I det postmoderne Norge er statsreligionen byttet ut med den flerkulturelle statsideologien. Selv om denne ligger i ruiner og alle vet at den bygger på en løgn, tåles ikke avvik, skriver Christian Skaug i gårsdagens kommentar.

Kulturminister Thorhild Widvey gir noen gode eksempler på denne statsideologien i VG (bak betalingsmur):

Thorhild Widvey

Dialog om ulikhet bygger fellesskap

I sommer inviterte jeg religiøse ledere, samfunnsdebattanter og unge mennesker til pilegrimsvandring. Det ble en spennende reise, der kristne, jøder og muslimer gikk sammen. Det unge kristne styremedlemmet i UngDialog småpratet på stien med ungdomskoordinatoren i Islamsk Råd og initiativtageren i JustUnity, som jobber for å hindre radikalisering av unge muslimer.

Den samme leksen høres og gjentas fra katetere over det ganske land, over det ganske Europa. Blir det noe mer sant av den grunn? Religion en del av løsningen? You’re kidding! Hvilken religion?

Småprat kan gi oss økt forståelse for hvordan religion kan bli en del av løsningen og ikke en del av problemet.

Jøder og kristne bodde i Midtøsten lenge før Muhammeds rytterfolk dukket opp, og det har blitt mer enn småprat i århundrenes løp.

Personlig finner jeg det lettere å snakke om vanskelige temaer ute i naturen […] Mottoet for vår felles reise var hentet fra den sveitsiske professoren i islamstudier, Tariq Ramadan, som har sagt: spør meg ikke hvor jeg kommer fra, men hvor vi skal gå sammen.

ANNONSE

Ja, det er en smule ubehagelig å tenke på hvor Ramadan kommer fra. Vet du at Ramadan har Det muslimske brorskap risset inn i vandrerstaven eller er det for ubehagelig? Er det derfor du anlegger den søtladne tonen? Hvis du vet hvor han kommer fra, har du virkelig lyst til å slå følge?

Det norske samfunnet omtales gjerne som et enhetssamfunn. Flere og flere uttaler seg nå om dette som om det skulle være et tilbakelagt stadium, det tror jeg heldigvis ikke det er.

Kommunistene hyllet enhet etter å ha knust samfunnet. Norges kulturminister fra Høyre går en kommunistpamp i det gamle Sovjet en høy gang.

Sovjetretorikken besto av selvfølgeligheter og sirkelargumenter. Widvey er ikke et hakk bedre.

Men vår enhet må utvide seg til en enhet i et mangfold, der limet er kunnskap, kjennskap og dialog på tvers av kultur og religion.

På godt norsk kalles slikt sludder.

I det gamle Sovjet lærte folk at ordene betød det stikk motsatte. Når Widvey sier:

Vi må lære om forskjeller og vi må akseptere dem.

… betyr det at forskjellene og motsetningene i det norske samfunn er ved å bli så store at samfunnet ikke lenger eksisterer i den gamle betydningen, men er bare blitt et ord for en ansamling av mennesker.

Så kommer selvpiskingen. Litt bondage hører med.

Vi må også lære oss å håndtere religion både som tema i og som del av den offentlige samtalen. Har du en religiøs tro møter du gjerne fordommer […] Det er vesentlig at mennesker med ulik tro kan være likeverdige bidragsytere i samfunnsdebatten.

Oversatt: Vi må lære oss å akseptere islam selv om vi ikke liker dens praksis. For det er jo vår skyld at islam møter motstand. Det skyldes folks fordommer, ikke deres sunne fornuft. Vi må lære oss å svelge det som kommer, og behandle dem som likeverdige selv om de ikke anser oss som likeverdige.

Den dialogen Widvey beskriver er en enveiskjørt gate. «Trygg på egen tro» betyr at man trøstig går inn i blindgaten og later som om den er toveiskjørt. På engelsk kalles det å bli «led up the garden path», å bli tatt i hånden og la seg føre. Tillitsfullt.

God religionsdialog krever at du er trygg på din egen tro. På vår pilegrimsvandring fremhevet allikevel flere hvordan samtaler på tvers av religion kan styrke den interne dialogen i egen kirke.

Kirke. Hadde kanskje håpet å se et annet gudshus nevnt her. Du vet, for dem som er veldig trygge på egen tro.

Det er merkelig at det er bare avkristnede nordmenn som har et stykke å gå. Vi har visst umåtelig mye urett å bøte for. «Mennesker av ikke-luthersk tro». Hvilken urett er det Widvey snakker om? Den uretten som består i at Norge har åpnet døren og delt av sin høye velferd? En statsråd fra Høyre snakker som den mest selvpiskende SV’er.

Vi trenger å gå et stykke vei sammen, ikke bare for å forebygge konflikter, men for å bøte på den urett som mennesker av ikke-luthersk tro har opplevd i møte med det norske samfunnet.

Vi konstaterer at mennesker strømmer på, fra hele verden. Jo flere som kommer jo raskere bøter vi på uretten.

Det kalles soning.

Hvordan kan voksne mennesker skrive så platte setninger? Har ikke Widvey ett fornuftig menneske i sin nærheten som kan minne henne om at det kanskje var en urett at nordmenn aldri ble spurt om de ville ha en flerkulturell statsideologi? Før hele verden ble potensielle nordmenn?

Samtidig må vi se fremover og aktivt jobbe for et samfunn der tro og livssyn ikke skiller, men samler oss. Samler oss i et felles engasjement for det norske samfunnet vi lever i. Der alle kan bidra […] De fleste deltar allerede på arenaer hvor vi møter mennesker med ulik tro: idrettslaget, skolens foreldregruppe, syklubben, boligsameiet, kommunestyret, eller i frivillig arbeid…

I gamle dager drev borgerskapet veldedighet. Dagens multikulturelle elite har tatt veldedighet til et nytt nivå. Dronning Sonja var med på Tea party for å vise alt vi gikk glipp av ved ikke å snakke sammen. Widvey gjentar ord vi har hørt mange ganger. Det er ingenting nytt ved dem, de mangler originalitet og overbevisning. Tror kulturministeren på svadaen hun lirer av seg? Det er de smurte ordene, friksjonsløsheten i omtalen av det alle normale mennesker opplever som store problemer, som er en turn-off. Widvey snakker seg selv og regjeringen ned.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629