Ferdinand Wyller, «Magnetisk felt», pyrografi.

Den nye samtykkeloven sier at den anklagede i en rettssak må kunne forklare hva som tydet på at den andre samtykket til sex. Og var det et uttalt «ja» der?

Dagens lov handler om hva offeret eventuelt gjorde for å kjempe imot. Men foran dommeren blir det viktigste altså nå: Har den tiltalte ordet i sin makt, og kan sannsynliggjøre frivilligheten?

Det tryggeste blir selvfølgelig, om man ikke ønsker økonomisk ruin eller fengsels­straff, – å dokumentere hele seansen på mobilen. Alternativt skrive kontrakt i forkant. Man ønsker trygg sex.

Den sagnomsuste relasjonen mann–kvinne er rik og mange­fasettert.

Til grunn ligger ren biologi og seksuelt begjær. Dette har gjennom alle tider vært kanalisert, beskyttet, eller styrket, – av behovet for kjærlighet, trygghet, reproduksjon, trofasthet, tilhørighet, religion, slekt, skjønnhet, tradisjon, vennskap og varme.

Men når denne kulturelle innpakningen rakner, blir det kanskje litt som med alkohol, – man får ren rølp; og ofte må da ordens­maktene gripe inn. Det som kunne ha vært så hyggelig, ender opp med en rettssak!

Spesielt det maskuline begjæret har fått frie tøyler, og rendyrkes gjennom digitale medier. Samfunnet oppmuntrer dette med den ene hånden, men slår ned med den andre.

Mange kvinner kommer i forsvars­posisjon, og ikke få kjønns­relasjoner blir formelle og prestasjons­pregede. Lyst trives ikke under slike forhold.

Et godt alternativ er imidlertid det frigjørende og tillit­vekkende «JA» som man kan gi hverandre i kirken foran alteret. Man lover å elske og å ære hverandre…

Ikke nødvendigvis fullkomment dette opplegget heller, men tross alt bedre. Gradvis leies vi nå tilbake til tidligere tiders romantiske klokskap.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.