Sverige står ved et veiskille. En nylig avsagt dom der en person ble dømt for hets mot folkegruppe etter å ha brent og vanhelliget Koranen, markerer en betydelig endring i rettspraksis. Tidligere har slike handlinger blitt ansett som en del av ytringsfriheten – en rettighet som har vært en hjørnestein i det svenske demokratiet. Men nå har domstolen slått fast at disse handlingene ikke bare er religionskritikk, men også utgjør ringeakt mot muslimer som gruppe.
Dette er i seg selv diskutabelt, men enda mer bekymringsfullt er det at loven ser ut til å bli anvendt ulikt avhengig av hvilke grupper som rammes. Samtidig som denne dommen avsies, kan palestinske aktivister på svenske gater og torg fritt spre budskap om å utrydde jøder og utslette Israel – uten at rettsvesenet reagerer med samme kraft. Hvorfor er det slik at noen former for hat og trusler fører til tiltale og domfellelse, mens andre går under radaren?
Sverige risikerer å spille islamistiske krefter i hendene, bevisst eller ubevisst. For dem er det en seier, også propagandamessig. Først drapet på Salwan Momika, og nå at man kan bli dømt for å skjende Koranen. Sverige har nå tatt et stort skritt tilbake i sin tilnærming til ytringsfrihet og rettssikkerhet.
Rettferdigheten må være konsekvent. Hvis noen dømmes for hets mot folkegruppe for å ha skjendet en hellig bok, bør den samme loven gjelde når noen åpent sprer antisemittisme og oppfordrer til å utslette en nasjon og dens folk. Men det vi ser i dag, er en selektiv anvendelse av loven – den beskytter noen grupper og ignorerer andre. Dette undergraver rettssystemets troverdighet og skaper en farlig situasjon der politiske og ideologiske hensyn ser ut til å styre lovanvendelsen.
Dette er en vei som fører bort fra rettssikkerhet og likebehandling og i stedet mot et samfunn der noen synspunkter er tillatt, mens andre er forbudt, avhengig av hvilken gruppe som gir uttrykk for dem. Det risikerer å skape dypere splittelser i samfunnet og en økende mistillit til myndigheter og rettsvesen.
Sverige må velge en vei. Enten gjelder loven likt for alle – uavhengig av religion, politisk overbevisning eller bakgrunn –, eller så beveger vi oss mot et system der noen har rett til å hate, mens andre blir brakt til taushet. Dette er en farlig utvikling, og det er på høy tid at vi får en debatt om hvor vi egentlig er på vei.
Sverige trenger mer enn noen gang å stå opp for grunnleggende friheter og forsvare den sekulære idé. Det krever at lovene anvendes konsekvent, og at rettsstaten ikke gir etter for religiøst press.
I Sverige har Gud vært død lenge; la det forbli slik.