Rudyard Kiplings dikt «The Beginnings» fra 1917 beskriver vår nåtid på en skremmende perfekt måte.

Egentlig handler diktet om hvordan engelskmennene, til tross for sin fredelige natur, langsomt utviklet et dypt hat mot tyskerne under første verdenskrig.

Men vi ser nå at det samme hatet rettes mot landets egne polititikere, og engelskmennene er absolutt ikke alene om denne følelsen av avsky.

Grusomheter som ble begått, særlig den brutale invasjonen av Belgia og starten på ubegrenset ubåtkrigføring og luftangrep på England, fikk normale briter til å bygge opp et indre hat mot tyskere.

Diktet gjenspeiler et kollektivt, voksende raseri, og varsler begynnelsen på en ny voldelig epoke, drevet av en dyp følelse av svik og opprør over den uventede grusomheten til det tyske militæret.

Nå gjentas dette i et Europa som våre politikere gjør alt de kan for å ødelegge. Vi ser det i Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland. Vi opplever det samme i Norge, men reaksjonene kommer sakte her hjemme, siden Oljefondet smører tålmodigheten til en stor del av befolkningen.

Sverige er allerede fortapt. I Sverige virker det som om befolkningen allerede har gitt opp, og der finnes det heller ikke folk med besteforeldre som har opplevd krig. Svenskene er på en måte vaksinerte mot hat, uansett hva som skjer med døtrene og sønnene deres.

Det er kun de som står opp mot undertrykkelsen som blir hatet av de tett forente offentlig finansierte mediene i Sverige, akkurat som her i Norge.

Danskene virker en smule tøffere, selv om de overgav seg uten kamp i 2. verdenskrig. Men danskene reddet de aller fleste jødene sine, i motsetning til Norge, hvor nordmenn som sjefen for statspolitiet, Karl Alfred Nicolay Marthinsen, bidro sterkt og med iver til jødedeportasjonene.

Karl Marthinsen var sjef for Statspolitiet under den tyske okkupasjonen. Foto: Wikipedia

Norske lastebilsjåfører transporterte villig tyske soldater mot slagmarken hvor de få norske soldatene som kjempet imot, befant seg.

Kipling hadde lenge forutsett første verdenskrig og hvilke katastrofer den ville føre til. På samme måte har enkelte forhatte nordmenn, som Carl I. Hagen og Hege Storhaug, snakket om det i årevis, og blitt møtt med forakt fra dresskledde journalister i de subsidierte regimemediene.

Document under nestor Hans Rustad har bidratt med advarsler siden 2003, til ingen annen nytte enn det hyggelige faktum at vi opplever å få stadig flere lesere og abonnenter.

For det er noe som skjer i den norske befolkningen nå, noe man særlig ser hos unge norske gutter, som har gått lei av både volden og kostnadene innvandringen fører med seg, og galskapen som woke-hysteriet representerer.

Min generasjon og generasjonen før meg burde skamme seg. Hvem overlater ansvaret for samfunnet til barna sine? Kun et samfunn som er i ferd med å underkaste seg de onde kreftene. Våre generasjoner må innse dette faktum: Vi har sviktet.

Thorbjørn Jagland bablet om Det norske hus da han var statsminister. Hva slags foreldre vil overlate ansvaret for et ødelagt hus til barna, eller til ungdommen? Vel, med dem som styrer Norge i dag, hadde det kanskje vært en god idé å overlate ansvaret til gutter mellom 18 og 25 år, helst bosatt utenfor Oslo.

Det er typisk norsk å være god, sa «landsmoderen» Gro-Harlem Brundtland, som tvang oss inn i EU-systemet allerede i god tid før den andre folkeavstemningen, i november 1994.

Å «være god» betyr tydeligvis at man tar vare på alle i verden, bortsett fra norske borgere.

Kong Harald sa at alle var nordmenn, uansett om de kom fra Afghanistan eller andre land med kulturer som er totalt annerledes enn vår, hvis man kan kalle det de holder på med for «kultur».

Alle forstår at dette er bullshit. De er ikke som oss, og de aller fleste blir heller ikke som oss. De ønsker ikke å bli som oss nordmenn.

Min konge vil alltid være kong Olav, det var han jeg bar min uniform for. Harald kom i slutten av min periode i Forsvaret, og jeg tok av meg uniformen med glede, selv om jeg elsket årene mine i Forsvaret.

En kollega la ut dette diktet av Kipling på vår interne chat-gruppe. Jeg kjente jo til diktet, men hadde ikke tenkt på det på mange år. Men Kipling forsto hvor det bar når vanlige folk ble presset for langt mot avgrunnen.

Den gangen var det tyskere som fikk engelskmenn til å føle hatet. I dag er det våre egne såkalte politiske ledere som utgjør den største trusselen.

Personlig er jeg på god vei til å reagere som engelskmennene i Kiplings fabelaktige dikt.

The beginnings

By Rudyard Kipling

It was not part of their blood,
It came to them very late
With long arrears to make good,
When the English began to hate.

They were not easily moved,
They were icy willing to wait
Till every count should be proved,
Ere the English began to hate.

Their voices were even and low,
Their eyes were level and straight.
There was neither sign nor show,
When the English began to hate.

It was not preached to the crowd,
It was not taught by the State.
No man spoke it aloud,
When the English began to hate.

It was not suddenly bred,
It will not swiftly abate,
Through the chill years ahead,
When Time shall count from the date
That the English began to hate.

 

 


Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.