Abraham Bosse (1604–1676), tittelbladet til Thomas Hobbes’ (1588–1679) bok «Leviathan or The Matter, Forme and Power of a Common­wealth Ecclesi­astic­all and Civil» (1651). Verket av Hobbes er en filosofisk betraktning over legitimt styresett. Det var skrevet med stater i tankene, men har siden inspirert tanker om inter­nasjonal orden.

Det har vakt spontan og vedvarende harme at den amerikanske presidenten og administrasjonen hans forsøker å gjennomføre ideene og forslagene de gikk til valg på, ikke minst å få europeerne til å betale for sin egen sikkerhet. Særlig det siste har utløst raseri i Europa: Skal vi betale selv?

Her har danskene i mer enn 40 år levd i fred og frihet, samtidig som de har avvist den operative, forsyningsmessige og militære innsatsen som er betingelsen for frihet og fred. Og så vil Trump ha oss til å betale selv.

Det er for mye. Eller som professor ved Copenhagen Business School (CBS) Bent Meier Sørensen sier til Kristeligt Dagblad: «Selv uten Trump ville vi vært under et sterkt press. Kanskje er Trump bare den som avslører vår kulturelle og strategiske svekkelse.»

Men vi dansker foretrekker nå engang den kroniske uskylden. Den etablerte oppfatningen i mediene, politikken og underholdningsbransjen, så vel som på gatene, i kantinene og ved middagsbordene, er at noen må da stoppe Trump. Det internasjonale samfunnet må på en eller annen måte gripe inn, stoppe galskapen og annullere forandringene. Det siste kan høres konservativt ut, men presenteres som progressivt. Den internasjonale orden skal tilbake.

Det er vanskelig å vite hva alle disse stemmene betyr i praksis. De kommer aldri nærmere enn dette abstrakte slagordet, og det fører oss til det kjetterske spørsmålet: Når eksisterte den internasjonale orden – om noensinne?

Selv de mest rasjonalistiske, universalistiske og kulturblinde filosofer har i løpet av de siste 500 årene stilt seg svært tvilende til den overnasjonale ordens realitet, og har – så vidt jeg vet – aldri forestilt seg opprettelsen av en global Leviathan. Det kan man kanskje forledes til å tro. Men Leviathan var nettopp navnet på en stat, altså ikke en overnasjonal myndighet eller et universelt imperium.

Jo da, det fantes unntak. Napoleon, Hitler og Lenin etterstrebet tusenårsriket på hver sin måte. I litteraturen henvises det iblant til abbed de Saint-Pierres forslag fra 1713 om evig fred i Europa. De fleste husker nok også John Lennons sang om en harmonisk verden uten nasjoner og skiller mellom mennesker, og de av oss som levde i tiåret etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, drømte nesten like så stort. Men 1990-tallet tok brått slutt 11. september 2001, og den internasjonale orden har ikke vært å se siden da.

Dette leder meg til den tesen at en slik orden er sporadisk og finnes mest av alt i hodene på høyt betalte sjefer og tjenestemenn i internasjonale organisasjoner og NGO-er. Når de snakker så mye om den, henger det sammen med at de prøver å overbevise seg selv om at den eksisterer. Den internasjonale orden er kort sagt en luftspeiling.

For å komme denne luftspeilingen litt nærmere, la oss se på den formative perioden for de moderne, vestlige teoriene om internasjonal rett, og nøyer oss med de viktigste skikkelsene siden renessansen. Det er 500 år med skepsis. 500 år der frihet og internasjonal konflikt er uløselig knyttet sammen.

Vi begynner som sagt med renessansen. Det fantes to grunnleggende tilnærminger til krig og fred. Den ene – den skolastiske – kom fra prestene og kirkens menn. De tok avstand fra offensiv (ikke defensiv) militær aktivitet, inkludert spanjolenes og portugisernes erobring av Sør-Amerika. Den andre – den humanistiske – kom fra de sekulære lærde, filosofene og juristene. De forsvarte bruk av militærmakt, inkludert forebyggende angrep, okkupasjon og kolonialisme, med henblikk på statsordenen og patriotismen, idet de trakk på romerske kilder og forbilder og skilte mellom siviliserte land, dvs. europeerne, og barbarene, dvs. alle andre. De historiske humanistene var dermed svært forskjellige fra dagens «humanister». De første hadde et skeptisk eller minimalistisk syn på universell moral eller det vi i dag kaller «verdenssamfunnet».

