Det er ikke uvanlig at dagens kunsthistorikere bruser med fjøra og feller bombastiske dommer over kunstnere de ikke liker, enten de befinner seg i fortid eller nåtid. Behovet for en slik normativ vurdering er sjelden tuftet på kunstfaglig kompetanse. For faget kunsthistorie gir ikke studentene innsikt i det spesifikt kunstneriske. Det kan man bare oppnå gjennom kunstnerisk praksis. Hvilket er en fatal mangel hos kritikere som bare har studert kunstens historie og spesielt trendene innen den modernistiske epoken.

Når NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke akker og bærer seg over Blaafarveværkets sommerutstilling av «Solskinnsmaleren Hans Dahl» i Dagsnytt 18, så skjønner vi at hun har andre ambisjoner enn å gi maleren Hans Dahl en kunstfaglig vurdering. For det første mangler hun denne kompetansen, for det andre har hun ikke skjønt at Dahl er en friluftsmaler i den impresjonistiske tradisjon med særlig vekt på lys og lysskimrende kvaliteter.

Hvis man studerer maleriene på nært hold, så ser vi hvordan kunstneren fyller lyspartiene med en stofflig lyskraft på pigmentnivå. Det er uvanlig og avansert, men tydeligvis ikke stuerent for politisk opphengte kritikere. Man skal følge trendene, det vil si siste nytt på de kunsthistorisk definerte premissene. På det punkt var maleren Hans Dahls en fri og selvstendig kunstner, som ikke tutet med de kunstpolitiske ulvene som den gang holdt kunstfeltet i stramme tøyler.

Det er forstemmende at en kunsthistoriker som Mona Pahle Bjerke, 100 år senere og i sin faglige uforstand, kan sverte en så folkekjær kunstner. Nå har jeg en solid erfaring innen både kunstfeltet og det kunsthistoriske faget, så jeg gjenkjenner kritikerlusa på den ideologiske gangen. I så henseende er ikke Mona Pahle Bjerke en profesjonell kunstkritiker. Bare det å trekke frem kunstnerkollegenes mas om at Dahl solgte så mye og tjente så fett, som et argument for at ham var en dårlig maler, vitner ikke akkurat om en uhildet kritiker.

Problemet for denne typen kunstkritikere er den store folkelige interessen. Hans Dahl malte bilder som folk flest liker, både malerisk og motivisk. Situasjonen er den samme i dag, over hundre år senere. Maleriene er de samme og folk strømmer til. At NRKs kritiker butter imot skyldes ikke at Hans Dahl mangler kunstneriske kvaliteter, men at dagens kunstfelt er dominert av et kunst-ideologisk grunnsyn som overstyrer kunstinstitusjoner og informasjonskanaler.

La meg avslutte med et par sitater av Pahle Bjerkes patetiske vurderinger:

«Tross den nesten oppskrudde gleden som skildres i bildene, opplever jeg disse tablåene som livløse. De mangler tilstedeværelse. Her er det virkelig ingen hjemme». «Dette er ikke stor kunst, og det har ikke noe med norsk kunsthistorie å gjøre».

Ganske frekt av en middelmådig kunsthistoriker og -kritiker å opphøye seg til dommer over hvilke kunstnere som skal få plass på billedkunstens parnass.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.