John Trumbull (1756–1843), «Declaration of Independence», United States Capitol.

¹² Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? ¹³ Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. ¹⁴ Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

¹⁵ Dersom din bror gjør en synd [mot deg], så gå og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. ¹⁶ Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. ¹⁷ Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en fra folkeslagene, eller som en toller.

¹⁸ Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.

Matteus 18, 12–18

I uka som har gått, har det funnet sted en debatt knyttet til journalist og tidligere redaktør Hilde Sandviks kronikk «Jeg kjenner det frelste blikket. Det gjør meg urolig», der hun fremmer påstander om religionens fare for demokrati og frihet. Uten evne til å skille mellom ulike forståelser av hvem Gud er, skriver hun blant annet at hun frykter

ikke bare fundamentalismen. Jeg frykter også naiviteten. Den vestlige, sekulære naiviteten som tror at religionen vi ser i politiske bevegelser, er det samme som personlig tro. Som tror at de hellige ordene handler om moral og håp. Som ikke kjenner lusa på gangen.

For vi har vært her før. Religionen har alltid hatt to ansikter: det ene vendt mot det hellige og det menneskelige, det andre vendt mot makt og kontroll. Når liberalere romantiserer religion som identitet og kulturarv, uten å forstå dens potensial for underkastelse, spiller de autoritære krefter i hendene.

Religiøse bevegelser verden over gjenoppstår som politiske krefter. Og de gjør det i en tid der mange mennesker føler seg rotløse, forlatt, og der fellesskapene svikter. Da er det ikke rart at de søker til det som lover orden, retning og formål. At de trekkes mot det mannlige, det sakrale, det absolutte. Men da må vi som vet hva religion kan bli, si fra.

Det er et aldri så lite paradoks at Hilde Sandvik fikk sin tekst på trykk den 5. juli. Det vil si dagen etter USAs nasjonaldag. Bakteppet er naturligvis Trump-fenomenet. Men jeg kan ikke annet enn å undres: Hvordan skulle de amerikanske frihetskjemperne ha formulert seg for å bli godkjent av Sandvik?

For dette var menn inspirert av en Gud som ikke skiller mellom fattig og rik, kjønn eller nasjonalitet, som blant annet formulerte påstanden om at «det er en selvinnlysende sannhet at mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper». De trakk religionen inn i politikken og kjempet for menneskets verdighet.

Selvfølgelig er det mulig å misbruke en religion, men det fratar ikke skribenter og andre deres forpliktelse til å se hva som er grunnlaget for den friheten og velstanden svært mange fortsatt nyter godt av. Og jeg våger også å stille spørsmålet: Hvorfor mener Hilde Sandvik at vi skal lytte til hennes budskap?

For vi advarer ikke mot politisk interesse fordi noen politiske bevegelser i sin natur er totalitære. Hva vi gjør, er å analysere de ulike bevegelsenes virkelighetsforståelse, og ut fra denne gir omverdenen en anbefaling.

Men for dagens påstått liberale demokrater synes ethvert politisk ideal som er forankret i kristen tro, å være en oppskrift på fascisme. Forleden dag hørte jeg for eksempel en utledning av fenomenet på NRK P2. Gjesten i studio kunne fortelle oss, selvfølgelig uten motstand av programleder, at forfatteren av boka Ringenes herre, J.R.R. Tolkien, representerte fascistiske ideer. Gjesten mente blant annet at Tolkiens idyllisering av hobbitenes fredelige og idylliske jordbrukssamfunn var i opposisjon til det positive progressive. Det var nesten så jeg kjørte av veien.

Det er ingen fascisme i kristen tro, på samme måte som det heller ikke finnes marxisme, men det finnes mennesker som er villig til å bruke ulike retoriske grep for å fremme sin sak. Samtidig finnes det både politiske og religiøse bevegelser som virkelig utgjør en trussel mot vår frihet. Men Jesus Kristus er altså ikke en av dem, snarere tvert imot.

Uten troen på Jesus Kristus ville slaveriet fortsatt vært en realitet. Vi ville tillatt fedre å ta livet av sine nyfødte barn, og vi ville ganske sikkert behandlet kvinner slik Aristoteles mente var korrekt: som mindreverdige mennesker, uegnet til politisk ledelse eller deltagelse i styring av staten. Alt fordi ideen om et likeverd er umulig uten en tro som sier at Jesus Kristus har skapt oss i sitt bilde, som selv ble menneske og lot seg henrette for oss alle.

Å ta denne troen med seg inn i det politiske liv er ikke fascisme, men det motsatte. Det som derimot er autoritært, er å nekte noen denne muligheten. For den som vil fjerne troen på Jesus Kristus fra det politiske liv, har alltid et motiv, et motiv vi snakker for lite om.

Det var troen på Jesus Kristus som ga historien en ny retning. Det var troen på en rasjonell og fornuftig skaper som ga grunnlaget for Vestens akademia, markedsøkonomi og helsevesen. Nettopp fordi vi forstod at det var en selvinnlysende sannhet at Jesus Kristus forkynte likeverd og sannhet i en verden det var mulig å forstå. Vitenskap ble naturlig når Gud lærte oss at det var både mulig og ønskelig at vi underla oss verden (men selv det blir i dag av mange stemplet som en fascistisk tilnærming til skaperverket).

Men da er vi muligens også kommet til sakens kjerne: Det slår meg nemlig at årsaken til at Jesus Kristus fortsatt provoserer våre påstått liberale demokrater, er nettopp hans påstand om at han er veien, sannheten og livet. For de tåler ikke en Gud som sier at det finnes en overordnet moral og at han ikke tåler synd, men som allikevel leter etter den fortapte.

Paradokset som de ikke ser, er at uten Jesus Kristus blir også deres egen kritikk meningsløs. For hvorfor skal vi høre på dem dersom våre liv kun er et resultat av en tilfeldig kosmisk eksplosjon en gang i tidenes morgen? De krever at vi skal høre på deres moralisering, samtidig som de avviser moralens utgangspunkt og fundament. Det er en ligning som ikke går opp.