Noen tiår senere kom det et verk som skulle skjerpe den humanistiske idétradisjonen. Det kom fra Nederland i 1609 og var skrevet av juristen Hugo Grotius, som ikke er særlig kjent i dag, men som ble regnet som en stjerne i sin samtid. Den handlet om folkerett og havenes frihet, og var et forsvar for nederlandsk handel med Det fjerne østen. Argumentet var at et menneske i naturen er en suveren stat i sin egen rett. En sjømann, et skip, et privat handelsselskap har dermed samme rett som en stat, ikke minst til å bruke vold for å beskytte sin egen selvoppholdelse og fremme sin egen situasjon gjennom handel og sjøfart. Mennesker og stater kan gjøre krav på jordisk territorium; det har de en personlig interesse i. Men ingen eier havet. Derfor var handelsselskapene i sin fulle rett til å beskytte sine interesser og forsvare seg mot andre skip, pirater og fiendtlige stater. Det kunne for eksempel være den danske kongens krav om toll for å seile gjennom Øresund. Tollen var illegitim, mente Grotius.

Ifølge denne naturrettslige argumentasjonen er det naturlige individet og den politiske staten på et vis identiske. Individet er en stat i miniatyr, mens staten er en stor, selvstyrt politisk enhet som rettsordenen er forankret i.

Dette kunne som kjent ikke forhindre de konfesjonelle religionskrigene som herjet store deler av Europa gjennom 1600-tallet, og som resulterte i kontinentets stridende protestantiske og katolske stater. Påvirket av disse voldsomme, epokegjørende hendelsene satte den engelske filosofen Thomas Hobbes datidens minimalistiske og skeptiske moral på spissen med sine tanker om mennesket i naturtilstanden kontra samfunnstilstanden. Målet var å avverge nye religions- og borgerkriger.

Hobbes brukte samme analogi som Grotius. Men krigene hadde bare gjort vondt verre. Både individer og stater befinner seg i en ufullkommen verden. På samme måte som mennesket lever i den falne verden – etter tapet av paradiset – må stater operere i en syndig, internasjonal uorden. Det betyr ikke at mennesker alltid er i konflikt med hverandre, like lite som stater nødvendigvis er i konflikt med andre stater, men sannsynligheten for at begge deler vil skje før eller siden, er stor, fordi både stater og mennesker først og fremst er redde – og deretter aggressive. Naturtilstanden er med andre ord like definerende for internasjonale relasjoner som for menneskelige relasjoner.

Hobbes ble sett på som kontroversiell av sin samtid, og det er han fortsatt. Men hans syn på den internasjonale orden som anarkistisk holdt seg fordi det ble bekreftet av virkeligheten.

Underveis forsøkte sakseren Samuel Pufendorf å korrigere Hobbes og forfine realismen. Han mente at skillet mellom naturtilstand og samfunnstilstand var overvurdert hos Hobbes. Mennesket er sosialt anlagt fra naturens side, ikke minst fordi det overlatt til seg selv er svakt og skjørt. Det samme gjelder nasjoner; i likhet med individer kan de leve i fred med hverandre, ofte fordi de ser en fordel i å eksistere side om side og unngå konflikt.

Noe av forklaringen på Pufendorfs nedtoning av både Hobbes og Grotius var at førstnevnte kom fra en mindre tysk statsdannelse uten koloniale forbindelser og ambisjoner, og ble ansatt som huslærer for sønnen til en svensk adelsmann som var ambassadør i København før han ble professor ved Lunds universitet, historiograf for Karl XI og deretter for fyrstene av Preussen 1688–94. Gjennom hele sin karriere var Pufendorf involvert i europeisk diplomati og internasjonal politikk – sett fra småstaters synspunkt i den nordlige periferien. I tillegg var Gud, ifølge Pufendorf, en del av ligningen og påvirket mennesket moralsk i retning av vilje, rasjonalitet og dyrking av moralen. Pufendorf tok for gitt at Gud sto bak naturen, og mente at hvis Gud ikke fantes, ville alt være tillatt. Naturtilstanden var derfor ikke en krigstilstand, men mer blandet og moderat, en tilstand med flere hjelpemidler enn ren og skjær kalkulasjon og selvoppholdelse, herunder familie, vennskap, gjensidig hjelp, allianser og koalisjoner. Det klokeste ville derfor være å møte andre, skrev han i 1673, «ikke som fiender, men som en venn du ikke helt stoler på».

