Norske politikere har lenge fremmet en optimistisk fortelling om integrering, med vekt på mangfold og like muligheter.

Men bak festtalene om «hverdagsintegrering» og «mulighetenes land» tegner statistikken et mer komplekst bilde. I kommuner som Oslo, Drammen og Sarpsborg, hvor innvandrerbefolkningen er betydelig, viser tall om kriminalitet, sysselsetting, sosialhjelp og utdanning vedvarende utfordringer som sjelden får ærlig oppmerksomhet.

Kriminalitet

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i flere analyser bekreftet at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. En SSB-rapport fra 2017 viser at andelen gjerningspersoner blant folk med innvandrerbakgrunn var høyere enn i øvrig befolkning, selv når man kontrollerer for alder og kjønn. I perioden 2020–2023 var det 130 siktelser per 1000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, mot 80 per 1000 i øvrig befolkning – en overrepresentasjon på nær 60 % (SSB, 2024).

Politiet i Oslo melder om at en person er knivstukket i Karl Johans gate 5. juli i år.
Foto: Hans O. Torgersen / NTB

I Oslo, hvor innvandrere utgjør over 33 % av befolkningen (SSB, 2024), rapporterer politiet om 212 unge gjengangere knyttet til alvorlig kriminalitet, ofte i bydeler som Stovner og Alna. Her er vold, ran og narkotikaforbrytelser økende, særlig blant unge med bakgrunn fra land som Somalia, Afghanistan og Irak.

En SSB-analyse (1992–2015) viser at overrepresentasjonen reduseres fra 11,3 % til 6,4 % for norskfødte med innvandrerforeldre når faktorer som lav inntekt og arbeidsledighet tas med, men forskjellen er fortsatt markant.

Hvorfor unngår politikere ofte å diskutere kulturelle faktorer som æreskultur eller klanstrukturer?

Sysselsetting

Sysselsetting er en nøkkel til integrering, men tallene viser at målet om høy yrkesdeltakelse er langt unna. I 2023 var sysselsettingsraten blant innvandrere fra Afrika og Asia kun 56 %, mot 70 % for øvrig befolkning (SSB). I Drammen, hvor innvandrere utgjør over 25 %, sliter mange med å komme inn på arbeidsmarkedet. Introduksjonsprogrammet som skal hjelpe nyankomne innvandrere, resulterer i at kun 60 % av deltakerne er i arbeid eller utdanning etter endt program, og for kvinner er tallet nede i 50 % (SSB, 2023).

Kommunale budsjetter merker presset. I 2022 mottok 131.000 personer sosialhjelp, en økning på 9,8 % fra 2021, og 69 % av utbetalingene gikk til innvandrere, til tross for at de utgjør under 20 % av befolkningen nasjonalt. I Oslo økte sosialhjelpsutgiftene med 15 % fra 2022 til 2023, delvis drevet av ukrainske flyktninger, men også av vedvarende lavinntekt blant etablerte innvandrergrupper. Politikernes løfter om at innvandring skal styrke velferdsstaten, står i kontrast til disse tallene.

Når kommuner må omprioritere midler fra skoler og eldreomsorg, hvem bærer da kostnaden?

Utdanning

Utdanning fremheves som en vei til integrering, men utfordringene er betydelige. I 2023 droppet 40 % av unge med bakgrunn fra Somalia og Eritrea ut av videregående, mot 20 % for majoritetsbefolkningen (SSB). I Sarpsborg, med en innvandrerandel på rundt 20 %, rapporterer skoler om språkbarrierer, negativ sosial kontroll og lav foreldreinvolvering, noe som hindrer fremgang.

Selv med høyere utdanning opplever innvandrere ofte arbeidsledighet eller jobber i lavkvalifiserte stillinger. Dette peker mot strukturelle barrierer, men også kulturelle faktorer som sjelden diskuteres åpent. Når tillit til systemet svekkes, øker risikoen for utenforskap og parallellsamfunn.

Oslo 28.07.2025
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) etter pressekonferansen om prioriteringer i skolen på Deichman Tøyen i Oslo.
Foto: Lise Åserud / NTB

I bydeler som Holmlia og Tøyen i Oslo melder beboere om økende segregering og kulturelle spenninger. Ifølge Integreringsbarometeret 2022 føler 46 % av innvandrere fra land som Somalia og Pakistan seg ikke «helt norske», selv etter flere tiår i landet. Dårlige norskferdigheter, diskriminering og lav sosial kontakt med majoritetsbefolkningen forsterker eksklusjon.

Politikere som Raymond Johansen i Oslo fremhever byen som en integreringssuksess, men tallene antyder noe annet; økende kriminalitet, lav sysselsetting og høyt sosialhjelpsforbruk peker mot parallellsamfunn.

Kommuner som Oslo og Drammen opplever økonomisk press. NOU 2020:15 understreker at rammetilskudd kompenserer for økte utgifter, men ikke alltid i tilstrekkelig grad. Små kommuner som Sarpsborg sliter med svingende skatteinntekter, mens Oslo håndterer høye kostnader til sosialhjelp og barnevern. Når innvandrere er overrepresentert i disse tjenestene, blir det en økonomisk utfordring som man sjelden forholder seg ærlig til.

Mot en ærlig debatt?

Politikernes mantra om at «integrering tar tid», virker stadig mer tomt når tallene viser vedvarende utfordringer. Overrepresentasjon i kriminalitet, lav sysselsetting, høyt sosialhjelpsforbruk og svake utdanningsresultater er ikke bare statistikk – det er signaler om et samfunn under press. Å skylde på sosioøkonomiske forhold alene, uten å ta opp kulturelle og strukturelle barrierer, er en bjørnetjeneste.

Dersom velferdsstaten skal opprettholdes, må vi stille de vanskelige spørsmålene: Hvorfor øker kriminaliteten i visse miljøer? Hvorfor lykkes noen grupper bedre enn andre? Og hvorfor unngås debatten om kulturkonflikter? Tallene taler for seg selv, men krever mot til å tolkes ærlig. Uten det risikerer vi en fremtid med voksende parallellsamfunn, en presset velferdsstat og svekket tillit.

Er det dit vi vil?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!