Tyskland for kalifatet.

Tenk deg en tysker som drar til Afghanistan for å arrangere en demonstrasjon for «demokrati», «frihet» og «rettigheter». Han ville i beste fall bli utsatt for offentlig pisking, noe av det mest populære som skjer i Kabul.

Islamister har derimot lov til å marsjere i Berlin for å kreve innføring av et kalifat i «demokratiets», «frihetens» og «rettighetenes» navn.

Alt dette ble nøyaktig forutsagt, men ingen hørte på biskop Giuseppe Bernardini av Smyrna i Tyrkia, da han den 13. oktober 1999 fortalte at «under et offisielt møte om islamsk-kristen dialog sa en autoritær muslim henvendt til de kristne deltakerne rolig og selvsikkert: ‘Takket være deres demokratiske lover vil vi invadere dere; takket være våre religiøse lover vil vi herske over dere’».

«Islamistene marsjerer gjennom Berlins gater beskyttet av demokratiet som de forakter så dypt. De påkaller kalifatet, de drømmer om et teokrati. Og til alle dem som ikke vil tro det: Prøv å holde den samme demonstrasjonen med de samme plakatene i Kairo, Bagdad, Riyadh, Amman, Beirut eller Abu Dhabi.»

Ahmed Mansour fanger det forferdelige paradokset som europeisk demokrati befinner seg i.

Politiet i Berlin ville forby demonstrasjonen, men en domstol opphevet forbudet. Tilhengerne av kalifatet fikk dermed lov til – kjønnsdelt – å kreve innføring av teokrati i Europa.

Og vi snakker om «over en million muslimer i Tyskland som viser tilbøyelighet til radikalisering», som Die Welt avslører.

De begynte med å marsjere for retten til å gå med slør på jobb.

De fortsatte med å marsjere for retten til å bygge moskeer og mot publisering av karikaturtegninger.

De har endt med å marsjere for retten til å opprette kalifatet.

Året etter pave Benedikt XVIs mesterlige forelesning i Regensburg sa hans sekretær Georg Gänswein til den tyske avisen Süddeutsche Zeitung: «Vesten kan ikke ignorere islamiseringsforsøkene den utsettes for.»

Hvem ville trodd det for tjue år siden (årene siden Regensburg) hvis noen hadde fortalt oss at vi ville se offentlige ansamlinger i våre største byer som krever opprettelsen av kalifatet?

Det kalles «Overton-vinduet». Det er et mentalt vindu i seks faser (fra det utenkelige til det legaliserte) som utvides og avanserer stadig mer for å få oss til å akseptere innføringen av enhver idé vi anser som uakseptabel når den dukker opp første gang.

Det som skjedde i den tyske hovedstaden, er likestilt med en konkurs for rettsstaten. Storkoalisjonen ledet av Friedrich Merz hadde lovet å slå ned på islamsk ekstremisme. Men det vi ser er det stikk motsatte: en domstol som kapitulerer for islamistene, og et politisk system som står og ser på mens våre verdier blir tråkket på.

Det er ikke rart at Europa på bare ti år har mistet 10 prosent av sin jødiske befolkning (etter 80 år har jødene i verden ennå ikke nådd tilbake til antallet før Holocaust).

Hele Europa er i ferd med å bryte sammen. Man trenger bare å se seg omkring: I Brussel er det demonstrasjoner der man oppfører terrorangrep som skuespill. Antropologen Florence Bergeaud-Blackler sier at det vitner om «en svært avansert fase av islamisering, og det er svært bekymringsfullt fordi det er i hjertet av Europa». I Sverige ble den irakiske flyktningen som brente Koranen, drept direkte på sosiale medier. I England er forbrytelsen «islamofobi» i all stillhet blitt innført. I Frankrike har Macron innkalt til to forsvarsråd i Élysée-palasset for å diskutere trusselen fra Det muslimske brorskapet, mens det i Italia holdes islamske demonstrasjoner i henhold til sharia, og dette er bare for å nevne de siste månedene.

Kalifatet, teokratiet til islamistene fra steinalderen, er ikke lenger til å stanse bare fordi befolkningssammensetningen og fødselstallene forlengst har avslørt sin uavvendelige realitet, som fremskyndes raskt av høy innvandring; det synes til og med å være ønsket og fremmet av en politikk som vil at Østen skal erstatte Vesten.

Tror du jeg overdriver?

Bare les Alan Posener i Die Welt om kalifatet:

«Jeg kastet bort flere år av min ungdom med å spre propaganda for proletariatets diktatur i demonstrasjoner, på flygeblader og i aviser, og med å si annet tull. Myndighetene oppdaget imidlertid snart at jeg som lærer ikke utgjorde noen fare for barna som var betrodd meg. Kanskje vil tilhengerne av kalifatet få en åpenbaring, kalle seg Marlene i stedet for Mehmed og opprette rådgivningssentre for queer-muslimer. Men deres rett til å prate tull i dag avhenger ikke av det. Vi ønsker å være et liberalt samfunn.»

