I Oslo og omegn er det lørdag fire store arrangement som sier noe om hva Oslo står for. På 1960-tallet kalte vi det motkultur. Generasjonene som styrer Norge, vil forlenge 1960-tallet inn i et nytt årtusen. De tror at pilene peker i bare én retning og har ikke fått med seg at vinden har snudd.

Venstresiden i USA tror at ordførerkandidat Mamdani i New York representerer fremtiden. De forstår ikke at de er i ferd med å skrive seg ut av historien. Det finnes en viss logikk i det: De klarte aldri å korrigere seg selv inn mot det arbeidende folkets mainstream. De hadde aldri kontakten med vanlige folk in the first place. De var virkelig en mot-kultur.

Da den ble kommersialisert, trodde de det betød at alle var motkulturelle. Derfor er det knapt noe sted anti-trumpismen står sterkere enn i Norge og Skandinavia.

«Forever young» heter en låt, og dagens voksne tror de fortsatt er unge. De oppfører seg deretter. Fordi de er «med» tiden, tror de at de har rett. Derfor har de rett til å gjøre hva som helst mot Trump. Han fortjener ikke bedre. Han er beyond the pale, utenfor palisaden, og fortjener egentlig å dø. Derfor var det mange skandinaver som uten blygsel sa at det var synd Thomas Matthew Crooks ikke traff bedre.

Tilbedelsen av ungdom er et sykdoms- og forfallstegn. Når ungdom strykes med hårene, blir de monstre. De problemene storbyene særlig har med innvandrerungdom helt fra barnsben av, er et resultat av at det ikke finnes bremser og sanksjoner i voksensamfunnet. Barna kommer fra strenge hjem, men møter total frihet utenfor. De går av sporet.

Makthaverne gjør et kynisk valg: De ofrer dem som ungdommene overfaller. Det er en kostnad de tar på samfunnets vegne. Det burde de stilles til ansvar for, for det er et helt bevisst valg, det ser vi nå, etter så mye kriminalitet, voldtekter og knivstikking. Stortinget kunne vedtatt drakoniske lover og automatisk utvisning, inndragning av statsborgerskap osv. Men de gjør ingenting.

I stedet smisker politikerne for ungdommen, som fortsatt tror det er 1968.

Oslo 26.06.2025
Publikum under Green Day-konserten under Tons of Rock på Ekebergsletta torsdag.
Foto: Javad Parsa / NTB

Hva hadde Jens Stoltenberg å gjøre på åpningen av festivalen Tons of Rock på Ekebergsletta? Han fisket stemmer, selvfølgelig. Stoltenberg gjør det samme som Mamdani i New York: Han vil vise at han er cool og snakker ungdommens språk. Han er ikke så radikal som Mamdani, men det i samme spor: grønt skifte, rosa hår.

Ap-regjeringen har vedtatt en ny rusreform hvor rusmisbrukere ikke straffes, men får tilbud om behandling. Det er bare det at det gjelder alle rusbrukere, også dem som ikke er misbrukere. I realiteten har man avkriminalisert narkotika, men beholder fasaden.

Ikke overraskende flommer det narkotika inn i landet. De store kokain-beslagene som er gjort både i Norge og Sverige – i tonnevis – er et synlig tegn på at de nordiske land anses som myke innfallsporter til Europa, men også fordi innenriksmarkedene er store. Med innvandring og åpne grenser følger kriminalitet, og narko er fortsatt blant de mest lukrative. Men det er politisk ubehagelig å ta det inn over seg. Støre tror kokainen i Norge skal til Australia.

– Nå forteller politiet at kokainhandel, transitt av kokain, pågår i ulike havner. Norske havner kan være transitt for kokain som skal helt til Australia. Det sier bare noe om hvor globalt dette fenomenet er, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til NTB mandag.

Politikerne fortsetter snill-linjen på tross av at vi for lengst vet at det betyr å ofre en god del ungdommer. Igjen et utslag av kynisme.

Politikerne fyrer opp under kreftene som bidrar til oppløsning av samfunnet.

Det er nok å se på ungdommene som flokker seg om pride og konserter.

Hvorfor oppfordrer politikerne til denne kulturen, der sex og drugs inngår? Fordi det gir lett formbare mennesker. Derfor begynner formingen allerede i barnehagen.

I USA har foreldrene reist seg og vinner frem i rettssystemet. Domstolene slår fast at barna tilhører foreldrene, ikke staten. Men i Norge mener man fortsatt at staten er den beste far. Derfor har den nye autoritarismen som vokser frem i sosialdemokratiet, en ubehagelig smak. Den er autoritær, samtidig som den gir de unge det de unge forventes å like. De som ikke føler seg hjemme i en tvangstrøye, risikerer å bli først klassifisert, blinket ut, overvåket, sensurert og kanskje «tatt inn». Karriereveier stenges. Slik er det nye systemet: Flower Power-Stasi.

Lørdag er det siste dag av Tons of Rock, det er pride-parade nede i byen, det er avskjedskonsert med Åge Aleksandersen på Voldsløkka, og Pitbull holder konsert i Sandvika, med 20.000 utsolgte billetter. Det sier noe om størrelsen på publikum at fire slike arrangement kan gå av stabelen på én dag.

Men de er ikke i flertall, dét er noe politikerne spiller opp til.

Det er fortsatt flest vanlige mennesker.

Pitbull representerer den kulturen unge er blitt fôret med de siste tiårene: grenseløshet, dyrking av kroppen, først er det to som slipper alle grenser, så er de tre. Det er dit det går, og dette regnes som kult av NRK-kulturen. Det som er igjen av kristent og konservativt, later som de ikke ser det. Størrelsen på dagens arrangementer sier noe om hvor stort dette er.

Aftenposten har lørdag en sak om en trefarsfamilie i Nittedal som har fått egne barn. En av «mennene» er nemlig trans, og han skulle ha fjernet eggstokkene da han skiftet kjønn, men det viste seg at de var intakte, og dermed kunne de tre mennene få egne barn. De måtte bare ha et egg først. Dét tok lang tid og kostet mange penger, men nå har de to barn, ett på 2½ år og ett på tre måneder. De er trefarsfamilie. Aftenpostens journalist, Per Magnus Nordrum Riseng, stiller ingen spørsmål på barnas vegne, for de voksne har rett til å realisere seg selv. Uansett.

Flere og flere barn vokser opp med likekjønnede foreldre i Norge. Nøyaktige tall har ingen, ettersom SSB bare teller barn som bor med likekjønnede foreldre i ekteskap eller partnerskap.

Disse tallene øker årlig, og teller nå 1804 barn som bor med to mødre. Tallene for to fedre er langt lavere: 208. Og tallene for tre fedre er, vel … antagelig ganske lave.

Det som tidligere ville vært ansett som freaky, blir i dag ansett som progressivt av mediene, og under pride løftes de frem. Dette er den veien utviklingen går. Vi bryter alle biologiske grenser. Det er ikke lenger noe som er umulig, og ordet selvrealisering får en ny betydning.

Eller vi har Morten Hegseth: I denne paraden er det lov å være hore