Den nye finansministeren, eks-statsminister Jens Stoltenberg, har tidligere markert seg som en av de sterkeste motstanderne av dagens strøm- og miljøpolitikk, som han har omtalt som det «miljøindustrielle kompleks». Hva vil hans agenda bli i den nye jobben?

Tirsdag ble det klart at Jens Stoltenberg blir ny finansminister. Arbeiderpartiet børster dermed støv av en av sine aller største høvdinger. Sist gang de gikk inn i en ren Arbeiderparti-regjering, var da Stoltenberg selv var statsminister i 2000–2001.

Mens strøm, Europa og utenlandskabler har vært blant de mest betente sakene i norsk politikk, kommer Stoltenberg inn som en av dem som har advart sterkest mot politikken til dagens regjering. Spørsmålet vil bli om han vil følge det opp eller om han har skiftet mening.

I boken «Min historie», utgitt i 2016, siterer han seg selv fra en regjeringskonferanse hvor statsrådene diskuterte den nye elsertifikatordningen, også omtalt som «grønne sertifikater». En ordning han har markert seg som en knallhard motstander av.

«Jeg har ingenting imot tyskere, men jeg begriper ikke hvorfor vi skal bygge ut dyr strøm i Norge for så å selge den billig til tyske kraftselskaper. Fossekraften vår bør ikke sløses bort på milliardoverføringer til europeiske strømkunder.»

Ville ramme norske strømkunder

Stoltenberg var spesielt sterk motstander av grønne sertifikater, fordi han mente ordningen ville føre til å bygge ned norsk natur og at forbrukerne fikk høyere strømpriser. Spesielt reagerte han på at ordningen ville innebære at Norge skulle bruke store ressurser på å bygge ut for eksempel vindkraft og selge denne billig til for eksempel Tyskland.

Med bakgrunn som samfunnsøkonom var det åpenbart for Stoltenberg hvordan dette ville ramme norsk økonomi.

Grønne sertifikater (også kalt elsertifikater) er en støtteordning for fornybar energi. Den ble innført i Norge og Sverige i 2012 for å øke investeringene i fornybar kraftproduksjon som vind-, vann- og bioenergi.

Kraftprodusenter som bygger ny fornybar energi, får tildelt sertifikater. Strømleverandørene er pålagt å kjøpe en viss andel av disse sertifikatene, og kostnaden tas av forbrukerne. Ordningen fører bevisst til kunstig høy lønnsomhet for ellers ulønnsomme prosjekter, først og fremst vindkraft på land.

I introduksjonen av kapittelet «Biobråk», på side 373 i boken, skriver Stoltenberg følgende om ordningen:

«Å eksportere subsidiert kraft betyr at vi selger en vare til utlendinger for en pris som er lavere enn det koster å produsere den. Vi sender rett og slett penger ut av landet til eksempelvis tyskere og nederlendere. Dette er utmerkede folk, men hvorfor Norge skal subsidiere deres strømregninger, er for meg ubegripelig. De som skulle bære det hele, var norske strømkunder».

Miljøindustrielt kompleks

I selvbiografien beskriver Stoltenberg hvordan miljøbevegelsen og industrien kjempet for grønne sertifikater sammen med SV og Senterpartiet. Samtidig var han selv en ihuga motstander. Etter denne politiske kampen, som han ble presset til å godta, skrev han:

«Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg aldri mer skulle la meg presse til å godta forslag jeg var intenst imot.»

I samme kapittel tok Stoltenberg også et oppgjør med det han beskrev som et «miljøindustrielt kompleks», med henvisning til tidligere president Dwight D. Eisenhowers advarsel mot det militærindustrielle kompleks.

«I dragkampene om biodiesel og grønne sertifikater opplevde jeg at vi i Norge hadde et miljøindustrielt kompleks: et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen. Ofte har disse stått sammen om mer eller mindre godt begrunnede miljøkrav. De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.»


 

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.

Hans Rustads bok om Trump ventes fra trykkeriet den første uken i februar, men kan allerede nå forhåndsbestilles.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.