I tillegg til et temperert menneskesyn og Guds hjelp trakk Pufendorf veksler på fruktene av freden i Westfalen i 1648, og mente at de tyske statenes tidvise sameksistens motbeviste Hobbes’ teori om den internasjonale orden som alles kamp mot alle. Virkeligheten var mindre anarkistisk og brutal, og til tider fredelig. I hvert fall frem til Frankrike, Europas mektigste stat, i 1685 opphevet det såkalte Nantes-ediktet, som hadde gitt hugenottene lov til å praktisere sin protestantiske tro siden 1500-tallet. Dermed sto protestantismen, hvis fyrster Pufendorf tjente, i fare for å bli presset tilbake av Europas katolske makthavere. Religionskrigen vendte tilbake. Tvunget av de aktuelle begivenhetene ble den eldre Pufendorf mer skeptisk til den internasjonale orden enn den yngre. Konfliktene så ut til å fortsette.

Vi spoler frem til den politisk-filosofiske tenkeren Rousseau, som kan sammenlignes med Grotius, Hobbes og Pufendorf, og som nok er den mest kjente i dag. Rousseau mente at alle tre tok feil om naturen. De snakket om det ville mennesket, men beskrev det sosiale mennesket. De gikk ikke langt nok tilbake i fortiden til å skildre naturtilstanden, der mennesket levde isolert, fryktsomt og fredelig uten noe sosialt instinkt av betydning. «Ære, interesse, fordommer, hevn, kort sagt alle de følelsene som kan få det til å trosse farer og død, er langt borte i naturtilstanden», skrev han i et fragment om krigstilstanden. Det sosiale instinktet kommer først med økende kontakt med andre mennesker, men med det kommer også konflikten, en sosial krigstilstand avfødt av et akutt behov for sammenligning og offentlig anerkjennelse.

I sin berømte avhandling om ulikhetens opprinnelse fra 1754 beskrev han dette forfallet i det sosiale og estetiske: «Hver for seg begynner de å se på hverandre, og de ønsker selv å bli sett, slik at det offentlige omdømmet blir verdsatt. Den som synger eller danser best, den vakreste, den sterkeste, den dyktigste eller den mest veltalende, blir den mest ansette.» Av disse lastene «oppsto på den ene siden forfengeligheten og forakten, på den andre skammen og misunnelsen».

Følelser som disse blir desto farligere i stater og i den internasjonale konkurransen mellom dem. «Derav oppsto folkenes kriger, gjengjeldelsene som får naturen til å skjelve (…) Hedersmenn har lært seg å regne det å skjære halsen over på sin neste som en av sine plikter. Til slutt ser man folk hugge hverandre ned i tusentall uten å vite hvorfor.»

Drapene blir hele tiden mer maskinelle med sivilisasjonen. Når det først finnes stater, øker også risikoen for krig mellom dem, noe selv ikke den mest rasjonelle Leviathan kunne bøte på. Faktisk var det omvendt. Jo større den politiske kroppen var, desto større var ulykkene. Mens «mennesket har en styrke og størrelse som er fastlagt av naturen», har staten, «som er en kunstig dannelse, ingen fastlagt utstrekning». Dens faktiske størrelse er uendelig: «Den kan alltid vokse; den føler seg svak så lenge det finnes noen som er sterkere enn den selv.» Der ulikheten mellom mennesker har naturlige grenser, kan ulikheten mellom stater «vokse i det uendelige, helt til en av dem sluker alle de andre».

