For 200 år siden krysset Cleng Peerson og 52 nordmenn Atlanteren på skipet Restauration, på flukt fra religiøs og sosial undertrykkelse fra statskirken og elitens grep om samfunnet.

Hva ville de ha tenkt om Norge i dag, der mange fortsatt føler seg ekskludert, og hvor stemmer som Document og deres lesere marginaliseres i samfunnsdebatten?

Så kontroversiell ble Document at rapporteringen om den nye Restauration ble kansellert på Facebook. Har vi lært noe på 200 år, eller er Norge fremdeles et land der de uønskede må søke tilhørighet et annet sted?

Restauration setter seil igjen: Fra Stavanger til New York

200 år senere: Har vi lært noe?

Den 4. juli 1825 forlot Restauration Stavanger med 52 mennesker om bord, ledet av pioneren Cleng Peerson. Blant dem var kvekere og haugianere, religiøse minoriteter som i Norge ble møtt med undertrykkelse og derfor søkte frihet til å praktisere sin tro.

Utvandringen skyldtes dermed ikke bare fattigdom, men også politisk og religiøs undertrykkelse, samt klassedeling og sosial marginalisering, særlig i de første tiårene etter at den norske utvandringen til Amerika startet.

En viktig årsak til misnøyen var Konventikkelplakaten av 1741, som forbød lekfolk å holde religiøse møter uten prestens tilsyn. Slike samlinger ble ansett som en trussel mot statskirken. Loven ble ikke opphevet før i 1842.

Den norske lekpredikanten Hans Nielsen Hauge ble en av de mest kjente som ble straffeforfulgt etter denne loven. Han ble dømt til lang fengselsstraff, og skriftene hans ble forbudt i årene 1804–1806.

Bevegelsen han grunnla, haugianerne, kjempet for opphevelse av forordningen og ble en drivkraft for større religionsfrihet i Norge.

Haugianerne, maleri fra 1848 Av Adolph Tidemand/Nasjonalmuseet. Wikimedia

Arvelover og klasseskiller stengte også dørene til sosial mobilitet for «vanlige folk». Selv da landet opplevde økonomisk vekst, sto mange nederst på rangstigen uten mulighet til å eie jord eller klatre sosialt.

Derfor ble Amerika fristende: billig jord, religionsfrihet og muligheten til en ny start. På hundre år utvandret 800 000 nordmenn, en tredjedel av befolkningen, i en av de største folkevandringene i europeisk historie.

Det var ikke bare nøden som drev dem, men ønsket om å bli sett og hørt i et samfunn som ikke ga plass til dem.

De inkluderende ekskluderer Document

To hundre år senere seilte en kopi av Restauration ut fra havnen i Stavanger igjen mot New York. Skipet er et symbol på håp og fellesskap, men også på ubehagelige paralleller.

Da min artikkel i Document om seilasen ble delt på Facebook-siden til Restauration venneforening, møtte den raskt motbør i kommentarfeltet, forteller Rune Samnøy fra Bjørnafjorden.

Flere uttrykte sin misnøye, og innlegget ble etter hvert tatt ned. Planen min om å kontakte foreningen for å be om hjelp til å komme i kontakt med mannskapet for en oppdatering på reisen, ble derfor lagt bort.

Dermed ble en feiring av en av de viktigste begivenhetene i norsk historie forvandlet til et eksempel på splittelse. Det minner sterkt om mekanismen som for 200 år siden drev mennesker til å forlate landet: ekskludering og sosialt stigma.

Rune sier at slike reaksjoner er typiske i Norge der enkelte temaer rett og slett ikke tåler avvikende meninger. Enten det gjelder koronavaksine og nedstengninger, klima- og miljøbevegelsen, Donald Trump, synet på Israel og islam, eller til og med det enkle utsagnet om at det finnes to kjønn.

Avviker du fra den offisielle linjen, blir du straks stemplet som ekstremist, konspirasjonsteoretiker, islamofob eller barne­morder.

Amerika var et løfte om frihet

Det var ikke, slik mange av oss har trodd,  utelukkende fattigdom som drev nordmenn til å pakke kofferten og søke lykken i Amerika. For flere var det politiske og religiøse konflikter som presset dem ut.

Thranitterbevegelsen, som på 1850-tallet organiserte arbeidere og krevde demokratiske reformer, ble møtt med hard motstand fra myndighetene: ledere ble fengslet, møter ble forbudt, og mange tilhengere valgte til slutt å forlate landet.

For disse menneskene var Amerika mer enn et løfte om jord. Det var et løfte om frihet, retten til å tro, mene og organisere seg uten å frykte statens eller kirkens sanksjoner.

