Man ser det overalt nå. Juni. Og hva betyr det? Jo, regnbueflagg på hver en flaggstang, bedriftslogoer i alle tenkelige farger, og en nærmest ustoppelig strøm av «Pride» i alle kanaler.

Fra NRK til lokalavisa, fra banken til barnehagen – alt skal være «pride». Og man spør seg: Hvorfor i all verden skal det arrangeres en hel festival, en hel måned, utelukkende for bare en gruppe raringer, og ikke for absolutt alle?

Er ikke Pride ment å handle om «kjærlighet og mangfold»? Ja visst, sier de. Men når man ser på hva det faktisk har blitt, da er det vanskelig å kjenne seg igjen i den beskrivelsen. Det har blitt en parademarsj for en spesifikk livsstil, en utstilling av en liten minoritet som forventer at hele samfunnet skal heise flagget og hylle akkurat dem. Hva med oss andre? Er ikke vi en del av mangfoldet også?

Hvorfor skal mine barn, eller dine barn, tvinges til å se på og forholde seg til en feiring som altfor ofte sklir ut i seksualiserte oppvisninger? Fra lateks og pisk til halvnaken hud på offentlig gate – dette er ting som ville ført til politianmeldelse om det skjedde en hvilken som helst annen dag. Men i juni? Da er det visst frigjøring, og alle skal klappe i takt.

Man må jo spørre: Hvorfor skal dette, av alle ting, tvinges inn der barn ferdes? Hvorfor skal skattepenger gå til å finansiere en feiring som for mange handler mer om sex enn om kjærlighet?

De snakker om inkludering, men virker mest opptatt av å ekskludere alle som ikke ukritisk omfavner deres agenda. Hvis Pride virkelig var for «alle», hvorfor er det da ikke en feiring av familier? Av bønder? Av pensjonister? Av folk som betaler skatt og holder samfunnshjulene i gang? Nei, da. Det er forbeholdt en utvalgt gruppe, hvis livsstil skal hylles i hver en krok av samfunnet, fra skolen til statskanalen.

Det er en åpenbar dobbeltmoral som spres ut av den politisk korrekte eliten og villige medier. De vil påtvinge oss et syn, en feiring, og en agenda. Og de forventer at vi skal danse med, uten å stille spørsmål.

Men for mange av oss er dette bare et symptom på en kultur som har gått av hengslene, en kultur som prioriterer særinteresser fremfor den sunne fornuften og de tradisjonelle verdiene som har bygget dette landet.

Hvis man først skal feire noen raringer som finnes både i Norge og i andre land, så burde man jo i likestillingen og rettferdighetens navn feire alle raringer. Da burde man begynne med de 169 som for tiden oppholder seg på Løvebakken i Oslo, deretter saumfare media, domstoler, politi og hele embedsverket. Der finnes det mange gode kandidater.

Personlig synes jeg at skjeggete menn i lærbukser med Superlangbein-åpning bak er et lite hakk mer irriterende å påtvinges i alle kanaler, enn hva det er å måtte høre Jonas Gahr Støre fortelle oss at «neste år – DA skal alle få god råd da», men her er jo smaken også som baken. Den er både rund og delt. Jeg har stor forståelse for de som setter Støre høyere på irritasjonsbarometeret enn de skjeggegutta.

La oss heller ta en måned i året og hylle alle raringer, avvikere, tosker, dumpapper, nepeskaller, kålhoder, tomater og fastleger. Vi kan feire ved å spise iskrem med ketchup, løpe tre ganger rundt huset i bare pyjamasen mens man holder pusten, og drikke kokt aske.

På den måten sikres mangfoldet og integreringen også, siden disse aktivitetene kan utføres av alle som er rare nok, uavhengig av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion, livssyn eller seksuell orientering.

Tut og kjør!

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!