Det er tydeligvis for mange i ledende stillinger som fortsatt lever i den gamle ordenen: lukrative pensjonsordninger og herskapshus i Charlottenburg og Grunewald, to av de mest eksklusive bydelene i Berlin. Et demokratisk samfunn som ikke klarer å sikre sin egen demografiske eksistens, vil være ustoppelig på veien mot barbari, og er dømt til utryddelse.

Den store australske kulturkritikeren Clive James hadde rett da han kritiserte folk i Vesten «som ikke kan skille Karl Popper fra Mary Poppins».

«Kalifatet er løsningen», ropte islamistene på torget også i Hamburg, forteller Die Welt. De vifter med flagg som viser shahadaen og løfter pekefingeren, islamistenes symbol. Alt er helt lovlig. Politiet har uttalt at «å påkalle kalifen ikke er en forbrytelse».

Vi befinner oss i Hamburg-bydelen St. Georg. En bydel allerede kjent for sitt homofile miljø, som hvert år holder en parade her, er nå erobret av islamister som vifter med bannere på arabisk og tysk: «Kalifatet er løsningen». Rundt tusen unge menn i svart gikk foran en stor gruppe tilslørte kvinner som sang «Allahu Akbar».

Også i Essen i Ruhr-området marsjerer de for kalifatet.

Teoretisk sett er kalifatet regjeringen til en kalif som anses som Muhammeds etterfølger. I praksis er det ikke så harmløst, som vi vet fra overlevende etter det siste kalifatet, som ble proklamert av den «ıslamske staten» i Syria og Irak for ti år siden. På den tiden ble tusenvis av kristne utvist som «vantro» og flere hundre ble kidnappet. Det fulgte et folkemord på jesidiene: Opp mot 10.000 mennesker ble massakrert, 7000 kvinner og barn ble gjort til slaver, og mange ble utsatt for brutale overgrep.

Kalifat betyr underkastelse. Der finnes det muslimer og de som konverterer til islam. Alle som går imot islam, blir gjort til slaver eller drept. Ikke med dødelig injeksjon eller i den elektriske stol, men med lange kniver som skiller hodet fra kroppen. Det er en brutal dødskult. Utukt betyr steining, tyveri betyr avkutting av en hånd, og våre må velge mellom å bli kastet fra tak (IS), klemt ihjel under en mur (Taliban) eller hengt i heisekraner (Iran).

«Det kritiske punktet i Europa vil snart bli nådd», advarer Tysklands mest kjente islamekspert Ahmad Mansour.

Journalisten Oliver Mayer-Rüth har nettopp avslørt at en tysk jente på en muslimsk barneskole i Steilshoop-området i Hamburg ble bedt om å gå med slør fordi det å ha håret synlig var «haram». Mansour kommenterer disse episodene med ett eneste ord: «infiltrasjon». Islam erobrer Europa «i den politiske korrekthetens og antirasismens navn».

For to år siden ble den «senile prinsen» Reuss arrestert i Tyskland, adelsmannen som ble anklaget for å ha konspirert for å «styrte den tyske staten» og bringe keiseren tilbake til makten. Men å marsjere for å opprette en islamsk føderal republikk som i Iran, det er «toleranse».

Thomas Mann sa det treffende: «Toleransen blir en forbrytelse når den anvendes på det onde».

I Frankrike er en dokumentarfilm om attentatet mot Charlie Hebdo nettopp blitt kansellert. Offisielt for å «unngå enhver politisk debatt». Uoffisielt? Av frykt. La oss gjenta det: Vi har gått fra retten til å publisere tegninger til frykten for å vise en dokumentarfilm om døde tegneserieskapere. «En form for mild sharia», har noen kalt det.

I en offisiell uttalelse på 20-årsdagen for massakren i London 7. juli 2005, erklærte kong Charles av England, også av frykt, at hans tanker og bønner går til «alle dem som fikk livet sitt forandret for alltid den forferdelige sommerdagen» og snakket om «meningsløse onde handlinger». Det han ikke nevnte, var de ansvarlige og deres ideer. Ordene «islam» og «muslim» ble aldri nevnt.

London – byen hvor frihets- og rettighetsfilosofen John Locke virket – er knapt til å skille fra Islamabad. Av de 43.000 personene som overvåkes av den britiske sikkerhetstjenesten MI5, er 90 prosent islamister. I England forberedes de neste attentatene.

Målet på et sivilsamfunns forfall er hvor lett det kan isolere seg fra sine verste sykdommer.

Alexander Kissler oppsummerer saken godt: «Et land som tolererer gjentatte oppfordringer til et islamsk kalifat, er ikke tolerant, men dekadent.» En sivilisasjon som åpner dørene for dem som ønsker å underkaste den, er ikke tolerant, men dekadent.

Og vi vet hvordan dekadente sivilisasjoner ender.

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 11. juli 2025.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.