter, ender det ofte med at de på beroper seg å besitte en medmenneskelighet som høyreekstreme, islamofobe sionister og vestlige kolonialister ikke har, ifølge dem.

Palestinaaktivistene får ikke med seg at det dreier seg om Iran og Qatars proxykrig, der konsekvensen er at man fortsetter der Hitler slapp. At det dreier seg om islam, fornektes i den naive kulturrelativistiske toleransens navn. En tror at muslimer fra klankulturer kommer til å bli gode sosialdemokrater så fort de ankommer Norge. Mennesker fra en fremmedkultur som i henhold til islam kommer hit for å gjenskape den kulturen de kom fra.

Det er ulike måter å takle uenighet på. En nær venn av meg og jeg – han er både komponist og dirigent – har kommet frem til at vi styrer unna hele Gaza-spørsmålet. En annen dirigent og jeg har fruktbare samtaler via Messenger og på andres vegger, fordi vi begge prøver å forstå. Mens en tredje dirigent skrev til meg, lørdag kveld 31. mai i år, at han hadde brent i peisen de partiturene jeg hadde gitt ham. Det alle tre sier at de sliter med, er at de ikke kan skjønne at en hyggelig fyr og meget god komponist som jeg kan være så til de grader «på feil side av historien.»

Jeg har skrevet om Norsk komponistforenings [NKF] støtte til en appell for Palestina på medlemmenes vegne både i Document og musikkavisen Ballade. Jeg tok det også opp under NKFs årsmøte i juni. Responsen var en trykkende stillhet, mens det etterpå var noen som kom bort til meg og sa jeg var modig.

Det store engasjementet for Gaza kan sette vennskap på prøve og gi yrkesmessige konsekvenser. Som komponist av kunstmusikk, der jeg befinner jeg meg nederst i den kulturelle næringskjeden, er jeg avhengig av dirigenter, musikere og kulturfunksjonærer. Hvis de som bestemmer, har valget mellom en Palestina-venn og meg, er det en viss fare for at førstnevnte velges. Når Israel har nedkjempet Hamas, endres hele Midtøsten, palestinerne blir igjen gazanere, og den famøse tostatsløsningen, som er ønsket bare av dem som ikke bor der, dumpes på historiens skraphaug.

Med tanke på stortingsvalget er det tydelig at den nåværende regjering fokuserer på Gaza for å slippe og snakke om viktige nasjonale saker de ikke vil eller er i stand til å løse. Når det er krise på hjemmebane, er det best å starte en krig og gi jøder skylden for all verdens elendighet.

Dagfinn Koch, komponist