I det nye landet bygde norsk-amerikanerne opp egne aviser som Nordlyset og Decorah Posten, der de fremhevet nettopp ytrings- og religionsfriheten som nøkkelårsaker til at de valgte å bli i USA.

Jeg må innrømme at jeg først ble sjokkert over reaksjonene på artikkelen. Men etter å ha forstått hvem som i praksis eier talerommet og diskursen i Norge, særlig etter at jeg begynte å jobbe for Document, var det likevel som forventet.

Vi står naturligvis ikke overfor de samme utfordringene som nordmenn gjorde den gangen. Men hva med den religiøse, politiske og sosiale ekskluderingen som mange opplever i dag?

Hva ville Cleng Peerson og de 52 menneskene om bord på Restauration, som risikerte livet for å krysse havet til et ukjent land for 200 år siden, ha tenkt om hvor lite som faktisk har endret seg i dagens Norge?

I dag råder islam, ikke Den norske kirke

Mange opplever i dag at Norge har beveget seg i en retning der meninger utenfor hovedstrømmen får stadig trangere kår. Nettopp den typen undertrykkelse som fikk Cleng Peerson til å dra til Amerika allerede i 1821, på vegne av et religiøst fellesskap i Stavanger bestående av kvekere og haugianske venner.

Alternative stemmer i samfunnsdebatten møtes ofte med sanksjoner, særlig i statskanalen NRK, som i praksis definerer hvem som får komme til orde, og hvem som stemples som useriøse eller ytterliggående.

Mindre konservative eller kristne stemmer blir ofte utsatt for digital uthenging og kritikk i offentligheten, mens visse muslimske miljøer i Norge opplever en beskyttelse og friere tilgang til plattformer. Ikke fordi religionen selv er overlegen, men fordi samfunnsdebatten i praksis favoriserer deres stemme i dagens politiske- og medialandskap.

Små menigheter eller konservative kristne som uttrykker klassiske trosstandpunkter, blir raskt hengt ut, mens religionsfrihet ellers feires som en universell verdi. På samme måte som lekmannsbevegelsen på 1800-tallet ble møtt med mistenksomhet og restriksjoner, opplever mange kristne i dag at det er aksept så lenge de er stille, men ubehagelige når de løfter stemmen.

Det er nesten som om islam i dag har overtatt rollen den norske kirken hadde for 200 år siden. Det er den religionen som i praksis får definere hvilke stemmer som får plass i samfunnsdebatten, og eier dagsordenen i mange offentlige rom.

Nettopp derfor er en av grunnene til at Document blir fordømt av akademiske eliter og medier. Vår kritikk av islam anses som uakseptabel i dagens norske samfunn.

Nåtidens haugianere og kvekere

I dag er Norge et av verdens rikeste land, men mange «vanlige folk» opplever fortsatt å stå utenfor. Økonomisk ulikhet vokser, og fattigdomsraten er på linje med USA, til tross for oljeformuen. Distriktene tømmes for folk og arbeidsplasser, mens velstanden samles i storbyene.

Kulturelle skiller forsterkes når konservative, religiøse eller rett og slett alminnelige stemmer marginaliseres. Mange nordmenn opplever at deres tradisjonelle verdier og livsstil settes til side til fordel for multikulturelle idealer eller prioriteringer rettet mot nykommere.

For eksempel føler innbyggere i distriktene ofte at politikk og ressurser favoriserer urbane sentre eller internasjonale forpliktelser fremfor lokale behov, som skoler eller helsetjenester i distriktene. De som tør å heve stemmen, blir stilnet og utstøtt, på samme måte som for 200 år siden.

Som haugianerne og kvekere i sin tid opplever mange i dag at deres tro, verdier eller synspunkter ikke tåler dagens lys i det gode selskap. Mangel på sosial mobilitet, mangel på respekt for ulike livsvalg, og følelsen av å bli oversett skaper en moderne parallell til det som drev nordmenn over Atlanteren for to hundre år siden.

Restauration er mer enn et skip. Det er et speil. I 1825 bar det mennesker som søkte frihet og muligheter. I 2025 minner det oss om at de samme kreftene, sosial eksklusjon, kulturelle skiller, og økonomisk utrygghet fortsatt finnes.

Hvis Norge virkelig vil hedre arven fra dem som dro, må vi slutte å gjenta fortidens feil. Frihet og fellesskap bygges ikke ved å skyve folk ut, men ved å lytte, også til stemmene som ikke får plass i de store avisene, i hovedstadens politiske kretser eller på de riktige plattformene.

Har vi lært noe på 200 år? Eller er vi fremdeles et land som gjør at de uønskede må lete etter et nytt sted å høre til?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.