Danmarks statsminister Mette Frederiksen (S) og utenriks­minister Lars Løkke Rasmussen (M) under en debatt på Bornholm den 12. juni 2025. Foto: Mads Claus Rasmussen / Ritzau Scanpix / NTB.

Andre verdenskrig kostet Tyskland 7 millioner menneskeliv og Japan 3 millioner. Hvis de to nasjonene skulle ha bygget opp igjen etter en dansk politisk doktrine, ville de ha måttet importere mange millioner migranter fra eksotiske land som kjerne­tropper på arbeids­markedet. Men både tyskerne og japanerne valgte å gjøre jobben selv med dem som ble igjen etter krigens redsler. De brettet opp ermene og jobbet hardt for å gjenoppbygge landene sine, og de lyktes forbausende raskt takket være en kombinasjon av dynamisk arbeidskraft og ny teknologi, spesielt utviklet av USA som følge av den hektiske produksjonen av våpen, fly og skip under krigen. I 1943 var amerikanerne for eksempel i stand til å produsere et Liberty-fraktskip på bare 42 dager

Det tok ikke lang tid før både Tyskland og Japan hadde oppnådd det som ble kjent som Wirtschafts­wunder, det økonomiske mirakelet som sendte de første folke­vognene på veien allerede i 1948 og japanske Canon-kameraer og Sony-TV-er ut på verdens­markedet.

Etter hvert som velstanden og særlig velferden spredte seg i Tyskland og Danmark, ble klokskap erstattet av bekvemmelighet. Hvorfor ta det tyngste arbeidet hvis man kan få andre til å gjøre det? Svaret var å importere arbeidskraft fra særlig Tyrkia, Jugoslavia og Hellas. På 1960-tallet fungerte det imidlertid godt, med arbeidere som bodde sammen i brakke­lignende forhold der de kunne leve billig og spare så mye som mulig for å etablere seg i hjemlandet. På den tiden var jeg praktikant hos MAHAG i München, Bayerns største VW-monterings­fabrikk og grossist­firma, som syssel­satte flere tusen gjeste­arbeidere. Noen år senere, da jeg ble utplassert av Tuborg Inter­national i Tyrkia, oppdaget jeg at alle de store bensin­stasjonene og bil­verkstedene var eid av tidligere gjeste­arbeidere som hadde etablert seg med spare­pengene sine etter oppholdet i Tyskland.

Lovene om familie­gjenforening var synde­fallet som fikk det gamle, velfungerende gjeste­arbeider­systemet til å bryte sammen. Politikerne la seg flate for massen av migranter fra hoved­sakelig islamske kultur­kretser og deres store familier, som raskt lærte seg å konvertere fra arbeidstaker til klient. Den massive tilstrømningen av migranter som holder seg selv og sine etter­kommere på behørig avstand fra arbeids­markedet, koster nå de danske skatte­betalerne mer enn 90 milliarder danske kroner hvert år, ifølge Finans­ministeriets økonomiske rapporter. I tillegg til trygde­inntektene får innvandrer­klienter statlig støtte til familie­gjenforening, bolig, tann­behandling, tolke­tjenester og barnehage.

Regjeringen er fullt klar over at innvandringen fra islamske kultur­kretser er en voksende katastrofe for Danmark, men har valgt å la det stå til fordi de ikke ser noen løsning på problemet. Inntil nylig var Mette Fredriksen og fagbevegelsen enige om å minimere importen av arbeidskraft og i stedet gjøre en innsats for å få flere seniorer og rundt 40.000 arbeidsløse unge i arbeid. Nå har Lars Løkkes Moderaterne sammen med Venstre fått overtalt Social­demokraterne til å importere arbeidskraft fra 16 utvalgte land som «vi har et spesielt forhold til», som det heter i forslaget. Det er ikke mange dansker som er klar over at vi har «et spesielt forhold» til Nord-Makedonia og Montenegro, men det har vi. Man trenger ikke å være professor i menneske­rettig­heter og flyktning­konvensjoner for å skjønne at lovforslaget nøye utelukker islamske land. Regjeringen vil sverge på at dette ikke er et fravalg av noen, men et tilvalg av nasjoner hvis borgere har gjort det bra på det danske arbeids­markedet. Men regjeringen kan snart regne med å høre fra den nidkjære Menneske­rettighets­domstolen i Strasbourg, som ikke kjøper denne forklaringen. Dessverre har regjeringen ikke bare åpnet døren for import av arbeidskraft fra de utvalgte landene, men også for familie­gjenforening, noe som om få år vil sette oss i samme situasjon som med migranter fra islamske kultur­kretser, bare mange­doblet.

Dessverre har det gått over hodet på våre politikere at det pågår en revolusjon på arbeids­markedet som krever helt andre løsninger enn den sedvanlige bevisstløse importen av migranter fra eksotiske himmelstrøk. Ifølge Arbejder­bevægelsens Erhvervsråd går 300.000 arbeids­plasser tapt i Danmark hvert år, mens 300.000 nye arbeids­plasser skapes. Kunstig intelligens, automatisering og robotisering går som en storm gjennom hele næringslivet. Det amerikanske MIT-universitetet anslår at minst 400.000 industri­arbeids­plasser i USA vil bli erstattet av roboter i løpet av få år. En analyse fra McKinsey og Aarhus Universitet anslår at 40 prosent av arbeidstiden på danske arbeids­plasser vil være automatisert i løpet av en lengre årrekke mot 2055. Alt dette betyr at den frigjorte arbeids­kraften kan omskoleres og overføres til de mange nye jobbene som moderniseringen også fører med seg. Uten å involvere migranter fra Moldova og Albania, som også er blant regjeringens «utvalgte land».

I mellomtiden venter vi så på Menneske­rettighets­domstolen, som med henvisning til en rekke traktater og konvensjoner vil pålegge regjeringen å ikke stenge islamske land ute fra det danske arbeids­markedet og tilhørende velferds­goder, nå som vi har åpnet det for andre. Dette er diskriminering, rasisme og det verste av alt: islamofobi. Mette Frederiksen vil deretter klappe hælene sammen og erklære at den danske regjeringen naturligvis ikke har til hensikt å bryte domstolens avgjørelser. Grensen vil derfor fortsatt være åpen for arbeids- og velferds­søkende migranter fra islamske kultur­kretser. Og så er vi tilbake der vi startet. Bare verre.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!