Foto: Kathrine Jebsen Moore.

I flere uker har jeg prøvd å være en slags Miss Marple her i den fredelige, men travle lille bydelen her vi bor i Edinburgh. Sentrum av Morningside består av en hovedgate med masse trafikk, samt trivelige små butikker – ostebutikk, bakerier og delikatesser, bruktbutikker og et endeløst antall kafeer.

Dessverre har skilt- og lyktestolpene – som det er mange av – etter hvert blitt dekorert med rosa, hvit og lyseblå teip, så de ser ut som trans-flagg. For en bydel som består hovedsakelig av småbarnsfamilier og pensjonister, så de spesielt malplasserte ut, og de ble etter hvert så mange at man skulle tro man befant seg midt i en permanent Pride-parade. Dette startet for øvrig lenge før juni.

Flere innbyggere har kontaktet kommunestyrerepresentanten i vårt område, en høyst oppegående kvinne som også har sett seg lei på LHBTQ+-aktivistenes vandalisme. Hun har kontaktet kommunen, men kommunen aner ikke hvem det er som plastrer trans-teipen på stolpene, og har til nå vært treg med å fjerne den. Men en dag så min mann en person – bakfra, riktignok – som teipet atter en ny stolpe i rosa, hvitt og blått. Han tok et bilde, og personen hadde stort, krøllete hår og en slank skikkelse. Mannen min så hvor vedkommende bodde, da han eller hun gikk hjem etter ferdig utført «arbeid».

Etter litt graving på Twitter fant jeg en mulig kandidat, en ikke særlig sympatisk transaktivst:

Uskyldige farger?

Jeg sendte informasjonen til vår mer sympatiske kommunestyrerepresentant, og hun formidlet informasjonen videre til kommunen, som fortsatt «undersøker saken». I går traff jeg en hyggelig transperson i kafeen ved parken noen hundre meter fra sentrum. Samme krøllete hår. Vi får se om kommunen kontakter ham (jeg vet at vedkommende ønsker å bli omtalt som «hun», men for meg blir det å gå på akkord med sannheten, vedkommende er en biologisk mann).

Noen vil nok lure på hvorfor man gidder å reagere på noe som kanskje virker som uskyldig aktivisme. Hvem bryr seg om at lyktestolper og skilt er dekorert med rosa, hvitt og lyseblått?

Rosa og lyseblått har lenge symbolisert uskyld. Det er fargene vi forbinder med nyfødte babyer – guttebarn kledd i lyseblått, jentebabyer i lys rosa. Kanskje det er litt gammeldags nå, og vi ser mer kjønnsnøytrale plagg i butikkene. Men fortsatt symboliserer fargene uskyld og barnlighet. Så hvorfor har transaktivistene valgt seg nettopp disse fargene?

Rosa kompetanse

Transflagget ble designet av Monica Helms, født Robert Hogge. Ifølge journalist Genevieve Gluck er Helms en fetisjist som tenner på å se seg selv som kvinne, og som beskriver seg selv som «tokjønnet» som «flyter mellom to verdener». Han har skrevet noveller om kvinner som aldri eldes, og ser ut som unge jenter hele livet. Hans flagg-design er ikke blitt kjent før i de senere år, da transaktivismen har lykkes i å bli tatt opp i Pride-feiringen og lhbt-aktivismen generelt. Det nyeste Pride-flagget, «the Pride Progress flag», har tatt opp i seg transfargene som følge av translobbyens stadig sterkere innflytelse. I Norge ser vi den spesielt gjennom den store innflytelsen Foreningen FRI har fått, med sitt inntog i skoler og barnehager, der deres undervisningsopplegg for lærere har det passende navnet «Rosa kompetanse». FRI organiserer også de store Pride-arrangementene rundt om i Norge.

