Norges verste klima­lobbyist, Marius Holm i «Miljø­stiftelsen ZERO», indoktrinerer Erna Solberg under organisasjonens konferanse i Oslo den 7. november 2018. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Tittelen på denne artikkelen kunne like gjerne vært: «Hvordan nesten alle på Stortinget ble klima­radikalisert». Grunnen til at jeg valgte Erna, er at hun har vært med hele tiden. Hun kom inn på Stortinget høsten 1989, året før FNs klimapanel lanserte sin første rapport om de katastrofale, menneske­skapte klima­endringene. Grunnen til at jeg måtte ha brukt ordet nesten, er Carl I. Hagen. Han har sittet på Stortinget enda lenger enn Erna. Han er i dag faktisk den eneste av de 169 som ikke er klima­radikalisert. Dette gjør han utførlig rede for i artikkelen Hvorfor jeg er klima­fornekter på Document i 2020. Artikkelen til Hagen er fullstappa med fakta om klima og sunn fornuft. Den er vel verd å lese igjen.

Det eneste Hagen mangler i «manifestet» sitt, er å bevise at klima­endringene ikke er menneske­skapte. Dette er imidlertid enkelt. Man må bare være oppmerksom på at det er vanndamp som er den store klima­driveren i atmosfæren. Det finnes hundre ganger mer av den naturlige klima­gassen vanndamp i atmosfæren enn alle de fire andre klima­gassene til sammen. Den klima­gassen som alle klima­profitører, «klima­forskere» og journalister snakker om, som heter karbon­dioksid (CO₂), har økt fra 0,028 % i førindustriell tid til 0,042 % i dag. Det vil si at det bare er 0,014 % som kan være menneske­skapt. Ikke noe av vanndampen i atmosfæren er menneske­skapt. Når alle klima­profitører, «klima­forskere» og journalister messer om at CO₂-mengden har økt med 50 %, må vi ha klart for oss at den menneske­skapte klima­gass­mengden bare utgjør 0,5 %. Denne mikro­skopiske delen kan selvsagt ikke overstyre den naturlige delen på 99,5 %, og derfor finnes det heller ikke noen menneske­skapt klimakrise.

Dette vet alle naturvitere. Alle politikere, journalister og folk flest ville også enkelt kunne forstå dette, dersom noen forteller dem det. Det er bare det at naturvitere, som fortsatt taler sunn fornuft, ikke får komme til orde i media. De får heller ikke komme i nærkontakt med politikerne.

Fra «Norge først» til «Vi må nå klimamålene».

Det har ikke manglet på forklaringer på hvordan det var mulig for norske styrings­partier å kjøre Norge i grøfta og gjøre den sterke norske krona om til en «shitcoin-valuta» på bare 12 år.

I sin kritikerroste bok «Landet som ble for rikt» mener forfatteren Martin Bech Holte at Norge fra 1970-tallet og fram til 2013 var i besittelse av fantastiske politikere som ved hjelp av flere viktige reformer klarte å forvandle Norge til et av verdens beste land, både økonomisk og sosialt. Etter 2013 mener han det er blitt slutt på både reformer og politiske forlik, noe som på 12 år har ført landet vårt frem til der vi står i dag.

I motsetning til Bech Holte vil jeg heller mene at det var politikernes hoved­mål som forandret seg sånn omtrent i årene rundt 2013. Fra 1945 til rett før Erna overtok, hadde norske politikere faktisk et sunt nasjonal­populistisk overordnet mål: «Gjøre Norge til et stadig bedre samfunn for innbyggerne i landet». Eller sagt på en annen måte: «Alle politiske avgjørelser skal være til det beste for land og folk».

Dette overordnede målet, som hadde rådet i over 60 år i begge de to styrings­partiene, måtte nødvendigvis vike da de to hyper­globalistene Solberg og Støre i 2013 overtok som henholdsvis regjerings­sjef og leder for Arbeider­partiet. De var disse to som satte standarden ved å endre det overordnede målet til noe sånt som: Vi må nå klimamålene. De to gjorde et så grundig arbeid at de klarte å få med seg alle politikere på Stortinget, i regjering, alle fylkesting og nesten alle politikere i kommunene, på dette hysteriske, nasjons­ødeleggende eksperimentet. Klimamål har Norge hatt helt siden 1990, men det var først da Erna overtok i 2013, at klimamålene ble gjort helt styrende, over all annen politikk.

