Robert Tombs. Foto: Chatham House / Wikimedia Commons (cc by 2.0).

Vi er av vant til å tenke på Storbritannia som demokratiets mor på grunn av Magna Carta fra 1215 og opprettelsen av parlamentet i England samme århundre.

Med intellektuelle som John Milton og John Stuart Mill, og Storbritannias innsats i andre verdenskrig, tenker vi også på øyriket som en frihetsbastion.

Derfor forskrekkes vi så voldsomt når vi ser de mange innskrenkningene i ytringsfriheten i dagens Storbritannia, ikke minst de mange arrestasjonene og straffesakene i kjølvannet av trippeldrapet på tre små jenter i Souhtport i juli i fjor.

Men er egentlig Storbritannia en høyborg for ytringsfriheten? Statsminister Keir Starmer påstod det under sitt nylige besøk i Det hvite hus, der en reporter brakte på bane talen der USAs visepresident J.D. Vance i februar hadde anklaget europeiske land – Storbritannia inkludert – for svekket ytringsfrihet. Vi har hatt ytringsfrihet lenge, og kommer til å ha det lenge ennå, sa Starmer.

Historisk sett er Storbritannia ikke noen bastion for ytringsfriheten, hevder den britisk-franske historikeren Robert Tombs. Frem til så sent som 1960 ble det snarere slått hardt ned på mange slags ytringer, påviser han i en kronikk hos The Telegraph sist lørdag.

Ideen om den frie engelskmannen er sentralt for den kollektive identiteten, men Storbritannia har – i motsetning til USA – ingen autoritative garantier for frihet, og britisk historie er full av sensur og undertrykkelse, minner Tombs oss om.

– Vår frihet er derimot avhengig av hull i loven: det som ikke er forbudt, skriver han.

Konsekvensen er at vår ytringsfrihet, skrivefrihet, diskusjonsfrihet og til og med tankefrihet, er avhengig av stadig skiftende og ofte hastig lovgivning og domstolsfortolkning; i realiteten er den derfor underlagt endringer i kulturelle normer, ideologiske moter og politisk opportunisme.

Hvis vi ser på historien i et langsiktig perspektiv, er ideen om at ytringsfrihet er bra i prinsippet, ganske ny.

Undertrykkelsen i Storbritannia kunne være ekstremt brutal:

Kjetteri ble gjort til en forbrytelse som kunne straffes med døden i 1401, og var dessuten en svært upopulær forbrytelse, som å besitte pornografiske bilder av barn i dag: koner anmeldte for eksempel sine ektemenn. Forræderi – som i likhet med kjetteri kunne ende med en svært smertefull død – omfattet å snakke om eller spekulere i monarkens død. Politisk diskusjon kunne være oppvigleri.

I Cromwells puritanske hær ble blasfemi eller banning – det vi i dag kaller «hatprat» – straffet ved at tungen ble grepet med en tang og et glødende jern ble presset gjennom den, noe som etterlot en permanent talefeil som en påminnelse til alle om at tale kunne være syndig. Når de ble skrevet ned, ble tankeforbrytelser ulike former for ærekrenkelse og kunne bli stemplet som blasfemisk, uanstendig eller opprørsk. Dette kunne medføre en viss lemlestelse (avskjæring av ørene) eller en ydmykende, smertefull og noen ganger dødelig straff i gapestokken.

Slutten på sensuren kom i 1689, og i tiden etterpå kunne England sies å ha større ytringsfrihet enn naboene. Den offentlige atmosfæren var likevel ikke generøs med frie politiske ytringer, og dette vedvarte gjennom 1800-tallet.

Kirker, veldedige organisasjoner, politiske partier og fagforeninger var alle enige om ønskeligheten av moral, selvhjulpenhet, disiplin – kort sagt, respektabilitet. Ledende sosialister ble talsmenn for tvangsarbeid for arbeidsledige og entusiaster for eugenikk. Vi kan beundre noen av resultatene: kriminalitet, fyll og vold i hjemmet sank til sannsynligvis det laveste nivået noensinne. Økonomien blomstret. Levestandarden steg. Men det hadde blitt et strengt og avskrekkende samfunn sammenlignet med det høyrøstede 1700-tallet.

