Hizb ut Tahrir Scandinavia holder fredags­bønn på Christians­borg Slots­plads i Køben­havn fredag 22. mars 2019. Fredags­bønnen er til støtte for muslimene som ble drept i Christ­church på New Zealand. Foto: Liselotte Sabroe / Ritzau Scanpix / NTB.

I en kommentar i Jyllands-Posten sier Rune Toftegaard Selsing at han tilhører samfunnets elite, og at man der er fullt klar over at dagens innvandring nødvendigvis må føre til en samfunns­kollaps. Selsing sier ikke hva de på «øverste hylle» har tenkt å gjøre med det – om noe i det hele tatt.

Selv er han klar. La meg sitere fra Selsings innlegg:

«Danmarks samhold er basert på noe mye dypere enn verdier. På felles tradisjoner, historier, sanger, normer og tro. Dansk­heten er ikke avgjørende fordi den er bedre enn andre kulturer, men fordi den er vår. Hvis ikke innvandrerne etter hvert blir som oss, vil vi gå i oppløsning.

Først mister vi solidariteten og velferds­staten, så tilliten, og til slutt får vi voldsomme konflikter. Jeg ferdes i elite­kretser, og jeg tror mange lesere ville bli over­rasket over hvor mange i den pene delen av samfunns­eliten som utmerket godt er klar over utsiktene til borger­krigs­lignende tilstander.»

Han snakker naturligvis ikke om innvandringen av hinduer, buddhister, indere, ukrainere, russere eller japanere. Han snakker om muhammedanere, som er det segmentet som får det til å gå kaldt nedover elitens rygg.

Det minner meg om en opplevelse jeg hadde da jeg reiste til England i 2009 for å finne ut hva Tommy Robinsons English Defence League (EDL) stod for.

Det var noen tøffe typer. Arbeider­klasse tvers igjennom. Jeg husker at jeg reiste med Tommy og noen av kompisene hans til et EDL-møte i Bolton. Dessverre visste ikke sjåføren veien, og vi kom to timer for sent. I mellom­tiden hadde de forsamlede fått ganske mye under vesten, så jeg er redd de ikke forstod et ord da Tommy til min over­raskelse trakk meg opp på scenen og ba meg si noe.

Det mest interessante – og her kommer jeg til spørsmålet om å tilhøre et folk – var noen aldeles edru sikher som sto der med turban og langt skjegg. Hvordan kunne de være solidariske med Tommys muntre gjeng? Men det kunne de åpenbart, for de var enige med dem, og som Tommy forklarte, sikher er de mest engelske av de engelske. Så det å være engelsk, har altså ikke å gjøre med hvor du kommer fra, hvordan du ser ut eller hvilken religion du har – med mindre det er islam, som ikke er en religion.

Den gangen innså jeg at den britiske statens beskyldninger mot Tommy Robinson og hans mange tilhengere om å være rasister er en bløff. Det har ingenting med «sammen­hengs­kraft» å gjøre, men alt å gjøre med den herskende klassens lyst til å herske.

Problemet for den engelske og flere andre europeiske regjeringer er at de i flere tiår har løyet og lurt folk til å tro at vi kunne åpne grensene våre for muslimer i forventning om at de ville bli en del av vår kultur, komme til å elske landet og gjøre dets språk, kultur og historie til sine egne. Med andre ord at de ville bli som oss.

Vi vet nå at dette ikke er intensjonen til de muslimske innvandrerne. De er ikke kommet for å bli som oss, men for å påtvinge oss et samfunns­system fra den arabiske ørkenen på 600-tallet – og det er derfor hjem­landene deres forblir under­utviklede eller diktaturer. Og det er grunnen til at muslimsk innvandring overalt og til alle tider innvarsler en kamp om selve samfunns­ordenen.

Og hvorfor er det slik? Fordi islam ikke er en religion, men en politisk ideologi. Muslimene vil aldri bli tilfredse før alle har bøyet seg for deres rett til å herske i henhold til deres gudgitte sharialov, og samfunnet er omdannet til et totalitært diktatur. Vi får aldri bukt med den islamske svøpen før Folke­tinget bestemmer at islam ikke er en religion og derfor ikke kan gjøre krav på å bli anerkjent som tros­samfunn.

La oss forestille oss at tusenvis av uniformerte nazister heilet på Rådhus­plassen og krevde statlig aner­kjennelse med den begrunnelse at deres guru, Adolf Hitler, trodde på «forsynet» – noe han gjorde. Han ga med andre ord en religiøs begrunnelse for sine ugjerninger.

Skulle vi anerkjenne nazismen som religion?

Og skal vi anerkjenne islam fordi tusenvis av herboende muslimske menn ligger med rumpa i været på offentlige plasser?

De fleste dansker vil nok avvise en slik mulighet, men det er ikke desto mindre det Folke­tinget, med støtte fra media og domstolene, har sagt at vi skal.

Vi er bundet av en masse «konvensjoner», blir vi fortalt. Vi er med andre ord ikke frie, men lenket. Vi har ikke demokrati, men er underlagt et styre som vi aldri har stemt for, men bare må finne oss i.

Det begynner å murre på de bonede gulvene. Ja, sier de, vi har ødelagt landet, men hva kan vi gjøre med det?

Her er et forslag: Vi må fastslå at islam ikke er en religion, og at tilhengerne av islam agiterer for en radikalt annerledes samfunns­orden enn den vi har utviklet gjennom tusen år av Danmarks historie. Den har ikke alltid vært vakker, men den er vår.

Vi må derfor offisielt forby islam og all islamsk innvandring til Danmark. Vi må stenge moskeene, utvise imamene og slå hardt ned på islamske mani­festa­sjoner som muslimske uniformer og offentlige rumpe­forestillinger.

Vil det bryte med «menneske­rettig­hetene»?

Svaret på spørsmålet er: Hvilke menneske­rettig­heter skal vi bøye oss for?

Hvis vi gir frie tøyler til mennesker som ønsker å frata oss alle rettigheter, hvem er det da som undertrykker menneske­rettig­hetene?

Danmark står overfor et rullerende sammen­brudd – en unntaks­tilstand, kunne man med rette kalle det. Og hva gjør man når landet er i nød? Man erkjenner at man står i en unntaks­tilstand.

Hva man da skal gjøre, er beskrevet av professor emeritus, dr. jur. Henning Koch, beskrevet i Den Store Danske. Merk at han også snakker om indre fiender:

«Unntakstilstand, den samfunns­messige nød­situasjon som kan berettige midlertidige innskrenkninger eller opphevelse av grunn­leggende menneske­rettig­heter, jf. artikkel 15 i Den europeiske menneske­rettighets­konvensjon. Nød­situasjonens inntreden forutsetter at statens eksistens er i konkret fare enten på grunn av en ytre fiende, krig eller en indre fiende, opprør. Statens utøvende makt samles hos en sivil myndighet (sivil eller politisk unntaks­tilstand) eller, i mer alvorlige tilfeller, til en militær myndighet (militær unntaks­tilstand).»

Kjøp Oriana Fallacis bok her