Alf R. Jacobsen 
En vinterdag i 1991 kom representanten for den amerikanske organisasjonen for signaletterretning, National Security Agency (NSA,) heseblesende opp trappene til E-stabens lyttelaboratorium på Nordstrand i Oslo. Paul D., som i mange år hadde vært NSAs mann ved USAs ambassade, hadde desperat behov for norsk hjelp. Allierte styrker under amerikansk ledelse hadde noen uker tidligere gått til angrep på den irakiske diktatoren Saddam Husseins styrker, som okkuperte nabolandet Kuwait, noe som blant annet involverte massive luftangrep mot militære baser i Bagdad og ørkenområder i andre deler av landet. Flere jagerbombere var blitt skutt ned av luftvernmissiler, men pilotene hadde hoppet ut i fallskjerm og overlevd.
«Pilotene var utstyrt med nødpeilesendere som automatisk ble slått på i en krisesituasjon», fortalte E-stabens tekniske direktør Einar Hanssen før han døde få år senere. «Problemet var at amerikanerne hadde fått en fatal teknisk feil på en av satellittene som skulle fange opp nødsignalene. De skulle igjen lede redningshelikoptrene til havaristedet – som ofte lå utsatt til i et nakent ørkenlandskap, uten tilgang til vann og alt annet som trengtes for å overleve, ikke minst hvis pilotene var blitt såret da missilene traff. Nå var satellitten død, og nødsignalene ble ikke hørt.»
Innenfor fotavtrykket
Som NSAs nøkkelmann var Paul i daglig kontakt med sine norske kolleger i E-staben, som mottok teknisk hjelp og betydelige dollarbeløp for å holde en serie hemmelige lyttestasjoner i drift. Han visste derfor at en av disse stasjonene – Fauske II på en fjelltopp utenfor selve tettstedet med samme navn – lå innenfor «fotavtrykket» til sovjetrussiske satellitter, som fulgte nøye med i Gulfkrigens utvikling, både i 1991 og senere. Datafangsten, som høyst sannsynlig inneholdt signalene fra nødpeilesenderne, ble droppet hver gang satellittene passerte Moskva på sin vei rundt kloden fra sør til nord.
«Han ga oss nødsignalenes parametere, og fikk full prioritet. Alt annet samband måtte vike. Og ganske riktig, etter kort tid ble nødsignalene «funnet» i det stjålne materialet og umiddelbart sendt til NSA og Pentagon. Helikoptrene kunne lette, og mange amerikanske piloters liv ble reddet.»
Restene av en irakisk Scud-rakett, som ble skutt ned av et amerikansk missil under Operasjon Desert Storm i 1991, undersøkes av militære spesialister ute i ørkenen. Få vet at det opprinnelige Scud-missilet var en sovjetisk konstruksjon som ble testet i Nordvest-Russland – under nøye overvåking av den norske E-stabens elektroniske stasjoner. Mange av opplysningene, som gjorde det mulig å stanse Saddam Husseins rakett-offensiv mot de vestlige styrkene og Tel Aviv, kom derfor fra Norge. Foto: U.S. Department of Defense via Wikimedia Commons.
Global rekkevidde
Paul kjente uten tvil til den norske E-stabens globale rekkevidde som følge av en annen legendarisk historie i etterretningsmiljøet. Da Storbritannias statsminister Margareth Thatcher i 1982 besluttet seg til å gjenerobre Falklandsøyene fra argentinsk okkupasjon, ble flere atomdrevne ubåter sendt ut – blant annet HMS «Conqueror», som hadde et deplasement på 5000 tonn og en toppfart på nærmere 30 knop under vann.
Statsminister Margareth Thatcher utenfor 10 Downing Street under krisen som utløste Falklandskrigen i 1982. (Foto: AP/NTB)
Den argentinske flåten av eldre og til dels utrangerte fartøyer var til sjøs i de veldige og øde havområdene i Sør-Atlanteren – med én styrke nord for Falklandsøyene og en annen styrke i sør.
Ingen satellitter
Problemet var igjen knyttet til satellittovervåkingen. USA hadde ingen foto- eller radarsatellitter som passerte over det aktuelle området, heller ikke Storbritannia eller andre vestlige land. Da HMS «Conqueror» og resten av den britiske flåten nærmet seg Falklandsøyene i slutten av april, hadde de ingen anelse om hvor de argentinske skipene befant seg.
Viseadmiral Roy Halliday (1923–2007) var marineflyger og hadde utmerket seg allerede under annen verdenskrig. Han ble siden medlem av Storbritannias fremste etterretningsorgan, Joint Intelligence Committee, sjef for Forsvarets Etterretningsstab (1981–1984) og en av Thatchers nærmeste militære rådgivere under Falklandskrigen. Foto: Privat.
Hadde ingenting sør for Buenos Aires
Da forfatteren møtte Halliday på Cavendish hotell i London i 1998, var han mer enn villig til å snakke om det som virkelig hadde skjedd:
«Da krigen brøt ut, hadde vi selv nesten ingenting av etterretninger, og det viste seg at våre nærmeste allierte, USA, var elendig på alt som lå sør for Buenos Aires. De kunne rett og slett ikke skaffe oss de opplysninger vi var ute etter, og som spesielt gjaldt hvor den argentinske flåten befant seg til enhver tid.»
