Rembrandt: Polish nobleman (1637)

Vi lever i den mest informasjonstette epoken i menneskehetens historie – likevel stusser mange når de hører begrepet «ideologisk subversjon». De fleste forbinder trusselen mot demokratiske samfunn med tradisjonell spionasje, spektakulært fremstilt i film og TV. Men tradisjonell agentjakt opptar bare en liten brøkdel av ressursene til dem som vil rive ned nasjonal suverenitet. Den virkelige kampen foregår åpent – i klasserom, redaksjoner, styrerom og sosiale medier – og den styres av en globalistisk verdens­anskuelse som søker å viske ut grensene mellom nasjoner, kulturer og ansvarlige borgere.

Kjernen i dette prosjektet er å endre befolkningens virkelighets­oppfatning så radikalt at fakta til slutt spiller en underordnet rolle. I praksis skjer det gjennom en firetrinns prosess.

Først kommer demoraliseringen. Den tar en generasjon – 15 til 20 år – fordi det er den tiden som kreves for å forme unge sinn fra grunnskole til universitet. Når læreplaner, populærkultur og medier daglig presenterer et verdensbilde der nasjonale tradisjoner fremstilles som bakstreverske, og global entitet som den moralske rettesnor, er resultatet uunngåelig: Vi får voksne mennesker som oppriktig tviler på forskjellen mellom godt og ondt, sant og usant – fordi grensene er blitt relativisert fra barnsben av. Å diskutere tall, kilder eller førstehånds ­dokumentasjon preller av som vann på gåsa; den mentale programmeringen er fullført, og den er i stor grad irreversibel før en ny generasjon kan utdannes på nytt.

Når demoraliseringsfasen er vellykket, trer destabiliserings­fasen inn. Den behøver langt kortere tid – to til fem år – og retter seg mot samfunnets bærebjelker: økonomi, sikkerhet og internasjonale relasjoner. I Europa og Nord‑Amerika ser vi det i form av energipolitikk som gjør land akutt avhengige av utenforstående aktører, eller forsvarsbudsjetter som krymper mens retorikken om «felles global sikkerhet» vokser. Økonomisk selvråderett svekkes når multinasjonale institusjoner setter rammene for alt fra jordbruk til pengepolitikk. At alt dette skjer åpent, uten hemmelige konvolutter, gjør tiltakene desto mer effektive.

Tredje fase er krisen. Den kan utløses på få uker når tilstrekkelig mange kritiske systemer vakler samtidig – økonomiske sjokk, migrasjons­trykk eller geopolitisk uro. Krisen skaper akutt kaos, og da melder tilbudet seg om å innføre «ekstraordinære tiltak» som lovfestet sensur av «desinformasjon» eller omfattende overvåking av finansielle transaksjoner. I fryktens navn aksepterer offentligheten inngrep som ville vært utenkelige i fredstid.

Slik glir vi over i den siste, tilsynelatende beroligende fasen: normaliseringen. Begrepet stammer fra sovjetisk presse etter invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, men prinsippet er universelt. Når unntakene har vart lenge nok, blir de den nye normalen: overnasjonale regulerings­regimer, permanente beredskapslover og en politisk klasse som hevder at bare mer integrasjon og mindre nasjonal selv­bestemmelse kan hindre neste krise. De intellektuelle og aktivistene som opprinnelig heiet frem endringen, oppdager ofte for sent at drømmen om grenseløs rettferdighet ble erstattet av et ansiktsløst byråkrati som ikke lenger trenger deres idealisme.

Hva kan gjøres? Det første er å erkjenne at Vesten – USA og Europa under ett – allerede befinner seg i en ideologisk krig. Å slå av skjermen hjelper ikke; kampanjen mot suveren tenkning foregår overalt hvor det finnes et klasserom, en avis­forside eller en populær strømmetjeneste. Dernest må vi gjenreise en positiv identitet knyttet til nasjonal kultur, lovlig valgt selv­styre og personlig ansvar. Det betyr ikke isolasjon eller forakt for andre folk – det betyr nøktern forståelse av at global beslutnings­myndighet svekker demokratisk kontroll.

Til slutt må politikere som faktisk verdsetter nasjonal handlefrihet, stille seg et enkelt spørsmål før de underskriver nye traktater eller låneavtaler: Binder dette oss tettere til et system vi ikke kan påvirke ved stemmeseddelen? Hvis svaret er ja, er prisen for høy. Uten økonomisk avhengighet mister globalismen sitt hovedvåpen; uten ensrettet skoleverk svinner dens ideologiske grep; uten fryktbasert krise­retorikk forvitrer dens påskudd til stadig mer sentral kontroll.

Tiden er knapp, men historien viser at samfunn som gjenoppdager egne røtter kan vende utviklingen. De neste tiårene avgjør om Vestens borgere vil leve som selvstendige med­mennesker i suverene nasjoner – eller som anonyme «verdensborgere» under et system som ikke trenger deres samtykke. Valget er vårt, men det forutsetter at vi først ser den usynlige krigen for det den er.

Olavus Norvegicus