I 2010, på Jens Stoltenbergs vakt, ble gode gamle Statens Forurensnings­tilsyn (SFT), som hadde tjent Norge godt siden 1974, plutselig borte. Det vil si: Jens ville sikkert ikke brukt de ordene. Han ville heller sagt at SFT skiftet navn til Klima- og forurensnings­direktoratet (Klif). En fantastisk tidsriktig nyvinning: Man klarte å få inn ordet klima i navnet, mens Ellen Hambro kunne fortsette som direktør. Dette direktoratet varte ikke så lenge. Allerede 1. juli 2013, bare måneder før Stoltenberg måtte rydde kontoret sitt, ble Klif slått sammen med Direktoratet for natur­forvaltning til Miljø­direktoratet. Som direktør i Miljø­direktoratet ble selvsagt Ellen Hambro utnevnt! Den overordnede oppgaven til de over 700 ansatte i Miljø­direktoratet er å redusere norske klima­gass­utslipp til den norske atmosfæren.

I disse årene, mens Jens Stoltenberg omformet to noenlunde velfungerende institusjoner i landet til ett strøm­linje­formet klima­direktorat, jobbet en ung, klima­hysterisk parti­broiler som politisk rådgiver for Høyres stortings­gruppe. Lene Westgaard-Halle hadde forsøkt å komme inn på Stortinget både i 2005 og 2009, men lyktes ikke. Dermed forfremmet like gjerne parlamentarisk leder Erna Solberg henne til rådgiver samme sted.

Det ser ut til at det var i disse årene Erna virkelig ble klima­radikalisert. Det første Erna gjorde som påtroppende statsminister i 2013, var nemlig å endre navnet på Miljøvern­departementet til Klima– og miljø­departementet. Tine Sundtoft ble dermed Norges første klima– og miljø­minister. Formålet med navne­skiftet var åpenbart: Ved å innføre ordet «klima» kunne departementet prioritere klima, og nedprioritere miljø- og naturvern.

I november samme år var statsminister Erna Solberg en av hoved­talerne på ZERO-konferansen. Leder for «miljø­organisasjonen» ZERO var den gang Marius Holm. Marius Holm hadde lagt seg til et «image» perfekt til å lure inkompetente politikere og naive bedriftsledere: Alltid velkledd, veltalende og selvsikker, og han tvilte aldri. Som den perfekte «svigermors drøm» virket han som fluepapir på politikere av typen Erna Solberg, Trine Skei Grande og Siv Jensen.

I 2014, etter at Westgaard-Halle avsluttet jobben som rådgiver for Høyres stortings­gruppe, tok Marius Holm henne inn i en enda bedre betalt jobb i Miljø­stiftelsen ZERO. Her fungerte hun som perfekt bindeledd mellom regjerings­sjefen og Norges verste klima­lobbyist-organisasjon. Etter sitt treårige engasjement i klima­lobbyist-organisasjonen ble Westgaard-Halle nominert så høyt på Høyres stortings­liste i Vestfold at hun kom inn på Stortinget høsten 2017. Der satt hun selvsagt som medlem av Energi- og miljø­komiteen, det vil si der all norsk klima­politikk utformes.

Paris-avtalen

I 2015, på Erna Solberg og Barack Hussein Obamas vakt, ble nesten alle FNs medlemsland enige om den såkalte Paris-avtalen. Jubelen stod i taket, og klapp­salvene ville ingen ende ta i det store møtelokalet der den fram­forhandla avtalen ble klubba igjennom. Grunnen til at så mange land kunne komme til enighet, var todelt:

• Alle u-land skulle fritas for klimakutt helt fram til 2030. Som u-land regnes også Kina og India.
• Alle land i vesten, dvs. EU-land pluss USA, Canada, Australia og selvsagt Norge, er de som må bidra med klimakutt, men de er også tvunget til å bidra til klimafondet – Green Climate Fund.

Green Climate Fund skulle være på 100 milliarder dollar hvert år fram til 2023, da skulle fondet dobles. Dette er et fond der alle land i Vesten som må gjennomføre klimakutt, er «giver­lands­gruppen», og alle land i u-lands­gruppen er mottakere. Jo større utslipp, dess mer penger mottas – forstå det den som kan!

«Green Climate Fund – nice name», som Donald Trump foraktelig omtalte fondet i talen sin fra rosehagen ved Det hvite hus den 1. juni 2017, var altså hoved­årsaken til at Trump trakk USA fra Paris-avtalen første gang. Patrioten Donald Trump syntes ikke det var en særlig god idé å avindustrialisere USA til fordel for Kina, og i tillegg betale en stor del av 100 milliarder dollar, der mesteparten av denne summen også skulle gå til Kina. Hussein Obama, Erna Solberg og alle politiske ledere i EU syntes derimot at dette var en briljant idé.

