Idag i 1948 utløp det britiske mandat i Midtøsten. Samme dag samlet David Ben-Gurion Det jødiske råd i Tel Aviv og proklamerte staten Israel.

Dagen efter, 15. mai, angrep fem arabiske stater – Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak – den nyfødte nasjonen i det som er kjent som den første arabisk-israelske krig, i Israel kjent som Uavhengighetskrigen. Blant palestinerne er den Nakba («katastrofen»). 

– Mer enn overlevelse

– Denne dagen (14. mai) er ikke bare en feiring av overlevelse. Det er en feiring av oppstandelse. Av lys ut av mørket. Av liv ut av aske, skriver Open Source Intel i et lesverdig innlegg på X:

Today, 77 Years Ago in the Hebrew Calendar: The Birth of a Nation Surrounded by Fire

On May 14, 1948, as the sun dipped over Tel Aviv, David Ben-Gurion stood before a small crowd in a modest hall and declared the rebirth of the Jewish state. After 2,000 years of exile,… pic.twitter.com/ySjYe4g4Ok

— Open Source Intel (@Osint613) May 1, 2025

Guds pakt med Abraham

Jødenes historie i Kanaans land strekker seg tilbake til bibelsk tid. Kanaan er det historiske navn på et område som idag grovt sett omfatter dagens Israel, Palestina, Libanon samt deler av Jordan og Syria. 

Ifølge tradisjonen inngikk Gud en pakt med Abraham og hans efterkommere, israelittene (1. Mosebok). Han lovet at Kanaan skulle tilhøre israelittene, Abrahams slekt skulle bli tallrik som «stjernene på himmelen» og gjennom den skulle alle jordens folk bli velsignet.

Pakten er i jødisk tradisjon en dynamisk prosess som gradvis oppfylles gjennom historien, i tidlig tid med kongedømmene under Saul, David og Salomo, men den ble «satt på pause» med splittelsen av riket efter Salomo, eksilet i Babylon (587 f.Kr.) og romernes ødeleggelse av tempelet (70 e.Kr.) da jødene ble spredt i diasporaen – uten at de mistet sin religiøse og kulturelle tilknytning til Eretz Israel (Israels land). 

Et jødisk nasjonalhjem

Den moderne sionistiske bevegelse som ønsket å gjenopprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina, tok form på slutten av 1800-tallet. Theodor Herzl, «sionismens far», organiserte den første sionistiske kongress i 1897 i Basel i et Europa preget av økende antisemittisme og Dreyfus-saken i Frankrike. 

Jøder hadde allerede begynt å immigrere til Palestina – som dengang var underlagt osmanerne – i såkalte aliyot (bølger av innvandring). Disse pionerene trosset lokale arabiske gruppers fiendtlighet og etablerte kibbutzer – kollektive bosetninger.

Da Det osmanske rike kollapset efter første verdenskrig, overtok Storbritannia kontrollen over Palestina gjennom mandatet fra Folkeforbundet i 1920. Balfour-erklæringen fra 1917 støttet etableringen av et «nasjonalt hjem for det jødiske folk», samtidig som den skulle respektere ikke-jødiske innbyggeres rettigheter. Løftet møtte imidlertid arabisk motstand og ble forpurret av britisk immigrasjonspolitikk som – spesielt under Holocaust, da behovet var desperat – begrenset jødisk innvandring.

Nok en fase i oppfyllelsen av Pakten

Jublende mennesker vifter med israelske flagg i Tel Aviv 14. mai 1948.

Efter annen verdenskrig økte det internasjonale press for en løsning på «det jødiske spørsmål». I 1947 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 181, som foreslo å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat, noe som ble avvist av arabiske ledere.

For jødene som helt siden faraoenes Egypt har overlevd uforholdsmessig mye aggresjon, er Israels tilblivelse i 1948 nok en fase i oppfyllelsen av Pakten. Det var en kulminasjon av århundreders kamp for et nasjonalhjem – og starten på nye kamper for retten til å eksistere. 

Hamas’ angrep 7. oktober 2023, som drepte 1200 israelere, kidnappet 250 og skadet 4800, er siste eksempel.

– Hva synes du om jøder? spurte han og gjorde en brå kutte-strupen-bevegelse med hånden

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!