Et veggmaleri på en blokk på Kristianslyst i Stavanger vekker oppmerksomhet. Det nye Norge er fremstilt i all sin mørkudede prakt.

Dette setter ikke alle pris på. Ikke én eneste person på det enorme kunstverket, som er 50 meter høyt,  ser ut som helt vanlige nordmenn, slik så å si alle så ut da jeg vokste opp.

Det hadde kanskje vært passende med en blanding av ulike folk fra ulike verdensdeler, for å gjenspeile det samfunnet våre barn vokser opp i etter flere tiår med masseinnvandring, som nesten er på én million «nye nordmenn» siden tusenårsskiftet.

Men veggmaleriet ser fremover, til en fremtid hvor den store utskiftningen, som virker uunngåelig, er gjennomført.

Samtlige personer på maleriet er fremstilt med mørk hud. Det er større blanding av raser i afrikanske land enn dette.

Beboerne anklager de som reagerer for rasisme, skriver Stavanger Aftenblad.

– Det er viktig at vi viser at vi tar avstand fra disse hatefulle kommentarene. Jeg skammer meg på vegne av nordmenn når jeg leser slikt, sier Anne Reidun Fuglestad.

Hun henviser til ufine reaksjoner på Facebook etter at Aftenbladet la ut saken. Det gis noen eksempler på de såkalt fryktelige kommentarene.

«Motivet er som innholdet i blokka, søppel.»
«E d ikke norsk kultur lenger å se i Norge haha»
«Hva er poenget med en N-vegg?»

– Jeg kunne ikke bare sitte og se på at folk snakket ned blokka mi, sier Fuglestad, som synes det er vondt å lese at folk kaller blokka hun bor i for en «søppelblokk».

Hun får støtte av nabo Anniken Hammersborg.

– Blokka vår er som samfunnet ellers, mangfoldig og fargerik. Her bor mennesker med ulik bakgrunn, og vi må vise at vi ikke stiller oss bak slike kommentarer.

Men det finnes ikke noe mangfold på maleriet, kun enfold av folk med lik hudfarge. Mangfoldet begrenser seg til lignende T-skjorter med ulike farger. Er dette det nye mangfoldet? At mangfold i praksis betyr alt som ikke er norsk, gjerne krydret med ikke heteroseksuell og heller ikke trygg på sitt kjønn fra fødselen?

Hvor ble det av 80-tallet, min herlige ungdomstid? Den gangen jenter brukte krølltang, gutter (og mange jenter) spilte fotball og/eller gitar eller trommer, og de få utlendingene som dukket opp gled kjapt inn i miljøet, som en av oss?

Hammersberg mener det dreier seg om mer enn bare kunst, det handler om identitet og fellesskap. Man må bare unngå å ha en hudfarge som minner om en gammeldags, kjedelig og utdøende heteroseksuell hvit nordmann, virker det som.

– Vi synes det er kjempefint. Fargene passer godt til resten av bygget og gjør blokka mer levende, sier Hammersborg.

Det er sånn sett ikke noe tvil om at det ofte blir mer levende og «spennende» i strøk hvor et flertall av innbyggerne er innvandrere, uten at dette nødvendigvis er et liv eller en spenning som ønskes av sårbare unger og jenter som våger å bevege seg utendørs alene.

Kunstnerne

Kunstneren Tore Pang, som egentlig heter Tore Arholm Tobiassen, og franske Fred Battle står bak veggmaleriet. Inspirasjonen fra Frankrike fremstår nesten som en parodi.  Pang har lagt ut et bilde av kunstverket på Facebook.

Tang har vist reaksjonene til sin franske kollega.

– Jeg viste dem til Battle, og han svarte bare: «That’s interesting.» Vi er jo vant til at kunst vekker reaksjoner, sier han.

Tang forstår ikke at maleriet skaper slike reaksjoner.

– Det kunne like gjerne vært meg og familien min på sommerferie. Hele poenget med bildet er jo at det skal være åpent for tolkning. Kanskje de som tolker det negativt bruker litt for mye tid på å irritere seg over utlendinger.

Som gift med en blond kvinne og belønnet med to lyseblonde sønner, alle hvite i huden, så kan jeg ikke akkurat si at dette minner meg om ferietid for min egen familie.

Det er dessuten ikke slik at man nødvendigvis irriterer seg over utlendinger selv om man reagerer på dette veggmaleriet. Det som er mest irriterende fra mitt ståsted er at man maler et 50 meter høyt kunstverk uten å inkludere en eneste vanlig etnisk norsk unge.

Man går etter hvert lei av at vanlige nordmenn alltid må stille seg bakerst i samtlige køer, bortsett fra køen til skattefuten, siden det tross alt er noen få av oss som jobber og finansierer all galskapen.

Tang syns det er synd hvis noen føler seg støtt, men sier at kunstens oppgave er å utfordre. Personlig tenker jeg: Skal ikke kunsten utfordre oppover, og rette et kritisk søkelys mot de som sitter med makten? Er den nye oppgaven til kunstnere å trykke «vanlige folk» ned i søla?

– Jeg er en hvit mann, så jeg vet ikke hvordan det føles. Men det bør være høyt under taket når man diskuterer kunst. Hatretorikk derimot, det er bare stygt. Hva får folk egentlig ut av det? Kanskje det er mennesker som sliter, og bare trenger en klem.

En klem fra Tang høres for meg mer ut som en trussel enn et velvillig løfte. Slike aktiviteter utøves kun med mine barn, folk jeg er onkel til, og noen få utvalgte kvinner. Menn, selv ikke kunstnere, står ikke på min korte klemliste.

Sex Pistols rettet sin kritikk oppover, og angrep selveste dronningen (God Save the Queen), ikke vanlige arbeidsfolk. Store kunstnere har i århundrer hyllet sliterne og skrevet med forakt om overmakten, fra Victor Hugo til George Orwell, Ibsen og Hamsun. Men i dag er det motsatt.

Kunstverket ble godkjent av et stort flertall under en generalforsamling i blokka, til tross for advarsler om at veggmaleriet kunne være trafikkfarlig.

Prosjektet er støttet av Coop, som bidro med både maling og økonomisk støtte, som ble fullført mandag.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.