Matthew Shepard (1976–1998). Foto: © Gina Van Hoof via Wikimedia.

Loven om hatkriminalitet oppstod ikke i Norge eller i Norden. Som så mye annet woke-relatert, oppstod den i USA. Den er ment å gi spesiell beskyttelse (les: særrettigheter) til «spesielt utsatte grupper», det vil si alle andre enn hvite menn. Derfor er den av natur «woke».

Hendelsen som startet det hele, var mordet på den homofile 21-åringen Matthew Shepard i 1998. Historien er kjent for mange, også for mange nordmenn. Shepard ble funnet torturert, bundet til et gjerde (som et fugleskremsel, ifølge vitner) i et landbruks­område i Laramie i Wyoming. Shepard ble funnet den 7. oktober 1998 og døde fem dager senere av skadene.

Mordet ble naturligvis etterforsket av politi og undersøkt av kriminal­teknikere. Det er fortsatt usikkert hva som egentlig skjedde. Men det amerikanske publikum ble fortalt at Shepard ble angrepet, bortført og torturert av homofobiske hvite gutter. I en versjon av historien hadde Shepard sjekket opp guttene og ble torturert for sin uønskede tilnærmelse. Historien blåste snart opp og levde sitt eget liv, uavhengig av hva som var politiets konklusjon. Det er mulig politiet mistet kontrollen på hva journalister gjenfortalte, og at politiets eventuelle korrigeringer ikke maktet å påvirke narrativet.

Rettssaken ble fulgt av en hel nasjon. De to unge mennene Aaron McKinney og Russell Henderson ble dømt. I dommen ble det skrevet at mordet neppe skjedde fordi Shepard var homofil. Men dette påvirket ikke folke­opinionen. Det amerikanske publikum hadde valgt sin versjon, og i den versjonen var mordet et resultat av dødelig homofobi. Det skulle slås politisk mynt på drapet, og derfor fikk ikke den vedtatte fortellingen rokkes ved. Krav om dødsstraff runget over landet, men dette ble unngått.

I 1998 var Bill Clinton president. Clinton lyttet til hva det amerikanske folket ville ha, og resultatet ble en tidlig versjon av den hat­kriminalitets­loven vi kjenner i dag og som er innført i stort sett samtlige vestlige land.

Problemet med loven er at den sparker inn åpne dører. Vi hadde allerede lover og påfølgende straff som dekket alle former for overfall, overgrep og mord. Alle vestlige land hadde det, ettersom slik kriminalitet er like gammel som menneske­heten selv.

Voldelige angrep og mord er i seg selv hatefulle. Det spiller ingen rolle hva motivet er, om det er for å tilrane seg penger, noe offeret har sagt eller gjort, hans eller hennes hudfarge eller seksuelle legning, eller blind vold. Det er uansett forakt og nedlatenhet mot offeret. Å gjøre «hat» til en skjerpende omstendighet, blir smør på flesk.

Loven beveger seg farlig tett opp til «tanke­forbrytelser», fordi den insinuerer hva overgriperen tenkte eller følte om offeret. Men hvem skal avgjøre i hvilken grad forbryteren følte hat? Dét kan naturligvis ingen. Derfor handler det ikke om forbryterens følelser i gjernings­øyeblikket, men om hvorvidt offeret tilhører en beskyttet gruppe. Derfor, selv om ordlyden i loven tillegger forbryteren tanker og egenskaper, handler hatkriminalitet om offeret og ikke om forbryteren.

En slik lov er såpass lite vanntett at den står åpen for misbruk. En homoseksuell mann kan selvfølgelig myrdes av helt andre årsaker enn for sin seksuelle legning. Men så lenge han var homoseksuell, er det fritt fram for anklager til å vinkle det inn på homofobi, og dermed som «hat» og en skjerpende omstendighet.

I tillegg gjør loven enkelte til mer «verdige» ofre enn andre. Det vil lønne seg å myrde en hvit, hetero­seksuell mann. Og du kan gjerne hate ham intenst, men vil aldri bli dømt for hatkriminalitet. Du får faktisk straffe­rabatt! Men myrder du en svart, lesbisk kvinne, så må du regne med makstid i kasjotten.