Rousseau var utpreget pessimistisk. «Mennesket blir soldat først etter å ha blitt borger», skrev han i et fragment fra 1760-årene, og antydet at «verdensborgere» er enda farligere.

Vi er kommet til det siste trinnet på skeptisismens stige. Her finner vi den tyske opplysningsfilosofen Immanuel Kant, som var fascinert av Hobbes og Rousseau, som han ofte blir satt i kontrast til. Kant blir ofte lest som en idealistisk forkjemper for en kosmopolitisk drøm om fred. Det var han ikke. Riktignok så han internasjonale relasjoner som litt tykkere eller tettere enn et hobbesiansk anarki, og han hadde et mindre negativt syn på europeiske stater enn Rousseau, men Kant er langt fra en forestilling om et universelt verdenssamfunn.

For det første mente Kant at Hobbes hadde rett i naturtilstanden og det faktum at mennesker oppfatter og dømmer ulikt. Av samme grunn var det et akutt og kronisk behov for en stat som kunne dømme rett og galt, men med plass til det transcendentale selvet. Men stater er ikke underlagt diplomatiske koder – her distanserte han seg fra Grotius og Pufendorf – og de er slett ikke underlagt noen felles, ekstern begrensning.

Kants kategoriske imperativ kunne ellers få oss til å tro at internasjonale konflikter ikke burde forekomme. Men Kant var ikke blind. Moderne stater involverer seg i konflikt med hverandre fordi de befinner seg i en internasjonal naturtilstand. Traktater er provisoriske. Mennesket er et asosialt, sosialt vesen med en iboende ondskap. «Først når sivilisasjonen er fullt utviklet – og bare Gud vet når dét vil skje –, vil den evige freden bli mulig og gunstig for oss», skrev han i 1786.

Bare to år i forveien hadde han forsøkt å skrive en universell historie om menneskets frihet og fremskritt, men måtte gi opp. I praksis er det han foreslår i sitt berømte verk «Zum Ewigen Frieden» fra 1795, som springer ut av fredsforhandlingene mellom Preussen og Frankrike, ikke en verdensstat, men et løst forbund av suverene republikker i Europa. Dette forbundet skal imidlertid ikke være en filantropisk overdommer: Statene står fritt til å handle som de selv ønsker, herunder inngå midlertidige allianser og strategiske allianser med andre stater med overlappende interesser. Disse alliansene er betingede, ikke permanente. Statens handlingsrom påkaller diplomati, handel, kolonisering og taktisk oppfinnsomhet, ikke hymner og drømmesyner.

Forhandlingene mellom Preussen og Frankrike brøt for øvrig snart sammen. Revolusjons- og napoleonskrigene raste over hele kontinentet. Kant levde lenge nok til å høre om Napoleons fremmarsj, mens Storbritannia, Spania og Nederland dannet den første koalisjonen mot Frankrike – og Østerrike, Russland og Det osmanske riket dannet den andre koalisjonen mot Frankrike. To år etter Kants død falt Berlin til franske tropper, og Napoleon erklærte økonomisk krig mot England. I 1815 tapte Napoleon alt ved Waterloo og ble forvist til St. Helena. Frankrikes status som ledende stormakt var over. Men krigene var kommet for å bli. Den internasjonale orden var en luftspeiling.

Slik tenkte man om den internasjonale orden fra renessansen til Kant. Sannheten er ubehagelig for noen: Det finnes ingen global Leviathan. Alle nyere, om enn vitenskapelige, teorier er fotnoter til dette. I FN-systemet later man som om det ikke passer, først og fremst fordi det ligger penger og karrieremuligheter i fornektelsen.

Med utgangspunkt i den formative forståelsen av krig og fred i Vesten er den korrekte kritikken av Trump ikke at han er sinnssyk, narsissistisk eller demonisk, men at strategien hans – hvis presidenten altså har en – står i fare for å undergrave NATO og hele det vestlige forsvarssamarbeidet. I en multipolar verden med Kina, Russland og mange andre mektige aktører har Europa og USA en vital interesse av å opprettholde tette bånd og avtaler. Dette er blant mye annet derfor vi selv må betale for vårt eget forsvar. Alt annet er ikke bare dekadent. Det er også dumt.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!