Hele det norske establishment går til krig mot Israel og Trump over planene om å samle palestinerne i en stor by i det sørlige Gaza og la dem som vil, emigrere. Det sies at flere land har stilt seg til disposisjon. Det tror ikke de norske «ekspertene» noe på. De tror i det hele tatt ikke sine egne øyne og går til full krig mot planene, med statssekretær Andreas Kravik i spissen. Han lover å bekjempe planene med alle midler.

Nå smelter hatet mot Trump og Bibi sammen og avslører at motstanden bygger på følelser knyttet til ideologi. En ideologi som er blind for at verden har forandret seg. Hvem har den norske eliten havnet i seng med?

De forstår ikke at Trump har mange kort i ermet. Nå heter det at Trump har lovet Hamas at krigen ikke vil bli gjenopptatt når den 60 dager lange våpenhvilen er omme. Men Hamas forlanger også at IDF skal trekke seg ut av Gaza. Det er neppe oppnåelig, og vil i tilfelle kullkaste planene om å samle palestinerne i en storby i sør.

Hvor redusert er Hamas? Har de overhodet noe å true med? Kan de stille makt bak kravene?

NTBs Nils-Inge Kruhaug jobber i tandem med statssekretær Kravik. De stiller opp «troppene» som til slag:

– Vi tar sterkt avstand fra forsvarsminister Katz sitt utspill om at store deler av befolkningen i Gaza skal fordrives til en i leir i Rafah, sier statssekretær Andreas Kravik (Ap).

– Norge motsetter seg på det sterkeste enhver plan som tilrettelegger for tvangsforflytning av befolkningen i Palestina. Dette strider med humanitærretten og Israels forpliktelser som okkupasjonsmakt, sier han til NTB.

– Gaza er en del av Palestina og palestinernes hjemland, og Israel har ingen rett til å etablere en leir som dette, sier Kravik.

– At dette blir en realitet, vil vi og det internasjonale samfunnet kjempe imot, sier han.

– Og det gjør vi allerede gjennom saken som vi har fremmet for Den internasjonale domstolen ICJ, hvor vi ba domstolen om en rådgivende uttalelse om hvilke folkerettslige forpliktelser Israel har til å tillate og tilrettelegge for livreddende nødhjelp og grunnleggende tjenester til palestinere som lever under okkupasjon, legger Kravik til.

Er Gaza en del av Palestina? Dette var nytt, men er altså regjeringens oppfatning etter at de anerkjente Palestina i mai i fjor.

Norge er på linje med Macron; også han står på Motstandsfrontens linje. Det er en videreføring av Den arabiske ligas tre nei til Israel etter Seksdagerskrigen i 1967: Ingen anerkjennelse, ingen fred med Israel og ingen forhandlinger. Stengt dør.

Motstandsfronten var Irans kreasjon: Det var navnet på alle som avviste Israel og ville ha landet fjernet fra kartet. Nå ligger denne motstandsfronten i ruiner, men fra sine hovedsteder tar europeerne opp igjen kampen. De ser ikke at deres byer minner mer og mer om Gaza.

Den norske eliten har ikke fått med seg den rivende utviklingen. Norge var med på å legge premissene for politikken Trump og Bibi fører gjennom Oslo-avtalene. Men allerede da Trump flyttet ambassaden, slo Norge bremsene på. Det var ikke slik de hadde tenkt seg freden. Det ville bli en fred på Israelsk vilkår, og dét var ikke Norge interessert i. Derfor er anerkjennelse av Palestina et logisk skritt på veien mot Motstandsfronten 2.0.

Flytting av ambassaden skulle utløst opprør, men ingenting skjedde. Så kom anerkjennelsen av Golan. Helligbrøde. Dette var en utvikling som ikke falt i smak på 7. juni-plassen.

Men eliten snakker ikke om hvor provosert de ble da Trump offisielt anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad 6. desember 2017. Der røk drømmen om en deling av den symbolsk viktige byen for de tre monoteistiske religionene. Nå ble den jødisk. Det var en krigserklæring for islamistene og for venstresiden, som nå var i en uhellig allianse.

Slik ser islamistenes frigjøring ut: Nasjonene og bevegelsene vandrer under vaiende faner på vei mot Klippemoskeen. Dette minner sterkt om venstresidens glorifisering av motstandskamp, jf. Vietcong, Che Guevara og Hugo Sanchez. Enorm veggplakat satt opp i Teheran.

Abraham-avtalene ble inngått uten løftet om en palestinsk stat. Da er ikke Norge med, og heller ikke Macron, Irland, Spanias Sanchez og Storbritannias Lammy. De representerer en venstrefløy som har tatt på seg å kjempe for en palestinsk stat. De plasserer seg dermed til venstre for flere araberstater. Dette får de ikke med seg. De er i virkeligheten reaksjonære i den kliniske betydningen av ordet. De utkjemper gårsdagens krig.

