Muslimske demonstranter avbryter en presse­konferanse holdt av Muslim Council of Great Britain i den sentrale moskeen i London den 19. april 2005. Muslim Council holdt et medie­arrangement for å oppfordre muslimer til å stemme i det britiske parlaments­valget 5. mai 2005. Foto: Alastair Grant / AP / NTB.

En av de mest ulykksalige konsekvensene av befolknings­utskiftningen er undertrykkelsen av ytringsfriheten. Jo flere muslimer, desto flere koranlover, blasfemilover og lover mot såkalte hatytringer, enten det skyldes særbehandling av islam eller frykt for sosial uro.

Ingen steder er denne utviklingen tydeligere enn i Storbritannia.

Storbritannia var en gang frihetens land, landet som ga verden parlamentarisk demokrati og grunnleggende borger­rettig­heter. I dag blir tusenvis av borgere arrestert hvert år fordi de ytrer seg. Det som en gang var utenkelig, har blitt hverdagskost i et land som langsomt glir inn i autoritær kontroll, i et fryktens fengsel.

De mest opplagte eksemplene på krisen

Eksemplene på ytrings­frihets­krisen i Storbritannia er så mange at de nesten virker uvirkelige. Telegraph-journalisten Allison Pearson ble arrestert på grunn av et ett år gammelt innlegg hun hadde slettet på sosiale medier. Politiet dukket opp på døren hennes en søndag morgen for å avhøre henne om «hatkriminalitet» – uten engang å fortelle henne hva hun hadde skrevet.

Sjokkerende er også saken om læreren ved Batley Grammar School som i 2021 viste en Muhammed-tegning i en time om ytringsfrihet. Protestene utenfor skolen var så voldsomme at han ble suspendert og fortsatt må leve i skjul etter drapstrusler. En uavhengig etterforskning konkluderte med at han hadde blitt sviktet av alle myndigheter, og omtalte ham som et «offer for frihets­innskrenkende trakassering». Men han forblir i skjul.

I Wakefield mottok en 14 år gammel autistisk gutt drapstrusler fordi han hadde «skadet» en koran ved å rispe den. Politiet valgte å gi dem som truet gutten på livet, en «advarsel», mens selve rispingen ble registrert som en «hatefull hendelse som ikke var straffbar». Guttens mor måtte be om offentlig unnskyldning i den lokale moskeen.

Tallene taler for seg selv: Over 13.000 såkalte hat­kriminalitets­saker registreres årlig mot britiske statsborgere. Alt dette, og mer til, er ikke tilfeldige hendelser, men et systematisk angrep på ytrings­friheten.

Det orwellske kontroll­systemet

Et sentralt problem er spredningen av «hatefulle hendelser som ikke er straffbare», en orwellsk konstruksjon som gjør det mulig å registrere og overvåke borgere for ytringer som ikke en gang er ulovlige.

Som Matt Goodwin påpeker, fungerer disse som våpen mot alle som våger å utfordre den rådende konsensus om innvandring, multi­kulturalisme eller islam. Disse «lovlige forbrytelsene» og «fredelige angrepene på ytrings­friheten» er kjernen i det nye engelske kontroll­systemet.

Politiet har forvandlet seg fra kriminalitets­bekjempere til tanke­politi. Mens innbrudd forblir uløste og volds­kriminaliteten øker, prioriteres den «emosjonelle tryggheten» ved «hatefulle» ytringer fremfor borgernes grunn­leggende rettig­heter. Systemet er utformet for å skremme folk til taushet.

I frihetens navn undertrykkes friheten. For å beskytte toleransen praktiseres intoleranse. Storbritannia redder demokratiet ved å ødelegge det.

Paradokset er åpenbart: Mens borgere fengsles for å uttrykke sine meninger på sosiale medier, løslates hardbarkede kriminelle før tiden på grunn av plassmangel. Prioriteringene har blitt helt forvridd i et system som har mistet sitt moralske kompass. Kritikere av Storbritannias utvikling mot stadig mer totalitarisme blir derimot fordømt som «radikaliserte».

