– Å forklare islamsk martyrium til et vestlig publikum, krever et språk de forstår. Det handler ikke bare om døden, men om en blanding av raffinert kjærlighet og dyp, eksistensiell visdom som er vanskelig å formidle for dem som mangler den åndelige og emosjonelle forankring. «Martyriet er tilnærmet umulig å forklare utenfor muslimske samfunn», skriver Ali Shariati i Martyrdom: Arise and Bear Witness.

I et lite, fattigslig hus i utkanten av en palestinsk by henger et portrett av husets sønn. Helten. Hans navn gjentas, ansiktet trykkes på plakater, familien hylles – og kompenseres økonomisk. Martyren. Symbolet.

De døde lever

Der noen kulturer betrakter livet som ukrenkelig, følger islamsk martyr-teologi en motsatt logikk: Livet oppnår sin høyeste verdi først når det ofres. Martyren – shahiden – er ikke død:

– Og si ikke om dem som blir drept for Allahs sak: «De er døde.» Nei, de lever, men dere skjønner det ikke. Koranen 2:154

Symboler dør ikke

Martyriet er av muslimer i århundreder blitt opphøyet, dyrket og fremstillet som det edleste ideal. En mann som dør for en høyere sak, er ikke bare en mann, han blir et symbol – og symboler kan ikke dø.

I islams tidlige historie ble martyrene assosiert med dem som døde under forsvar av troen, under profetens slag – eller for sin tros skyld under forfølgelse.

– Martyriet er en hellig handling, høyere enn selve livet. Det får sin hellighet fra den bevisste ofringen for en sak. Det er nært knyttet til jihad og misforstås av vantro uten innsikt i dets dype åndelige betydning, som drap og blind vold. Murtadha Mutahhari, The Martyr, An Analysis of the Concept of Martyrdom in Islam

Martyriet som våpen

Men hva skjer når martyriet tas i bruk som strategisk våpen – politisk, psykologisk og estetisk? Når martyrens ansikt pryder vegger, bannere og skolebøker – ikke bare som helgen, men som selvmordsbomber, frihetskjemper og nasjonalhelt? Når det på kvinnedagen feires kvinnelige selvmordsbombere og mødre som med åpne øyne sender sønner i døden?

pic.twitter.com/zSIQnuAEJy
Flashback: Umm Osama, wife of Hamas leader, insists that Muslim mothers have the main role in raising children to be human bombs who sacrifice their souls as martyrs and kill Jews for the sake of Allah (god of Islam): “Mother must instill in her children…

— Liza Rosen (@LizaRosen0000) February 12, 2025

Palestinsk nasjonalismes martyrer

Efter 1948 – og særlig efter Seksdagerskrigen i 1967 – ble martyrnarrativet en integrert del av militant palestinsk nasjonalisme. Døde kropper ble en politisk kapital og en antijødisk investering som legitimerer ledernes makt. 

Var ikke dødstallene høye nok, har de kunnet blåses opp og inflateres som et slags kravbrev til verdenssamfunnet.

Ditt viktigste bidrag er å dø

Døden er ikke tragedie, den er triumf. Den iscenesettes, idealiseres og estetiseres, ikke i kontemplativ stillhet, men i poesi, på plakater og i sosiale medier.

I Gaza, Judea og Samaria møter barn smilende martyrer som helter i skolebøker, på gatehjørner, i media og seremonier. Både skolen og skoleveien er oppkalt efter dem. 

pic.twitter.com/HvWsgyCyij
WATCH: Palestinian Muslim students openly admit their UNRWA teachers incite them to kill Jews and sacrifice themselves as “martyrs” to make Allah (Islam’s god) happy.

This is where billions of U.S. taxpayer dollars have gone—straight into brainwashing…

— Liza Rosen (@LizaRosen0000) February 26, 2025

Barna lærer at den største forskjellen de kan gjøre i livet, er å dø.

Vit at du gjenoppstår

Palestinske jihadister er gitt god grunn til å elske døden. I hadith-samlingen Sahih Bukhari forvandles døden – ifølge profeten – til håp, til noe å lengte efter:

– Ved Ham i hvis hender mitt liv er! Jeg ønsker å bli martyr for Allahs sak og gjenoppstå, så dø igjen som martyr og gjenoppstå igjen, og dø igjen – og igjen.

– Det føles så godt når palestinske terrorister sprenger seg selv i luften. Det står skrevet i Koranen. Når en martyr sprenger seg selv i luften, er det vakkert, det føles så godt. Han føler glede. Selv i døden vil han gjøre det igjen og igjen. Palestinsk kvinne om selvmordsbombere, video fra Telegram.

Det politiske martyrium

Hamas’ bruk av begrepet istishhad – «den som søker å bli martyr» – rettferdiggjør selvmordsangrep og ekstrem vold ved å forskyve dem til «martyr-aksjoner». 

Ledere som Hassan Al-Kashef har vist at martyriet er et verktøy for å oppnå internasjonal sympati: 

– Den eneste måten å tvinge frem våre krav på, er gjennom vårt blod.

Martyrnarrativet gir terrororganisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad moralsk kapital og rekrutteringskraft. Og den israelske responsen – militærmakt, blokader, murer – styrker fortellingen om beleiring og rettferdiggjør ny død.

Jødisk tradisjon: Livet først

Jødisk lov står i kontrast til en kultur som dyrker døden: Pikuach Nefesh – plikten til å redde liv – trumfer nesten alle andre bud. Israel utdanner soldater til å beskytte, ikke ofre liv, og det danner grunnlaget for mye av Israels militære og sivile beredskap.

For Israel er martyriet et sikkerhetsproblem. For palestinerne er det et ideal og en identitet – og det stopper kommunikasjonen. Den døde kan ikke forhandle eller inngå kompromisser. Døden kan kun æres – eller hevnes.

Hva så med livet?

Denne symbiosen mellom et «beleiret» folk og martyrium danner et kretsløp: Hver martyr skaper behov for hevn. Hver hevn føder nye martyrer. 

Krigen vil antagelig ikke avsluttes før barna lærer at de kan gjøre større forskjell ved å leve enn ved å dø.

Kjøp
Ruud Koopmans’ bok!