Når man synes at abstrakte ord er lydmalende, kan man trygt gå ut fra at man leser inn i dem assosiasjoner som ikke er naturnødvendige eller -betinget, men derimot erfaringsmessige, historiske. Ikke for at assosiasjonene blir mindre viktige av den grunn; det er slik jeg erfarer det med ordet ”hvis”.

”Hvis” kan i sin uttale være en vislende skarp knivsegg som balanserer tunge valg av politisk, logisk og menneskelig natur. Slike ord er ikke likegyldige. Sporene etter ”hvis” er da heller ikke vanskelige å finne ned gjennom europeisk historie og litteratur.

Lakonia, landskapet rundt Sparta, har gitt navn til uttrykket lakonisk tale, at svar kommer klare og korthugne. Vikingene, bærere av en annen og oss nærmere krigerkultur, hadde det samme idealet. På sokkelen til statuen av kong Leonidas, mannen som sammen med 300 andre spartanere ga sitt liv i kampen mot en overmektig persisk fiende i slaget ved Thermopylene 480 år før Kristus, leser man ordene ”μολὼν λαβέ ” (molon lave) eller: ”Kom ta dem!” Det var svaret på et krav fra perserne om å legge ned våpnene. Idiomatisk oversettelse til Clint Eastwood-norsk ville kanskje være: ”Bring it on, make my day!”

Da den greske storhetstiden var på hell og borgerkriger og stendige forræderier hadde utmagret det nasjonale samholdet, skrev Filip av Makedonien truende til den daværende kongen av Sparta: ”Hvis jeg angriper Lakonia, skal jeg jevne dere med jorden.” Svaret ville gjort forgjengeren Leonidas stolt. Det bestod av kun ett ord: ”Hvis.” Bedre kan det ikke gjøres. Ennå hadde de kraften.

La oss i disse Nobel-tider gjøre et mer enn to tusen år sprang fremover i tid og lande hos litteraturprisvinneren for året 1907, Rudyard Kipling, en fantastisk dikter på flere enn én måte. Diktet ”If” kunne vært verd en pris alene (det finnes også i en utmerket norsk gjendiktning ved André Bjerke):

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don’t deal in lies,
Or being hated, don’t give way to hating,
And yet don’t look too good, nor talk too wise:
If you can dream – and not make dreams your master,
If you can think – and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ’em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: «Hold on!»
If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with kings – nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And – which is more – you’ll be a Man, my son!

Som skjeggløse ynglinger for nær et halvsekel siden lærte vi diktet utenat i engelsktimene, og det gjorde inntrykk. Det var en del av den moralske ryggrad man forsøkte å bygge i oss, og unge menn trenger slikt. Visst feilet vi, med vilje eller av svakhet, som generasjoner før også har gjort. Men vi var ikke i tvil om hvor listen lå, om hva som var forventet av oss.

Nå lærer ikke barna slikt på skolen lenger. Hva har skjedd, er det diktets klare krav til personlig moral og mannsmot som er blitt for tunge å svelge? At man ikke ser alt som likeverdig med alt? At man fordømmer det dårlige som dårlig og fremhever det gode som godt, i stedet for å være såkalt ikke-dømmende? Eller er det en underlig redsel for rasistisk smitteeffekt fra Kiplings samtid, kolonialismens tidsalder, som hindrer at en av dens sterkeste litterære røster blir gjort kjent for nye generasjoner? Ikke vet jeg, men jeg vet følgende: Unge mennesker trenger forventninger stilt til seg, krav, moralske standarder å leve opp til, klarhet. Ingen av livets faser, med tidligste barndom som mulig hederlig unntak, er noen søndagsskole. Hvis (det ordet igjen…) man erstatter klarhet, forventninger og krav med pjatt, i skolen som ellers, da begår man en synd mot ungdommen.

Mange røster har på ulikt vis og i ulike sammenhenger hevet seg mot pjattet og for klar tale om viktige ting. Siden jeg tok utgangspunkt i ordet ”hvis”, så er jeg nødt å gjøre en aldri så liten språklig lurendreiervending (subjunksjonen er bare implisitt) for å kunne legge turen innom en av Norges største lyrikere, Tor Jonsson. Som Kipling hadde han på mange måter et vondt liv, og til sist maktet han ikke mer. Diktet ”Fattig ynskje” er noe av det flotteste jeg vet og kunne trolig gått rett inn i den lakoniske nasjonallitteraturen om noen hadde evnet å gi det en passende gresk språkdrakt:

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Aldri har jeg hørt noen rope sin smerte til både Eros og Thanatos så samtidig og med slik fortvilet røst som Jonsson i dette diktet. Han hadde det ikke godt.

Om man lovpriser den lakoniske og klare tale om viktige ting, så kan man ikke prate for langtrukkent om det, slik er det bare. Som Arnulf Øverland med uforlignelig brodd uttrykte det i sin parafrasering av det 6. bud: ”Du skal ikke bedrive ord!” Stilt opp mot slikt blir alle forsiringer, overflødige assosiasjoner og digresjoner i beste fall unødvendige.

Jeg slutter derfor her. God helg, alle document.nos lesere!