Interessant sammenligning: Vi ser at Donald J. Trump måtte bruke 4 måneder og 11 dager før han klarte å overtale administrasjonen sin til å trekke USA fra Paris-avtalen i sin første periode. I sin andre periode brukte han bare 5 timer og 50 minutter.

Den norske klimaloven

Den 2. juni 2017 vedtok Stortinget den norske klimaloven. Voteringen i stortings­salen var enstemmig, og fant altså sted dagen etter at Donald Trump trakk USA fra Paris-avtalen i sin første president­periode.

– Nå som Trump har valgt å trekke USA ut av Paris-avtalen, er det desto viktigere at andre land skjerper sin egen innsats for å unngå katastrofale klima­endringer, uttalte Ernas daværende klima­minister Ola Elvestuen fra «Klima­hysterisk Folke­parti» – eller Venstre, som noen fortsatt kaller partiet.

Hele Klimaloven – eller Lov om klimamål, som den egentlig heter – består av kun sju paragrafer. Store norske leksikon definerer klimaloven slik:

Klimaloven er en norsk lov som skal fremme gjennomføringen av Norges klimamål. Loven ble vedtatt som resultat av Paris­avtalen og slår fast den norske stats inter­nasjonale forpliktelser. Loven fastslår Paris­avtalens mål om halvering av klima­gass­utslipp innen 2030 i forhold til referanse­året 1990.

Klimaloven handler egentlig bare om politikerne klarer å nå sine egne klimamål. Ifølge §5 skal regjeringen hvert femte år legge fram nye oppdaterte klimamål. Klimamålene må hele tiden være progressive. Fra 55 prosent reduksjon i 2030, sier §4, annet ledd, at «målet skal være at klima­gass­utslippene i 2050 reduseres i størrelses­orden 90 til 95 prosent fra utslipps­nivået i referanse­året 1990.»

Dette kommer altså til å bli verre og verre for oss som må betale for den politiker­skapte klima­galskapen helt fram til år 2050.

Til å dømme om politikerne handler i overens­stemmelse med klimaloven, altså om de når sine egne klimamål, er satt juristen som er direktør i Miljø­direktoratet – Ellen Hambro.

Erna viser sitt sanne ansikt

På Høyres landsmøte i 2023 ble det, etter forslag fra fornuftige folk i Rogaland Høyre, vedtatt en resolusjon om at den norske skogen skulle telle med i det norske klima­regnskapet:

«Høyre vil inkludere CO2-binding av skog i klima­målene på tilsvarende måte som EU gjør i sitt klima­regnskap, og justere Norges klimamål slik at ambisjons­nivået opprett­holdes»

Dette ble for mye for partieier «Jern-Erna». Hennes hat mot nordmenn er så intenst at hjernen hennes kortslutter ved tanken på noen som helst lettelser for folket hun ønsker å styre. Hun og hennes nestleder Nikolai Astrup gikk straks på talerstolen og forlangte resolusjonen, som faktisk er helt i tråd med Paris-avtalen, reversert. Og slik ble det. Erna satte altså parti­demokratiet til side for at nordmenn skal måtte lide mer enn andre lands borgere.

Selv Jens Stoltenberg snakket på inn- og utpust om at den norske skogen skulle telle med i klima­regnskapet, i hvert fall så lenge han var statsminister. Men dette gjelder altså ikke for Ernas Høyre, og selvsagt heller ikke for Jonas Gahr Støres Arbeider­parti.

Hvor er det blitt av Ernas klima­pådrivere i dag?

Marius Holm sluttet i Miljø­stiftelsen ZERO høsten 2021. Han gikk lei midt under covid-epidemien. Det ble trolig for lite snakk om klima i media. Nå er han en av konsern­direktørene i Vy – du vet de som har så mange direktører.

Lene Westgaard-Halle kastet inn håndkleet for over et år siden. 3. april i fjor kom meldingen at hun ikke tar gjenvalg til Stortinget i 2025. I slutten av januar i år annonserte hun, full av Trump- og Elon Musk hat, at hun ville selge Teslaen sin, og like etter kom meldingen om at hun var ansatt som administrerende direktør i det klima­hysteriske energi­selskapet Fritzøe Energi.

Den 2. mars i år kom endelig en gledelig melding i Aftenposten: Klima­direktøren går etter 18 år. Dette må være norsk rekord i åremål av ingen ringere enn – Ellen Hambro. Stillingen, direktør i Miljø­direktoratet, er faktisk en åremåls­stilling.

Som vi ser, Ernas klima­pådrivere går, men Erna selv består. Hun er klar som et egg for fire nye år med klima­hysterisk høyre­politikk – hvis velgerne vil i september.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!