Voss kulturhus, som åpnet i 2011, kostet nesten 100 millioner kroner. Siden har kommunen fått innstrammings­behov i samme størrelses­orden. Foto: Bergen Offentlige Bibliotek / Wikimedia Commons (cc by 2.0).

Kommune-Norge ser ut til å få dårligere og dårligere råd, og du har sikkert merket fenomenet selv: Selv om du betaler stadig mer skatter og avgifter, går budsjettet underskudd, og kommunen må skjære ned på både skole, eldre­omsorg, fritids­klubber og andre tilbud du betaler skatt for å få. Samtidig ser det ut til at kommunene alltid har råd til kulturhus, kostbare klima­tiltak, flere «flyktninger» som må bosettes og alltid flere ansatte som skal administrere det hele, samt kommunikasjons­eksperter som skal fortelle folket hvor flinke politikerne er. Hva i huleste er det som foregår?

Det har fagforeningen Econa også lurt på. Den samler arbeids­takere innen økonomisk-administrative fag under hoved­sammen­slutningen Akademikerne, og nylig publiserte de rapporten «Stort potensial for bedre økonomi­styring i Kommune-Norge». Her har 243 medlemmer svart på spørsmål rundt økonomi og kommunal forvaltning, og den rapporten har noen interessante konklusjoner.

Det viser seg nemlig at kommunene er styrt av folk som er helt noldus på økonomi, og synker ned i kreditt­gjeldens bunnløse myr fordi mamma­staten ikke passer på dem. Og det er litt mystisk, siden de som styrer kommunene, tilsyne­latende er voksne folk over 18 år som bør ha lært seg det mest grunnleggende innen normal, økonomisk snusfornuft: Ikke bruk penger du ikke har, og sørg for å betale det viktigste først.  Man trenger vel ikke BI for å skjønne såpass?

Alarmerende kunnskaps­løshet og inkompetanse

Rapporten fra Econa gir et foruroligende innblikk i kommune­administrasjon fra økonomi­fag­folkets ståsted. De er ikke imponert over det som foregår, og stiller følgende syrlige spørsmål i rapporten: «Velger kommunene selv økonomiske problemer?». Og svaret på det er: «ja». Econa ser et klart mønster hvor særlig vedlikehold prioriteres for lavt.

Dette er et resultat av at politikerne setter kortsiktig politisk gevinst høyere enn lang­siktig­het, og gjerne finansierer tiltakene med lettvinte lån. Det fremstår som altfor lett for lokal­politikere å sette kommunen i gjeld og påføre skatte­betalerne stadig større rente­utgifter, som igjen spiser opp hele handlings­rommet i budsjettet.

Respondentene i under­søkelsen mener at politikkens kortsiktige logikk skaper problemer som går ut over kommune­økonomien, og politikernes evne til å forstå økonomi og virkningene av beslutninger, hindrer politikerne i å nå sine politiske mål. Respondentene forteller også om at reguleringer og sentrale føringer ikke henger sammen med det som er økonomisk gjennom­før­bart. Regne­stykkene går ikke opp. Og derfor får du stadig høyere kommunale avgifter.

Konklusjonene i rapporten:

• Bare én av fire mener at politikerne bryr seg nok om økonomi­styring.
• Andelen økonomer i kommunene som mener at det står dårlig til med politikernes kontroll på kommune­økonomien, er på 64 prosent. Bare 12 prosent mener kontrollen er god.

• Manglende evne til å prioritere vedlikehold er et tegn på at man ikke tenker langsiktig og planmessig om kommunens økonomi.
• Økonomene mener i stort monn at det er for lett å låne penger. Bare 18 prosent er uenig i at egen kommune har tatt opp for mye gjeld.

Ifølge rapporten bør dette gjøres: 

Faktorene over svekker den økonomiske bærekraften. Samtidig viser analysen at bedre virksomhets­styring kan gi store effektiviserings­gevinster. Derfor gir Econa følgende anbefalinger i rapporten, som kan gi innsparinger på mellom 30 og 50 milliarder kroner årlig:

• Stortinget bør redusere omfanget av statlig regulering av kommunenes drift.
• På kort sikt følge opp Arbeider­partiets forslag om revidering av lover og forskrifter som regulerer kommunenes tilbud.
• Stortinget bør oppmuntre til budsjett­disiplin for å realisere effektiviserings­gevinster i kommunene.
• Stortinget bør vurdere insentiver for å stimulere til effektiv drift, som for eksempel få ned gjeldsgrad og vedlikeholds­etterslep.
• Norske kommune­politikere bør tilbys et grunn­leggende kurs i kommune­økonomi.
• Kommunene bør lære mer av hverandre og se etter beste praksis.
• Ved å gjennomføre disse tiltakene kan vi sikre en mer bærekraftig kommune­økonomi og bedre tjenester for innbyggerne.

