Hvorfor er europeiske myndigheter så redde for det de kaller hatefulle ytringer? Dette er et spørsmål som stilles av spaltist Lauren Smith i The European Conservative.

18. juni markerte visstnok den tredje dagen mot såkalt hatefulle ytringer noensinne, og samtidig starten på Europarådets uke mot «hatytringer», No Hate Speech Week.

Temaet for årets No Hate Speech Week er omtrent så inspirerende som man kan forestille seg: «Forbedre juridiske og ikke-juridiske tiltak mot hatefulle ytringer gjennom en flerpartstilnærming». I praksis betyr dette at man må diskutere hvordan myndighetene kan holde kontroll over narrativet, særlig på sosiale medier.

Europarådets leder Alain Berset gjorde dette klart da han åpnet festlighetene med en tale i Strasbourg. «Hatprat er ikke et isolert problem», sa han, «men en del av en dypere utfordring – for tilliten, for sannheten, for selve demokratiet».

Lauren Smith påpeker derimot at «i virkeligheten er ytringsfriheten en grunnleggende del av ethvert demokrati. Retten for folk til å si hva de vil, uansett hvor grovt, støtende eller hatefullt det er, er avgjørende for at et samfunn skal forbli åpent og fritt».

Berset uttalte også «Hat begynner med ord, men slutter ikke der. Europarådet har vært tydelig: Hatprat og hatkriminalitet er ikke separate problemer – de eksisterer i et kontinuum».

Smith mener at ord aldri kan være voldelige. Det eneste de kan såre, er følelser. «I motsetning til å påføre noen en reell, alvorlig skade, er det å krenke helt subjektivt. Den eneste som kan bevise det, er den som hevder seg krenket. Det er derfor definisjonen av hatefulle ytringer er så vag og uforpliktende – og det er derfor den i EUs øyne kan brukes om alt fra å kritisere konsekvensene av massemigrasjon til å hevde at kvinner ikke kan ha penis».

Europarådet vil arrangere over 18 workshoper om temaer som «å motvirke hatefulle ytringer i media og på nettet, sexistiske hatefulle ytringer og hatefulle ytringer rettet mot romfolk og reisende», samt et «studiebesøk» organisert av enheten for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk og kjønnskarakteristika. Med andre ord skal enhver dissens mot ortodoksi bekjempes, om ikke direkte kriminaliseres.

Den største synderen på dette feltet er Digital Services Act (DSA), EUs drakoniske lovgivning som regulerer «skadelig innhold» på nettet. Ifølge DSA kan selv det å intervjue en tidligere president i USA utgjøre hatefulle ytringer.

Dette var konklusjonen til Thierry Breton, den daværende EU-kommissæren med ansvar for håndhevingen av DSA, i fjor. I forkant av det amerikanske presidentvalget advarte Breton om at Elon Musks livestreaming av et intervju med Donald Trump på X kunne være i strid med EU-lovgivningen om spredning av «skadelig innhold».

Lauren Smith hevder at sensurtiltakene handler langt mer om kontroll enn om å gjøre verden tryggere, både på og utenfor nettet:

EUs meningsløse krig mot hatefulle ytringer er ikke bare rettet mot ytringsfrihetsvennlige enkeltpersoner som Musk. Den er systematisk. Som en fersk rapport fra MCC Brussels viser, bruker EU utrolige 649 millioner euro av skattebetalernes penger på å «forske på» og motvirke hatefulle ytringer og desinformasjon. Rapportens forfatter, Dr. Norman Lewis, påpeker at pengene som brukes på disse 349 prosjektene, er 31 % mer enn hva EU bruker på transnasjonal kreftforskning. Et av de mest bekymringsfulle prosjektene som identifiseres i rapporten, er bruken av KI-systemer for å overvåke og sensurere «problematisk» innhold, samt «opplæring» av brukere, særlig unge mennesker, i å identifisere, motvirke og rapportere hatprat der de ser det. Dette høres ut som et forsøk på å hjernevaske Europas ungdom til å overvåke sine egne og andres meninger. Det kunne ikke vært tydeligere at EUs kampanje mot hatefulle ytringer egentlig er et angrep på alle ytringer. EU ser ytringsfriheten som en av de alvorligste truslene mot å spre sine globalistiske, identitære budskap. Derfor føler EU behov for å bygge opp et omfattende sensurapparat for å knuse avvikende meninger uansett hvor de måtte dukke opp. Uken mot hatprat kan bli omtalt i vage, luftige vendinger om å beskytte demokratiet og bekjempe diskriminering. Men som en rapport har avdekket, er EUs sensurlover overhodet ikke effektive når det gjelder å stoppe hatefulle ytringer. Et sted mellom 87,5 % og 99,7 % av innleggene som ble fjernet på sosiale medier under DSA, var helt lovlige. Den eneste ‘forbrytelsen’ disse brukerne begikk, var å legge ut noe uhøflig eller upassende.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!