Til britenes hell hadde Sovjetunionen nettopp skutt opp en ny satellitt, som gikk i nord-sør-bane, og som dekket hele havområdet rundt Falklandsøyene. Satellitten plukket blant annet opp radarsignalene som de argentinske krigsskipene sendte ut, og som for lengst var blitt kartlagt av vestlig etterretning. Hvert skip hadde sin egen distinkte signatur og kunne identifiseres straks radaren var i bruk og signalene ble snappet opp.
Nøyaktig informasjon om den argentinske flåten
Kontreadmiral Jan Ingebrigtsen, som var sjef for E-staben, sa umiddelbart ja da britene ba om innsyn i signalene, som ble stjålet fra den russiske satellitten av operatørene i Fauske.
«De vi fikk hjelp av, var nordmennene, som ga oss en strøm av informasjoner om de argentinske krigsskipene, som de selv hadde tatt ned fra sovjetiske satellitter. Sovjetunionen hadde nemlig radar-satellitter som dekket den sørlige halvkule. E-staben fanget opp signalene hver gang nyttelasten ble droppet over Moskva, og sendte det hele til oss. Alt havnet hos sjøkrigsledelsen i Northwood, der vårt hovedkvarter var. Det var fortløpende oppdatert informasjon som ga oss nøyaktig informasjon om hvor de argentinske marinefartøyene var.»
Krysseren «General Belgrano», som opprinnelig var bygd for US Navy i 1944, tar inn vann og synker på under en time etter to torpedotreffere den 2. mai 1982. 323 av besetningen omkom. Etterretningene, som førte til senkningen, kom fra den norske E-staben, som igjen demonstrerte sin globale rekkevidde. (Foto: Ukjent, via AP Photo/NTB)
For den aldrende argentinske 13.500 tonns krysseren «General Belgrano» endte samarbeidet i en katastrofe. På basis av strømmen av etterretningsdata, som ble sluset fra Fauske II til London og derfra videre til Royal Navys kommandoskip i Sør-Atlanteren, fikk atomubåten HMS «Conqueror» søndag 2. mai 1982 kontakt med krysseren og eskorten på to jagere. Straks ubåten var på skuddhold, ble tre tunge Mark 8-torpedoer avfyrt. To traff og eksploderte med ødeleggende kraft. «General Belgrano»s skipsside ble flerret opp. Vannet strømmet inn, og krysseren krenget – til den én time senere forsvant i dypet. Av besetningen på vel 1000 mann omkom 323.
HMS «Conqueror» vender tilbake til basen i England den 4. juli 1982 med sjørøverflagget «Jolly Roger» heist – for å markere senkningen av den argentinske krysseren. (Ukjent fotograf/via Facebook/The British Falkland Islands & British Military )
Hvem bestemmer over tjenesten?
I andre situasjoner har forholdene i Norge ikke vært like oversiktlige. Da amerikanske og russiske ubåter var involvert i to alvorlige kollisjoner utenfor Kolafjorden i 1992 og 1993, ba forsvarssjefen og forsvarsministeren om en redegjørelse om de amerikanske atomubåtenes aktivitet i Barentshavet.
«Jeg visste at US Navy hadde nedlagt forbud mot at deres ubåt-aktivitet skulle rapporteres langs normale nasjonale kanaler», fortalte teknisk direktør Hanssen. «Jeg tok likevel kontakt med den relevante lokale stasjonssjefen og viste til at forsvarets ledelse hadde bedt om en redegjørelse. Han gjorde det umiddelbart klart at de ansatte på stasjonen følte seg sterkere bundet av forbudet fra US Navy, som var deres oppdragsgiver, enn av en henstilling fra det norske forsvarets toppledelse. En orientering med de ønskede opplysninger kunne derfor ikke under noen omstendigheter gis til nasjonale myndigheter.»
Regjeringens dilemma
Eksemplene viser at regjeringen fort kan havne i et håpløst dilemma – som deltakere via NATO i en proxy-krig i Ukraina, rettet mot Russland. Lille Norge har en militær etterretningstjeneste som har en global rekkevidde, og arbeider ringside til Nordvest-Russland, som er landets viktigste våpentekniske laboratorium.
Hvis den amerikanske presidenten stopper flommen av etterretninger til Ukraina for å tvinge fram en fred, skal Norge være med – eller følge sine europeiske forbundsfeller inn i en langvarig opptrapping som kan lede til tredje verdenskrig og bruk av kjernefysiske våpen? Det betyr igjen at landets befolkning må være sikre på at regjeringen har full kontroll med etterretningstjenesten, som ikke kan være en stat i staten. Folket må også være sikre på at E-stabens ledere, som først og fremst skal gi regjeringen objektive og kvalifiserte råd om hva som truer landet og dermed folks sikkerhet og velferd, ikke er politiske kannestøpere som egentlig har sin lojalitet andre steder.
Spørsmålet som må stilles i dag – slik regjeringen Støre har opptrådt: Vil de folkets beste, eller ser de seg som allierte av en liten klikk i USA og noen få vestlige land som har globalistiske mål og ønsker en annen verden, der nasjonens og folks velferd og sikkerhet kommer i andre rekke?
Kjøp billetter til boklansering her!