Gluck skriver:

«Helms var 48 år gammel og en veteran fra den amerikanske marinen da han designet trans-flagget i 1999. Han har hevdet at de babyblå og pastellrosa stripene kom til ham via «guddommelig inngripen», men fargene dukker også opp i mer skammelige sammenhenger. Ifølge Dr Sarah Goode, direktør for StopSO (Specialist Treatment Organisation for the Prevention of Sexual Offending), har pedofile som møtes på nettet utviklet sin egen kultur, sitt eget språk og sine egne symboler. Et vanlig symbol brukt på forum for pedofile har fargene lys rosa, lyseblått og hvitt.»

Rosa symboliserer «jente-elskere», lyseblått symboliserer «gutte-elskere», og symbolikken ble brukt lenge før Helms designet trans-flagget. I Europa brukes symbolene av pedofile som ser etter barneprostituerte. Det er usikkert om Helms var klar over dette, skriver Gluck, men han har i et intervju selv sagt at fargene representerer unge jenter og gutter. Fra starten har trans-ideologien altså rettet seg mot barn.

Love is love?

Vi har lenge blitt fortalt at Pride og det seksualitets- og kjønnsidentitetsmangfoldet som faller inn under regnbue-paraplyen, deriblant transideologien, kun handler om kjærlighet, aksept og «retten til å elske hvem du vil». Men mye tyder dessverre på at vi blir lurt, og flere begynner å få øynene opp for hva som ligger bak slagordene. Hva betyr egentlig «å elske hvem man vil»? Er det virkelig ingen grenser for det de kaller «kjærlighet» (men som kan beskrives som sex). Stiller man slike spørsmål, blir man selvsagt sablet ned som utdatert, høyreekstrem og kristenkonservativ konspirasjonsteoretiker.

Men i lengden får folk nok, og slik stempling kan ikke hindre sannheten i å komme ut. Derfor ser vi flere steder at det protesteres heftig, særlig når det kommer til barn og unge som blir utsatt for propagandaen i alle kanaler – også gjennom skoler og barnehager. I Norge gir det utslag i leserinnlegg fra bekymrede foreldre og lærere, mens i Canada har det kulminert i protester der muslimer og kristne har kommet sammen for å tråkke i stykker Pride-flagg. Republikanske delstater i USA har strammet inn på LHBTQ+-undervisningen i skolen og såkalt kjønnskorrigerende behandling for mindreårige. Det siste har Norge også gjort – men av en eller annen grunn kaller likevel ikke norske medier dette for «høyreekstremt».

Transaktivismen har kommet langt her i Skottland også, men enn så lenge er det ikke greit å klistre dine egne transflagg på stolper eid av kommunen. Kommunen er (som vanlig) treg, og klarer ikke å fjerne flaggene raskere enn den enda anonyme trans-aktivisten klarer å erstatte dem. At en kommunestyrerepresentant for det konservative partiet også ønsker å fjerne dem, er et lyspunkt, selv om det er nok av andre fronter der den altomfattende nye religionen må bekjempes.

Ta fostermoren som ble meldt til barnevernet fordi hun protesterte mot skolens undervisning om kjønn, for eksempel. Eller demoniseringen av J.K. Rowling, før omtalt som en nasjonalskatt i Storbritannia for å ha skrevet den millionselgende bokserien Harry Potter. Nå blir hun karikert som en stygg, aldrende heks av Oxfam, en veldedig organisasjon som driver tusenvis av bruktbutikker i Storbritannia, fordi hun mener kvinners kjønnsbaserte rettigheter blir angrepet av transideologien. Heldigvis ba Oxfam om unnskyldning; enda en liten seier mot transideologien.

Debatt i grøften

Da jeg forleden dag skulle donere noen sekker med fravokste barneklær, gikk jeg rett forbi Pride-utstillingen i Oxfams vinduer til butikken ved siden av. Hos British Heart Foundation var det kun et lite, enslig Pride-flagg. Det er umulig å komme helt utenom Pride-flagg i juni.