De moderate sunni-statene er takknemlige for at Israel og USA tok ut Irans atomprogram. Det forstår ikke de radikale, Hamas-vennlige europeiske statene. Macron og Barth Eide sa det var brudd på folkeretten. De befinner seg mentalt i de høyere luftlag.

Derfor kollapser nå deres forestillinger om hva som er mulig og umulig i Midtøsten.

– Det er helt ufattelig at Trump og Netanyahu nå i det hele tatt diskuterer dette i Washington, jeg sliter med å finne ord, sier professor emeritus Nils Butenschøn. Han har fulgt Midtøsten-konflikten tett siden 1980-tallet.

– Jeg har jobbet med dette i 50 år og trodde aldri at det skulle gå så galt. Men det er i tråd med mine verste forutanelser, sier han til NTB.

Professor Jacob Høigilt ved Universitetet i Oslo reagerer også. Heller ikke han utelukker at planen som ble presentert av Israels forsvarsminister Israel Katz mandag, kan bli satt ut i livet.

– Staten Israels politikk har blitt mer og mer brutal og kynisk siden 1967, sier han til NTB.

– Realismen i denne planen avhenger av hvor lite hensyn Israel tar til den palestinske sivilbefolkningen. Om man legger til grunn det vi har sett de siste årene, så er det ikke urealistisk at de kan gjøre noe slikt, sier Høigilt.

Siden Trump og Bibi er sammen om å tegne om Midtøsten-kartet, flyter Trump-hat og Israel-hat over i hverandre. Dermed får «ekspertene» et dobbelt handikap.

Hvilke planer og visjoner president Donald Trump måtte ha for palestinerne og Gaza, er umulig å si, mener Høigilt.

– Han har vist seg å være veldig uforutsigbar og impulsiv, så det er vanskelig å vite hva han egentlig kan finne på eller gå med på, sier han.

Gazas innbyggere har blitt fordrevet gang på gang i løpet av krigen, konstaterer Høigilt.

– Det er ingen som har brydd seg om dette. Nå har europeiske land begynt å mumle om sanksjoner, men så lenge USA ikke gjør noe, så tror jeg Israel stort sett kan gjøre som de vil. Og det er ingenting som tyder på at USA kommer til å foreta seg noe med det første, sier han.

En kjenning i retorikken mot Israel er bruken av superlativer: Israel står for en politikk som er uten sidestykke. Har ikke Høigilt hørt om amerikanernes counterinsurgency-politikk i Vietnam og Irak – et stort tidsspenn – som gikk ut på å samle befolkningen i byer amerikanerne kontrollerte? Dette er klassisk politikk, men Høigilt må hekte noe «versting-retorikk» på Israel.

– Det Israel aller helst vil, og som det også fins eksplisitt politikk på, er vel å fordrive palestinerne i Gaza til Egypt. Det er nærliggende å tro at det er derfor de vil tvinge Gazas innbygger til Rafah, som ligger helt ved grensa, sier Høigilt.

– Men Egypt kommer aldri frivillig til å gå med på en slik løsning. President Abdel Fattah al-Sisi må i så fall presses ved bruk av en eller annen form for makt. Da er USA igjen inne i bildet, sier han.

Butenschøn tror også at den israelske regjeringens endelige mål er å fordrive palestinerne fra Gaza og minner om hva som skjedde da rundt 750.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem da staten Israel ble opprettet i 1948.

– Det å fordrive en befolkning på en så systematisk måte og ødelegge livsgrunnlaget deres for så selv å overta området, jeg kjenner ikke veldig mange andre eksempler på dette etter andre verdenskrig, sier han.

Den norske eliten later til å være drevet av et kollektivt vanvidd. Professor Bernt Hagtvet skriver i Klassekampen at det israelerne gjør i Gaza, minner om Eichmann. Det verste er at historikeren Hagtvet godt vet hva Eichmann bestilte i Ungarn og andre land, men han klarer ikke å realitetssjekke det mot dagens virkelighet i Gaza.

Hagtvet har de siste tretti år bekjempet ML-bevegelsen og deres ideologi. Nå faller han selv i samme grøft.

Slik virker woke på sinnet.

Det var det samme som rammet Hilde Sandvik da hun mente å se IS-blikket i øynene til lederen av Trumps budsjettkontor: Russ Vought.

Woke er som et delirium og anretter stor skade i små nasjoner der få får lov til ytre seg.

Britisk rapduo nektes innreise til USA etter opptreden i Glastonbury

Sterke reaksjoner etter utpreget jødehat på Glastonbury