Respektabiliteten satte strenge grenser for hva som kunne sies og skrives. På 1880-tallet begynte en radikal reformbevegelse som omfattet sosialister og feminister å slå ned på umoral. Dette omfattet strengere regulering av musikkhaller, beslagleggelse og destruering av umoralske bilder, seksuell undertrykkelse (spesielt av prostitusjon og homoseksualitet) og, selvfølgelig, streng kontroll av publikasjoner.

I 1889 ble utgiveren av de engelske utgavene av Émile Zolas romaner dømt til tre måneders fengsel. En serie franske malerier med scener fra François Rabelais, den franske humanisten, ble i siste øyeblikk reddet fra å bli ødelagt, og det var skandaløse protester da Degas’ L’Absinthe ble vist i 1893, som skildret farene ved en sterk alkoholholdig drikk som senere ble forbudt. Kunstnere og forfattere strømmet til Frankrike, hvor all sensur var avskaffet.

Dronning Victoria døde i 1901, men kastet lange skygger et halvt århundre senere:

På 1950-tallet opplevde viktorianske verdier en renessanse. Dommerne beordret destruksjon av mer enn 1500 skjønnlitterære verk, blant annet Gustave Flauberts «Madame Bovary», som var utgitt et århundre tidligere. BBC tillot ikke noe som var «nedsettende for politiske institusjoner» eller etterligning av «ledende offentlige eller politiske personer».

Et slags vendepunkt kom noe senere:

Den oppsiktsvekkende frifinnelsen i 1960 av Penguin Books for utgivelsen av DH Lawrences «Lady Chatterley’s Lover» («Er dette en bok du ønsker at din kone eller dine tjenere skal lese?» spurte aktor) har med rette blitt sett på som en milepæl. Men frifinnelsen var ikke basert på ytringsfrihet, men på at boken ble ansett som et verk av litterær verdi – i praksis en unntaksbestemmelse i Obscene Publications Act fra 1959.

Det var ikke noe komplett skifte:

Mindre anerkjent litteratur ble derimot med hell tiltalt: undergrunnsmagasinet Oz i 1971 (redaktørene ble dømt til fengsel, senere opphevet) og Gay News for blasfemisk ærekrenkelse i 1976 (bøter og betinget fengselsstraff).

Men atmosfæren var blitt en annen:

Likevel var de tre tiårene som begynte på 1960-tallet utvilsomt den største epoken for ytringsfrihet i Storbritannia. Det ble allment akseptert i alle unntatt de mest konservative kretser at slik frihet både var en menneskerett og en fordel for samfunnet. Lord Chamberlain sluttet å sensurere teaterstykker i 1968. Toleranse for ideer man ikke likte, ble sett på som en nødvendig del av livet i et sivilisert land. Det ville vært utenkelig at forfattere eller akademikere ble truet, avskjediget eller diskriminert på grunn av sine ord eller meninger.

Da islam ville ha Salman Rushdie henrettet i 1989, stod ytringsfriheten fremdeles sterkt i Storbritannia.

Dette virker lenge siden nå, bemerker Tombs.

Og det kunne vanskelig vare. Hensynet til ytringsfriheten veier ikke tyngst:

De fleste begrensninger på ytringsfriheten gjennom historien har vært basert på å opprettholde den offentlige orden: med andre ord på det sannsynlige eller mulige utfallet av det som ble sagt.

Dermed ble det multikulturelle samfunnet spikeren i frihetens kiste for denne gang. Blasfemi er igjen uakseptabelt. Om ikke rettsapparatet reagerer, rammer de sosiale sanksjonene like hardt.

Denne gangen er det woke og særlig islam som er hellig. Begge bør bekjempes hvis dette her ikke skal bli en veldig lang natt.