Mannen min og jeg har tullet litt om å dra rundt med en Stanley-kniv, forkledd i caps og solbriller, for å fjerne teipen på stolpene selv. Men det er nok ikke særlig klokt. For det første kan vi pådra oss sinnet til transaktivister, som stadig truer motstandere med vold. For det andre er det ikke vår jobb å holde stolpene frie fra andres vandalisme. Det handler også om å forsøke å holde debatten på et nivå der vi bruker ord og ikke går ut i gatene og aksjonerer.

Transdebatten har lett for å havne i grøften – mest takket være transaktivistene som truer og bruker ad hominem og andre uakseptable debatt-teknikker (for ikke å glemme faktisk vold). Kathleen Stock, den lesbiske feministen som måtte ha sikkerhetsvakter da hun skulle tale ved Oxford Union for noen uker siden, er et godt eksempel på den overreaksjonen transkritikere blir møtt med.

Som Marianne Brattgjerd, samfunnsdebattant i kjønnsdebatten og professor i filosofi, skriver på Facebook under tittelen »Hvordan debattere Pride?»:

«Det er helt legitimt å være kritisk til Pride og ytre dette offentlig. Da særlig med tanke på at det er Foreningen FRI som er arrangør av de større Pride-paradene, og hvor denne organisasjonen har en politisk agenda som mildt sagt er svært kontroversiell. Under årets Pride-arrangement vil du f.eks. bli invitert til panelsamtale som har til hensikt å «gi gode råd til sexfesten din». Pride er også talerør for organisasjoner som bl.a. ønsker å legalisere kjøp av sex (Pion), og for organisasjoner som jobber for trygg bruk av rusmidler i kombinasjon med homosex (Chemfriendly Norge). Under årets arrangement vil du også bli introdusert for polygami, BDSM og dragshow for barn.

Enhver som ønsker å påvirke samfunnet med sitt tankesett, må tåle å bli kritisert. Så hvordan fremmer en kritikk mot Pride?

Jo, det gjør en gjennom dialog og samtale. Kunsten er å lære seg å stille gode spørsmål og gi gode motargumenter, samtidig som en også viser at det finnes en bedre vei å innrette samfunnet vårt på enn den veien som fremmes av FRI.

Brenning av flagg er 𝐢𝐤𝐤𝐞 kritikk, det er vandalisme på høyt plan. Ordene vi bruker er heller ikke uten konsekvenser. Vi bør ta sterk avstand til språk som har til hensikt å nedverdige andre mennesker.

Her er jeg helt enig med Brattgjerd. Vi fremmer ikke saken vår ved å legge oss på samme nivå som noen av transaktivistene.

Grenseløs ideologi?

Samtidig er det viktig å kunne peke på den grenseløsheten som tilsynelatende preger deler av Pride-bevegelsen. Det som før handlet om homofiles rettigheter og sosial aksept for likekjønnede forhold, handler nå stort sett om konseptet kjønnsidentitet, som i seg selv diskriminerer homofile. For hva er vel retten til likekjønnet kjærlighet om enhver kan kalle seg en kvinne eller mann? Det finnes også en bevegelse innen regnbueparaplyen som kaller seg for MAPs – Minor Attracted Persons. Denne har gått under radaren for de fleste til nå, men prøver å få innpass i Pride-bevegelsen.

Her i Skottland har politiet erstattet ordet «pedofil» med «MAP» og med det blitt kritisert for å vanne ut pedofili-begrepet. I enkelte Pride-parader har det også sneket seg med symboler for pedofili. Det betyr ikke at vi skal anklage alle som støtter Pride for pedofili, eller for å være medløpere til pedofili-aktivisme. Men det betyr at vi kan be dem ta et oppgjør med dem som mener MAP-aksept er neste post på programmet. Nekter de å gjøre det, og isteden anklager oss som kritiserer utviklingen med merkelapper, vet vi at vi har å gjøre med mennesker som er forblindet av sin egen ideologi. Og da er det ikke sikkert at det er nok å skrive leserinnlegg og kritiske artikler.

 

 

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!


 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.