Forventningsgapet!

Overfor Fredriks­stad Blad erkjenner lokal­politikerne at de har for dårlig kunnskap, og 80 prosent av landets kommune­styre­representanter mener de trenger bedre opplæring i budsjett- og økonomi­arbeidet de steller med. Det låter kanskje litt over­raskende, men slik lokal­politikere ser det, har det blitt ytterst vanskelig å manøvrere norske kommuner – og det vil bare bli enda mer krevende i årene fremover.

Forventningene til hva en kommune skal levere, øker nemlig år for år, samtidig som det mangler både penger og folk. Dette forventnings­presset kommer ikke bare fra borgerne, som allerede opplever store mangler i primær­tjenester som de faktisk betaler for. Nå ønsker kommunenes egen interesse­organisasjon (KS) å sette forventnings­gapet øverst på den offentlige dagsordenen i 2025, så alle forstår problemet.

– Forventnings­gapet defineres som avstanden mellom det som i sum forventes av kommuner og fylkes­kommuner, og hva det er mulig å yte med de ressursene som er tilgjengelig.

KS mener at flere parter må ta sin del av ansvaret for at gapet mellom forventninger og realiteter bare fortsetter å øke, og som alle vet: Ansvars­pulverisering fører sjelden til endring eller handling. Tvert om. Men likevel har KS flere gode poeng når de oppsummerer problemene på denne måten:

• Nasjonale politikere gir løfter til innbyggerne på vegne av kommuner og fylker, men følger ikke opp med tilstrekkelige midler til alle «reformer» og «historiske løft».
• Lokale folkevalgte fyller på med ytterligere løfter til velgerne for å vinne popularitet.
• Media bidrar gjennom å sette søkelyset på enkelt­skjebner og situasjonen til svake grupper. KS understreker at det er medias rolle å være samfunnets vaktbikkje, men etterlyser at slike historier oftere burde etterlatt en diskusjon om hvor grensen faktisk går for hva en kommune kan tilby.
• Og til slutt – den enkelte av oss. Generasjon etter generasjon har etter andre verdenskrig opplevd økt velstand og velferd. Dette har påvirket innbyggernes forventninger til det offentlige.

Valgkamper handler aldri om økonomi, vedlikehold og ansvarlighet

Man kan sukke tungt over denne sirkelen av selvskading. Det er imidlertid viktig å huske at det ikke er flertallet av borgerne som forlanger at det brukes mer penger på kulturhus, sykkelveier, flyktning­boliger, klima­sløsing og kommunale ansettelser. Det flertallet ønsker seg, er at kommunene prioriterer primær­oppgavene folk betaler skatt for – og skulle det bli noen penger til overs, så kan man heller finne på noe gøy. For flertallet består av voksne folk.

Det gjør sjelden kommune­styrene: De består av partier som foruroligende ofte stemmer i blokk og i flokk, i stedet for å stemme på fornuft og ansvarlighet. Dette vet jeg, etter å ha vært lokal­politiker selv i noen år. Når Arbeider­partiet eller SV vil ansette klima­rådgivere på kommunal lønn, og i tillegg hente inn enda flere «flyktninger» som skatte­betalerne må kjøpe bolig til, da får de flertall hvis venstre­siden sitter i flertall.

I kommunestyrer nytter det derfor sjelden å hisse seg opp og si vi trenger ikke bruke penger på sykkelveier som noen få bruker halve året. Vi må bruke pengene på det som kommer flest til gode hele året. Ingen representanter vil bryte med partipisken, og det betyr at debatt, argumenter, tall, fakta, logikk og forsiktighet har ytterst liten effekt. Og velgerne oppdager ikke uansvarlig­heten før  den lokale skolen plutselig må stenge, eller hjemme­hjelpen må skjæres ned.

Det er en kjent sak at en «flyktning­familie» fort kan sprenge selv en mellomstor kommunes sosial­budsjett, eller at drifts­kostnadene på det nye, gilde kulturhuset (som ingen tenkte på og alle er overrasket over) kan velte hele budsjettet. Og da må det avgifts­økninger til. Det er ingen vei utenom, og velgerne finner seg i det, i valg etter valg.

Dessverre forsvinner slike kritiske rapporter like fort som skatte­pengene dine, så det er lite trolig at det blir noen endring – selv om både fagfolk og velgere ønsker endring.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.