Islams særstatus og skjulte blasfemilover

En av de mest bekymrings­fulle utviklings­trekkene er innføringen av de facto blasfemi­lover i det skjulte.

Som Tom Jones dokumenterer i sin nye analyse, ble den kurdisk-armenske ateisten Hamit Coskun dømt for «religiøst betinget forstyrrelse av den offentlige orden» etter å ha kritisert islam og «på skjendig vis» holdt opp en koran. Med andre ord en islamsk blasfemilov, innført ved lov.

Westminster bøyer seg for Mekka

Storbritannia har still­tiende utviklet et dobbelt retts­system med 85 sharia­domstoler, som treffer juridisk bindende avgjørelser i ekteskaps-, skilsmisse- og arvesaker. Storbritannia har med rette blitt kalt sharia­domstolenes vestlige sentrum, og innflytelsen deres er i ferd med å spre seg til det sekulære systemet.

Labour-politikeren Tahir Ali spurte stats­minister Starmer direkte om han ville innføre lover mot «krenkelse av alle religiøse tekster». Svaret var avslørende: Staten har en plikt til å bekjempe «islamofobi i alle former». Dette kan neppe tolkes som noe annet enn en de facto innrømmelse av at islam­kritikk skal kriminaliseres.

Den foreslåtte definisjonen av islamofobi, som er fremmet av den tverr­politiske All-Party Parliamentary Group i det britiske parlamentet, gjør enhver kritikk av islam til «en form for rasisme». Det betyr at bekymringer om innvandring fra muslimske land, beskrivelser av grooming-gjenger som overveiende muslimske, eller ideologisk kritikk av islamske doktriner, kan regnes som islamofobisk.

Først kom sharia­domstolene. Så kom de facto blasfemi­lovene. Nå kommer den offisielle kriminaliseringen av islam­kritikk. Og snart – total taushet.

Institusjonell kontroll og fremtids­utsikter

Problemet forsterkes av elitens totale dominans over sentrale institusjoner.

En mikroskopisk elite påtvinger en hel nasjon sitt radikale verdensbilde. Universiteter, medier, skoler og offentlige institusjoner kontrolleres av en liten gruppe hvis radikale synspunkter, ifølge Goodwin, deles av bare 10-15 prosent av befolkningen, men som påtvinges resten gjennom institusjonell makt.

Demografiske prognoser viser også at den muslimske befolkningen, som i dag ligger på rundt 6,3 prosent, vil fordobles innen få år.

Dilemmaet er at islamsk jura er fundamentalt forskjellig fra vestlig rett. Mens vestlige systemer definerer forbrytelser som brudd på verdslige lover, ser islamsk rett på dem som overtredelser av guddommelig orden. Etterhvert som den muslimske befolkningen vokser, vil presset for blasfemi­lover bare bli sterkere.

Storbritannias skillevei

Storbritannia seiler nå – billedlig talt – på det autoritære havet med ytrings­frihetens kompass knust og multi­kulturalismens storm i seilene. Landet kan velge å gjen­opprette de grunn­leggende prinsippene om ytrings­frihet som en gang gjorde det til frihetens fedreland. Eller det kan fortsette på den autoritære kontrollens vei, der borgernes ord og tanker overvåkes og straffes av staten.

Men valget er ikke bare Storbritannias.

Hele Vesten står overfor det samme dilemmaet: Kan liberale demokratier overleve når grunn­leggende frihets­rettig­heter ofres på mangfoldets alter? Storbritannias erfaringer viser hvor raskt et fritt samfunn kan gli over i autoritære tilstander når eliten, presset av befolknings­utskiftningen, prioriterer anti-vestlig ideologi.

Ytringsfriheten er en av Vestens kjerneverdier og grunnlaget for mange andre rettigheter. Mister vi den, mister vi alt som hittil har kjennetegnet oss som sivilisasjon.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!