Og nå kan det vise seg at hele opphavet til loven er basert på en løgn.

Matthew Shepard har spesiell betydning for meg. Én ting er at vi ble født samme år. I 1998, da mordet skjedde, var jeg selv på vei ut av skapet. Det var en vanskelig periode, og hendelsen gjorde inntrykk på meg. Jeg slukte selvfølgelig den politiserte historien med hud og hår. Jeg var kun 21 år og hadde verken evne eller grunn til å stille spørsmål ved den. Mordet fikk meg til å nøle med å stå fram som homofil.

I 2013 utga journalisten Stephen Jimenez boken «The book of Matt» om drapet. Jimenez hadde gjort sine egne under­søkelser, og 15 år etter drapet ble vi presentert for en annen versjon av historien.

Ifølge Jimenez kjente Shepard sine mordere fra før. De var alle del av en metamfetamin-ring, og Shepard skal ha vært både langer og misbruker. Indisier sier også at han hadde et seksuelt forhold til McKinney eller Henderson, eller begge. Drapet skal ha handlet om uoppgjort narkotika­gjeld, ikke om homofobi.

Shepard hadde utseendet til en engel. Han var sped av bygning. Bildene av den pene unge mannen gikk verden rundt i 1998. Han ble fremstilt som selve prototypen av uskyldighet. Men i 1992, da Shepard var 15 år gammel, ble han arrestert for å ha forgrepet seg på to åtte år gamle gutter.

Jeg mener ikke her å sverte Shepard. Han var et drapsoffer, som alle andre drapsofre. Men nettopp dét er poenget. Det var intet ved drapet som skulle tilsi at man måtte skjerpe lovene i svært mange land.

«Book of Matt» var en sensasjon da den kom ut, men møtte naturlig nok sterk motstand fra krefter som hadde interesse av å bevare narrativet slik det var. Da den ble utgitt i 2013, var hatlover allerede implementert i lovverket i de fleste vestlige land, og det var ingen sjanse for at disse ville bli reversert.

Det er verdt å merke seg at også Jimenez, forfatteren av boken, er homofil. Det er viktig å få fram at langt fra alle homofile har kastet seg på woke-bølgen. Og slik det er i dag, blir ikke sensitive ting godtatt med mindre de kommer fra «ens egne». Boken hadde neppe blitt publisert hvis en heterofil mann hadde skrevet den. Da hadde det vært en «hatbok».

Hele sirkuset skulle gjenta seg i 2020, da George Floyd ble drept. Vi ble igjen presentert for historien om en «uskyldig» mann som måtte bøte med livet for politiets rasisme. Også dette drapet førte til skjerpede lover, i tillegg til en volds­bevegelse som fikk herje fritt i månedsvis.

Vi er for øvrig (igjen) i ferd med å gjenta feilen med samtykke­loven. Vi har allerede lover og straff som dekker alle former for voldtekt, men interesse­grupper klarer å presse igjennom enda en lov vi ikke trenger. Og igjen beveger vi oss inn i «tanke­forbrytelser». For nå skal menn også være tankelesere, de skal klare å tolke om kvinnen mener ja eller nei til seksuelt samkvem. Og feiltolker de, venter kasjotten.

Ettergivende politikere (som ironisk nok fullstendig ignorerer folkeviljen i andre sammenhenger), og fordummende flokk­mentalitet, er grunnen til at Vesten har kommet så skjevt ut i dag.

Til slutt noen ord om hat. Hat er i dag blitt tabu. Venstre­orienterte aktivister og politikere har gjort det slik. I all skammen de forsøker å påføre folk, er det lett å glemme at du faktisk har rett til å hate. Det er din privatsak. Du har rett til å være rasist. Du har rett til å hate kvinner (du har også rett til å hate menn, men dét er av en eller annen grunn ikke like «hatefullt»). Du har rett til å hate fint vær, pusekatter og Jonas Gahr Støre.

Kanskje er du en fordomsfull og dårlig person. Kanskje hater du uskyldige mennesker, og av grunner som er helt absurde. Du har likevel rett til å være en hatefull person. Og kanskje har du en forståelig grunn til å hate. Verken politiet, politikere eller andre venstre­monstre har noe med det.

Det er gjerninger som er straffbare, ikke tanker.