Det mest bemerkelsesverdige ved Jonas Gahr Støre er ikke at han stadig unnslipper kritiske spørsmål, men at han får det til å se ut som om han aldri har gjort noe galt. Han har utviklet et språk – polert, akademisk, nesten hypnotisk – som får løgnen til å se ut som en moralsk nødvendighet. Det er en prestasjon i seg selv, men en prestasjon av den sorten som vitner om forfall, ikke lederskap.
Arbeiderpartiet under Støre er blitt et systemparti i ordets fulle forstand. Det handler ikke lenger om ideologi, om arbeidernes kår, om sosial rettferdighet. Partiet er blitt en administrasjonsklubb for makt, penger og posisjoner. Se på toppene: Nesten ingen har hatt et normalt arbeidsliv, ingen har kjent presset på kroppen fra lønnsslippen som ikke strekker til. De har gått rett fra seminarrom til statsrådskontor. Arbeiderpartiet er ikke lenger en bevegelse – det er et byråkrati.
Støre forstår hvordan han skal spille rollen som nasjonens alvorlige far. Han gråter på de rette stedene, viser empati på bestilling, og legger hodet på skakke med et oppsyn som minner mer om en skuespiller enn en leder. Men bak denne masken ligger en kulde som er vanskelig å skjule: Beslutningen om å sende milliarder ut av landet, mens sykehus kutter, skoler sliter og kommunene går i minus, er ikke et uttrykk for uvitenhet – det er et bevisst valg. Prioriteringene avslører alltid mer enn ordene.
Det er derfor Arbeiderpartiet, til tross for sin retorikk, stadig taper velgere. Folk kjenner igjen forskjellen mellom ekte og falskt. De ser at Støres indignasjon er kalkulert, at hans tårer er strategiske. Når man spiller et rollespill lenge nok, kan man begynne å tro på det selv. Men for publikum blir kontrasten mellom den virkelige virkeligheten – stigende priser, et helsesystem på bristepunktet, ungdom uten håp om bolig – og Støres glassmaleri av «ansvarlighet» altfor tydelig.
Det som holder dette systemet oppe, er ikke først og fremst Støre selv, men institusjonene som beskytter ham. Ingen er viktigere enn NRK. Den statlige kringkasteren opptrer som en beskyttelsesmur rundt makthaverne. Den kritiske journalistikken er reservert for småpartier, for FrP, for dem som kan angripes uten risiko. Når Støre møter opp i studio, blir han behandlet som en gjest, ikke som en ansvarlig statsminister. Programlederne kiler ham med fjær der de burde bruke hammer.
Dette har konsekvenser langt ut over én mann eller ett parti. Det undergraver hele demokratiets livsnerve: debatten. Når kritikken holdes tilbake, blir politikerne frakoblet folket. Det skapes et vakuum, et teater hvor alt er forutsigbart. Og i et slikt vakuum kan bedrageriet leve videre, fordi ingen får stilt de spørsmålene som ville fått fasaden til å rakne.
Det sies ofte at Arbeiderpartiet er i krise fordi velgerne er utro. Men sannheten er at Arbeiderpartiet selv har vært utro – mot sine røtter, mot sine idealer, mot folket som bygde landet. Det er ikke lenger et folkeparti. Det er blitt partiet for byråkrater, akademikere og konsulenter. Et parti som elsker prosesser, men som aldri får ting gjort.
Når Støre snakker om «grønn omstilling», er det ikke industriarbeideren han har i tankene. Det er konferansen på Gardermoen med slipsfolk og PowerPoint-presentasjoner hvor alle vet at pengene ruller videre så lenge prosjektene aldri blir ferdige. Det er en tilkaringsindustri finansiert av penger fra skattebetalernes lommer, og Ap er dens fremste arkitekt.
Kan en mann som fremstår så polert, men samtidig så fjern fra folks liv, lede et land i krise? Kan et parti som har gjort seg selv til en livsform for eliten, fortsatt påberope seg å være folkets parti? Spørsmålene burde vært retoriske, men i Norge er de fremdeles åpne, fordi motstanden er for svak og mediene for lydige.
Støre representerer ikke lenger politikk i klassisk forstand. Han representerer forvaltningen av et system som går og går – som en klokke uten visere. Det tikker, men det peker ingen vei. Ingen dør åpnes. Ingen svar gis. Alt handler om å holde illusjonen gående enda en stund.
Men velgerne merker uroen under overflaten. De ser hvordan staten har blitt rikere mens de selv sliter stadig mer. De ser hvordan krig og konflikt ute brukes til å rettferdiggjøre svik hjemme. De ser at de gamle partiene har mistet gnisten, evnen til å drømme, evnen til å tale folkets sak.
Når Ap i dag samler sine siste rester av lojalitet, er det ikke på grunn av begeistring, men på grunn av vanens makt. Gamle velgere stemmer som de alltid har gjort. Men de unge ser det klart: Dette systemet tilhører ikke dem. Og det er der faren for Støre og Arbeiderpartiet ligger – ikke i Sylvi Listhaug, ikke i Erna Solberg, men i en ny generasjon som ikke lenger lar seg lure av gamle symboler og tomme løfter.
For et system som bygger på bedrag, kan aldri vare evig. Og den dagen det sprekker, vil historien stille spørsmålet: Hvordan kunne så mange la seg forføre av så lite?
